Leserne forteller
Jeg trodde hun var min store kjærlighet, men min kone lurte meg trill rundt
En dag kom sannheten frem og det ble et mareritt.
Skilt mann og helgepappa – det er blitt min hverdag. Jeg som giftet meg i den tro at ekteskapet skulle vare livet ut.
Hun var min drømmedame og store kjærlighet. Trodde jeg.
Jeg drømte om et langt og lykkelig liv sammen med henne. Ferier og julaftener sammen, svigerfamilier som gikk greit overens. Alt så ut til å ligge til rette.
Jeg jobbet i et rørleggerfirma. Min kone hadde ikke tatt noen spesiell utdannelse etter videregående, hun begynte å jobbe på sykehjemmet rett etter skolen. Vi sto på begge to og fikk oss eget hus med hage.
To barn kom med bare ett års mellomrom. Det var stritt den første tiden med to bleieunger, men jeg tok min del hjemme.
Da den minste var tre år, fikk vi begge barna inn i barnehage, og min kone begynte å jobbe igjen. Det var godt med to inntekter, og vi kunne unne oss en ferie av og til.
En kveld vi satt i sofaen og småpratet, fortalte hun om drømmen hun hadde båret på i alle år om å bli lærer.
– Men det var så lang utdannelse, og jeg orket ikke tanken på å ta opp studielån på den tiden. Men hva om jeg søker skolen nå?
Hun så forhåpningsfullt på meg.
– Ungene klarer seg fint i barnehagen, og jeg kan ta vakter i helgene, sa hun fort.
Det var tydelig at dette var noe hun hadde gått og tenkt på.
Det var lærerskole i nabobyen, bare en time unna med tog. Hun snakket i vei så entusiastisk at jeg ble revet med. Jeg ville jo det beste for henne og ville støtte henne så godt jeg kunne.
Dette var om våren. Hun søkte og kom inn samme høst. Jeg så hvordan hun strålte da brevet kom. Endelig skulle hun få drømmen sin oppfylt.
Det ble travle år, men det gikk på et vis. Det er jo bare en overgang, tenkte jeg når jeg kom sliten hjem til rotete hus og full skittentøykurv. Økonomisk gikk det heller ikke så godt. Det verste var likevel at vi aldri fikk tid til hverandre.
Den ene skulle alltid et sted, samtalene våre dreide seg om hvem som skulle kjøre eller hente barna, og hvem som skulle handle. Det ble ofte ferdigmat. Jeg måtte ta den overtiden jeg kunne få. Min kone brukte mer penger på klær nå enn før.
– Jeg må, sa hun. – Kan ikke gå i de gamle fillene på skolen, da blir jeg helt utenfor.
Det siste skoleåret ble ekstra hektisk. Studiet var lagt opp til forelesninger også om ettermiddagen, og da ble det ofte til at hun overnattet hos medstudenter.
Helgene gikk til prosjektoppgaver. Da var det også best å sove der inne.
Les også (+) Jeg ville egentlig skille meg. Det som skjedde, endret alt
Mørk hemmelighet
Nå i ettertid kan jeg ikke begripe at jeg ikke stilte spørsmål ved mye av det hun sa. Jeg skjønner ikke hvordan jeg bare kunne godta.
Hun besto eksamen med glans. Jeg gledet meg sammen med henne over de fine resultatene og var samtidig lykkelig for at studietiden var over.
Hun hadde allerede søkt på en lærerstilling i byen vår, og jeg så frem til å få en inntekt til i familien.
Det hadde gått hardt ut over økonomien de siste årene. Jeg hadde ikke snakket så mye økonomi med henne, ville ikke at hun skulle føle at studiene hennes var en byrde, selv om det faktisk var sannheten. For hun ville nødig ha studielån, og med min hjelp hadde hun sluppet det.
Jeg inviterte henne ut den kvelden hun kom hjem etter eksamensfeiringen, det skulle være et høydepunkt for oss to. Fra neste måned hadde vi to inntekter.
Hun fortjente virkelig å bli satt pris på, slik hun hadde strevd disse fire årene for å få seg en utdannelse, tenkte jeg der vi satt på restauranten.
Jeg hadde i all hemmelighet bestilt en tur til København for oss to. En helg hvor vi skulle være kjærester, bo på et godt hotell, rusle i gatene og bare være til.
Jeg kunne nesten ikke vente med å fortelle henne alt jeg hadde tenkt på. Kry var jeg også av henne, der hun satt pen, stilig og ferdig utdannet lærer.
