Leserne forteller
Jeg trodde datteren min hadde fått orden på livet sitt. Så begynte mannen hennes å gråte
Det var først da han ringte meg, at jeg forsto alvoret.
Hvor skal jeg begynne? Det jeg skal dele, handler om ting de færreste tror kan skje med et voksent barn.
Det handler om en ung mor som sviktet alle rundt seg, og som nå velger sin egen vei.
Datteren min var allerede som liten en eventyrlysten person. Det måtte skje noe, hvis det ikke gjorde det, kjedet hun seg.
Jeg husker at jeg tenkte at hun måtte få utforske og boltre seg, oppleve ting, prøve nye ting, for når det ikke skjedde noe, ble hun slitsom å være rundt. Da maste hun veldig og kunne bli sint eller frekk.
Jeg forteller dette fordi jeg i dag ser at det som skjedde senere, har en sammenheng med hennes rastløse personlighet.
Jeg kaller henne Ingrid i denne anonyme historien, og ungdomstiden hennes ble en stor utfordring for meg som mor, også fordi jeg på et tidspunkt ble alene med henne og broren.
Heldigvis var han en roligere og mindre utfordrende type, så jeg kom meg gjennom det. Jeg forsto at jeg måtte ha grenser og ikke la datteren min «sveve» rundt fritt. Hadde hun fått lov, ville hun ikke ha vært mye hjemme.
Hun sa ofte at hun hatet meg, men så ble hun ferdig med videregående skole og begynte på høyere utdannelse i Oslo, og plutselig var vi gode venner.
Det så virkelig ut som om livet smilte til henne. Hun virker roligere, fikk seg en kjæreste som var avbalansert og snill, og det var så godt å se.
Det jeg ikke visste, men som jeg vet nå, er at hun også da var mye på fest. Studentfester foregikk stadig vekk. Hun hadde dessverre, vil jeg si, en kjæreste som fant seg i at hun kom beruset hjem tidlig på morgenkvisten.
Jeg så bare glad-siden; at hun hadde fått et voksenliv, og fordi hun virket glad og fornøyd, og ikke lenger ble irritert på meg, valgte jeg å tenke at brikkene endelig hadde falt på plass i hennes livs mosaikk.
Les også (+): Pappas utroskap var en hemmelighet. Helt til jeg fikk en merkelig melding
Festet mye
Da hun 23 år gammel fortalte at de ventet sitt første barn, ble jeg fylt av de varmeste følelser jeg noen gang hadde følt; jeg skulle bli mormor.
Det unge paret giftet seg, og jeg var en stor bidragsyter i bryllupet. Også da fremsto Ingrid som trygg på rollen som ventet henne.
Hun sa til og med en dag at hun håpet at barnet ikke ble like uregjerlig som hun hadde vært gjennom oppveksten. Da lo vi begge godt og var enige om at det viktigste var hvordan man gikk inn i voksenlivet.
Da lille «frøken» kom til verden, dro jeg til hovedstaden så fort jeg bare kunne. Det var en stor, stor begivenhet.
Samboeren til Ingrid hadde pusset opp barnerommet og hadde redd opp gjesterommet til meg, og jeg så hvor omtenksom, snill og god han var.
Han var ikke snakkesalig og fremoverlent, men viste tydelig hvor stolt han var over å være pappa.
Da jeg dro hjem igjen, konstaterte jeg at de var en søt og harmonisk liten familie. Mitt mamma- og mormorhjerte banket i fryd og glede over at situasjonen var så fin.
De neste to årene dro jeg ofte på besøk til dem. Jeg registrerte at det var min svigersønn som tok mest vare på frøkna, og at han lagde mat og vasket tøy.
«Så fantastisk å ha et så moderne ekteskap», tenke jeg, og ble minnet om alt det jeg gjorde alene da mine barn var små og jeg fremdeles var samboer med deres far.
«Du er heldig», sa jeg til Ingrid. Hun nikket og sa «ja», men når jeg tenker tilbake, ser jeg at hun svarte med en slags likegyldighet.
I ettertid har jeg fått vite at det var mye som jeg ikke så. Min voksne datter festet og var borte til langt utpå morgenkvisten, helg etter helg. Hun dro på båtturer til Danmark fra fredag til lørdag, var på nachspiel, sov til langt på dag.
