DE BLÅ SIDENE
Jeg var så sultefôret på nærhet at jeg tok det jeg kunne få
Inni meg lengtet jeg bare etter å finne en mann som kunne bli glad i meg for den jeg var.
Jeg var verdensmester i å spille skuespill. Men hver gang jeg kom hjem fra fest alene, gråt jeg i fortvilelse. Jeg hatet kroppen min så intenst at jeg iblant ønsket å dø.
Jeg tror ikke du er lykkelig som en veldig overvektig person, selv om du sier det. Kom ikke og si at du føler deg attraktiv og har et godt selvbilde når vekten øker hele tiden, uansett hva du prøver på, og du nesten ikke finner klær som passer. Jeg har levd et langt liv som svært overvektig og vet hvor lett det er å late som om du trives med fedmen.
Jeg vet ikke hvorfor jeg endte opp som den tykkeste i klassen. Fra første dag var det slik. Mens alle de andre var slanke og kunne løpe fort, var jeg en tykk sinke.
På barneskolen var jeg ikke direkte fet, men så lubben at fysisk aktivitet ble slitsomt. Derfor likte jeg ikke å bevege meg. Ingen liker å gjøre det de er dårligst i.
Jeg var flinkere til å tegne og satt stadig ved kjøkkenbordet med fargestiftene mine. Moren min, som var alene om omsorgen for meg, syntes synd på meg fordi jeg ikke var ute og lekte med de andre barna.
Hun ga meg sjokolade som trøst. Selv var hun alminnelig slank. Hun snakket aldri om min overvekt da jeg var barn.
Les også (+): Mannen min var utro, og jeg tilga ham. Så ringte den fremmede kvinnen
Foraktet meg selv
Jeg ble ikke direkte mobbet fordi jeg var tykk, men kommentarer som «tjukka» og «bolla» fulgte meg fra jeg var ni år gammel. Det gikk ikke veldig inn på meg.
Jeg lærte tidlig å bli rappkjeftet og slå tilbake. Det gjorde at jeg stort sett fikk være i fred. Dessuten fikk jeg masse lommepenger hjemme og kjøpte meg venner ved å stikke til dem godteri. Det fungerte bra.
Det var da jeg kom i tenårene at overvekten begynte å plage meg. Jeg oppdaget ordet slanking og ble bevisst på at jeg kunne få en fin kropp hvis jeg lot være å spise.
Omtrent hver morgen tenkte jeg at jeg ikke skulle spise den dagen. Jeg gikk på skolen med tom mage og satt og lengtet etter mat fra første til tredje time.
I storefri drakk jeg masse vann. Jeg følte meg svimmel, men holdt ut.
Vel hjemme igjen etter endt skoledag var jeg desperat sulten. Moren min var på jobb, og skapene var fulle av mat. Mamma hadde dårlig samvittighet fordi jeg var så mye alene og kompenserte ved å ha masse deilig å spise tilgjengelig for meg.
Jeg spiste og spiste til jeg følte at jeg skulle sprekke. Etterpå la jeg meg på sofaen og følte meg elendig, både psykisk og fysisk. Nederlagsfølelsen gjorde meg trist.
Jeg følte at jeg var null verd og foraktet meg selv. Hvilken gutt ville vel falle for meg, slik jeg så ut?
Da jeg fylte 16 år, var jeg ikke bare lubben, men nærmere 40 kilo overvektig. Å gå i moderne klær kunne jeg bare glemme. I stedet gikk jeg i noe stort og sort.
Jeg sminket meg hardt og ble synlig gjennom å være høyrøstet og utfordrende. Etter hvert kom jeg inn i en gjeng med motorinteresserte gutter.
De var et par år eldre enn meg, og det ga selvtilliten min et løft. At jeg var nedfor på grunn av kroppen min, lot jeg ingen få vite. På en fest ble jeg tilbudt øl og tok gladelig imot, og da en full gutt utpå kvelden prøvde å kysse og forføre meg, var jeg henrykt.
Selv om jeg egentlig ikke ønsket å la det gå så langt at vi havnet til sengs sammen, lot jeg det skje. Jeg var livredd for at han skulle bli sint eller fornærmet hvis jeg sa nei.
Dagen etter var jeg luft for ham. Jeg forsto ingenting, hadde han ikke ment noe med det? Historien gjentok seg, og hver gang skjedde det samme.
Ingen ville vedkjenne seg at de hadde vært nær meg. I dag ser jeg at jeg ble brukt som en slags «madrass», en jente som var tilgjengelig med hele seg. Det gjør vondt å tenke på at jeg lot det skje.
Det verste er at den ukritiske holdningen til hvem jeg hadde sex med, fulgte meg inn i voksenlivet. Jeg drømte om ekte kjærlighet, men ingen ville ha en så tykk dame som meg.
De kunne ligge med meg om natten, men jeg ble bare en kropp de kunne utnytte. Jeg var så sultefôret på nærhet at jeg tok det jeg kunne få.
Les også (+): Jeg vil aldri glemme det som skjedde den natten og ryktene etterpå
Selvtillit
Mange svært tykke har like liten selvtillit som jeg hadde, og de lider på samme måte. De ønsker ikke å være «hun alle kan få», men har ett valg; ingen nærhet eller litt iblant. Jeg valgte å suge til meg det lille jeg kunne få.
Jeg foraktet meg selv. Inni meg lengtet jeg etter å finne en mann som kunne bli glad i meg for den jeg var.
Men når du er 50 kilo for tung, ser ikke andre hvem du er som person. De ser bare kiloene dine; den store, uformelige kroppen. Menn ønsker å ha en kvinne de kan være stolt av. Ingen er stolt av et fettberg. Så brutalt er livet.
For to år siden fikk jeg medisinsk hjelp til å gå ned i vekt. På halvannet år gikk jeg ned 55 kilo. Nå har vekten holdt seg stabil, og jeg har fått det godt.
Det var en tøff prosess å endre livsstil, men livet jeg har fått, gjør at det var verdt innsatsen og slitet. I dag er jeg opptatt av hva det gjør med mennesker å bli sykelig fete, slik jeg var.
Sannheten er at du må stenge ute ditt egentlige jeg for å overleve. Du må bli en annen for å takle omverdenen.
For første gang i livet mitt har jeg en mann som elsker meg. Jeg er 37 år og kan gå i normale klær, og jeg føler at folk ser meg som den jeg er.
Sexlivet er godt fordi jeg ikke lenger skammer meg over kroppen min. Nå kan jeg kle av meg i dagslys eller med lysene på. Det gjorde jeg aldri før.
Det eneste som plager meg, er å møte menn jeg har vært intim med. Jeg kjenner at det gjør meg flau. I dag kunne jeg ikke ha tenkt meg å bli med noen av dem hjem.
De valgte meg fordi ingen andre ville. I nøden spiser fanden fluer. Jeg var en flue.
Når jeg tenker tilbake på barndommen, ser jeg at mye kunne vært gjort for å forhindre at jeg ble så tykk som jeg ble. Hadde moren min vært mer hjemme og sørget for faste måltider med sunn mat, ville livet mitt sannsynligvis blitt et annet.
I stedet for å la meg bruke mat som trøst kunne hun ha tatt meg med ut på tur eller andre fysiske aktiviteter. Jeg har vært bitter på henne for det. Ingen barn bør få lov til å bli tykke. Gjennom sunne vaner får barn en normal kropp.
Ordet slanking behøver ikke engang å nevnes. Jeg håper at min historie kan være til ettertanke på dette området.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