Kvelden ble et mareritt. Jeg husker bare bruddstykker. Hun viste ingen glede da jeg fortalte hva jeg hadde planlagt.
– Den turen blir det ikke noe av, sa hun fort. – Det er noe jeg må snakke med deg om, men ikke her, sa hun så.
Det var ikke snakk om å kose seg på restauranten heller, vi måtte gjøre oss ferdige med måltidet og komme oss derfra for å snakke.
Jeg skjønte ingen ting. Alle slags tanker for gjennom hodet på meg. Vi vandret gjennom gatene hjem.
Jeg ville holde henne i hånden mens vi gikk, men hun trakk seg unna. Hun gjentok bare at vi måtte snakke, så vi fant en benk i parken.
Der og da falt min verden i grus. Hun hadde forelsket seg i en av lærerne hun var i praksis hos. De hadde hatt et forhold i over to år.
Jeg ba henne om å bli, tigget, tryglet, men ingenting jeg sa, fikk henne til å ombestemme seg. Hun visste at det var denne mannen hun ville ha. Hun hadde hatt nok tid til å tenke.
Nå gikk det virkelig opp for meg hva som hadde foregått bak ryggen min de siste par årene. Det var som et mørkt teppe la seg over meg og hele mitt liv.
Min egen kone hadde vært i armene på en annen mann hver gang jeg trodde hun satt bøyd over en prosjektoppgave i sene nattetimer. Jeg ble kvalm, følte meg regelrett syk.
I dagene som fulgte prøvde jeg flere ganger å snakke med henne. Familien hennes prøvde også, men ingenting nyttet.
Hun hadde ingen følelser igjen for meg, fikk jeg høre. Vi hadde ikke noe felles lenger. Vi snakket ikke samme språk. Det var ikke meg hun elsket.
Tiden etter ble som en vandring i en mørk tunnel. Meglingen på familierådgivningskontoret. Barnas sorg. Delingen av innboet. Hun pakket tingene sine og flyttet inn til sin nye venn. De kjøpte hus i vår by, så barna skulle få være i sitt vante miljø.
Hun mente det var riktig at barna skulle bo hos henne. Barn er tilpasningsdyktige, så de godtok situasjonen etter hvert. Men spontaniteten og åpenheten forsvant. Jeg så jo at skoleresultatene gikk ned, men kunne ingenting gjøre.
Jeg ville helst hatt ungene boende hos meg, men med min jobbsituasjon var det vanskelig. Min ekskone hadde stilling som lærer og fulgte skolens lange ferier. Alt lå bedre til rette for at barna skulle bo hos henne.
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Sårene må gro
I dag, to år etter, ser jeg at det var feil. Jeg ga meg for lett. Jeg visste ikke da at den som ikke har den daglige omsorgen for barna, blir en fjernere person for dem.
Jeg tok ikke like stor del i hverdagen deres, selv om jeg stiller opp når de ber meg.
Å være helgepappa er en kunstig samværsform. Man skal ta igjen for hele uken på to dager, kose seg og gjøre hyggelige ting og ikke lage ufred på noen måte. Det ble til at jeg sa ja til ting som jeg ville sagt nei til i en normal familiesituasjon.
Jeg har forsøkt å beholde barnas barndomshjem, og alt jeg har av tid og penger går til huset. Jeg har ikke råd til ferie eller til å unne meg en kveld på byen.
Prøver jo å stikke til ungene litt ekstra ut over bidraget. Tanken på at de bor i samme hus som en annen mann, har jeg skjøvet fra meg.
Ungene nevner ham aldri ved navn når de er hos meg, så de har nok følt hvor vondt jeg synes det er at moren deres har en ny mann.
Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å stole på en kvinne igjen. Henne jeg stolte mest på her i livet, sviktet så grusomt at jeg ikke våger å satse på noe nytt forhold. Sympatien fra venner og familie har varmet, men jeg liker ikke at de snakker stygt om henne.
Jeg elsker henne fremdeles, til tross for hvor beregnende hun var. Hun ventet med å fortelle om den nye mannen til avsluttende eksamen var over.
Det var jeg som finansierte utdannelsen hennes og ordnet opp hjemme. Da hun hadde oppnådd det hun ønsket, forlot hun meg.
Jeg skal ikke lenger grave meg ned i selvmedlidenhet, jeg må komme videre med livet mitt.
Men noen ny kjæreste kan jeg ikke tenke meg, selv om venner gjør utallige forsøk på å spleise meg med nye bekjentskaper. Foreløpig må sårene få gro.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