Hennes fantastiske og tålmodige mann forsøkte på sin måte å si at hun ikke kunne leve sånn, men hun tok det ikke innover seg.
Jeg trodde at når hun dro på fest mens jeg var der, benyttet hun muligheten til å komme seg litt ut, og det var jo fint, slik jeg så det. Da oppmuntret jeg svigersønnen min og henne til å finne på ting sammen.
Når hun sov til klokken 12, var jeg sikker på at det var et unntak, fordi hun visste at jeg elsket å være sammen med «mormors skatt».
Jeg sa til alle rundt meg at det gikk så fint med Ingrid og familien hennes – og at hun hadde trukket vinnerloddet i valg av livspartner, men en formiddag innså jeg at det var et drømmebilde – ren ønsketenkning.
Det var min svigersønn som ringte og fortalte at Ingrid ikke hadde kommet hjem om natten. «Hva?» sa jeg.
Han sa at hun pleide å komme hjem før frokost, i det minste, og at han var urolig og ikke visste om han skulle etterlyse henne.
Klokken var blitt ett en lørdag og en liten jente etterlyste mammaen sin.
Vi bestemte oss for å gi henne noen timer, og hun dukket opp, bakfull og irritert over «dramaet» som var stelt i stand. Jeg hadde kjørt hjem til dem i rekordfart og så hvor herjet hun så ut.
Da hun gikk og la seg, ble jeg sittende med mannen hennes. Han gråt av fortvilelse og delte ting som ga meg et stort, stort sjokk.
Hun var en del av et slags sosietetsmiljø, der det vanket mennesker med mye penger. Han hadde funnet kokain i vesken hennes flere ganger, så han visste at hun brukte det.
Jeg fikk vite at det i vennekretsen hennes, som han ikke var en del av, florerte med narkotika og partydop.
«Jeg trodde hun ville slutte å ruse seg når vi ble foreldre», sa han.
Hans snillhet var for meg naivitet.
«Hvordan har du klart å finne deg i dette?» sa jeg.
Jeg har jobbet med rusmisbrukere og la to og to sammen. Da jeg forsto at hun festet i tre dager hver uke, konkluderte jeg med at hun hadde et rusproblem.
Hun jobbet, ja, men det er mulig å være både narkoman og alkoholiker og stå i full jobb. Min kunnskap om indre uro og demping av den uroen med rusmidler, fortalte meg at hun gjennom år har brukt det som beroligende og befriende «medisin», og at hun var langt inne i en avhengighet.
En mor drar ikke fra barnet sitt hver helg for å feste hvis hun ikke har et stort problem.
Les også (+): «Jeg har ødelagt alt, tilgi meg», sa mannen min en dag. Hemmeligheten hans var nesten for utrolig til å være sann
Et ultimatum
Plutselig forsto jeg også hvorfor hun var så lat hjemme og så lite aktiv som mor; hun var utslitt av festing. Jeg hadde jo undret meg litt over hvor lite hun lekte eller fant på ting med datteren.
Jeg satt der med en gråtende mann, som ikke visste om han orket mer, og jeg kunne ikke annet enn å støtte ham. «Nå må du stille et ultimatum», sa jeg.
Kort fortalt hadde jeg et stort oppgjør med Ingrid, som bare ble sint på meg. Hun sa at hun var lei av sin kjedelige mann og at det var grunnen til at hun var sammen med venner.
«Sammen med venner», sa jeg mens tårene rant. Alt var bare trist.
Det siste året har jeg hatt svigersønn og barnebarn boende i kjellerleiligheten i huset mitt. Ingrid har jeg praktisk talt ingen kontakt med. Hun er dessverre ikke kommet dit at hun innser hvordan hun ødelegger både sitt og vårt liv, og mest av alt datterens.
En gang i uken kommer hun for å være en god mor, men jeg ser at hun lever hardt. All verdens sminke og fine klær skjuler ikke det.
Jeg er fryktelig lei meg, både på egne og hennes vegne, men mest på grunn av den lille frøkna vår, som er blitt seks år gammel. Hun er verdens skjønneste jente, og jeg forguder henne.
Sånn som situasjonen er nå, har jeg valgt å være her for henne og pappaen. Jeg kan ikke redde Ingrid; bare én kan redde henne, og det er Ingrid selv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 17/10 2023.
