De blå sidene
Jeg stilte ofte opp for naboen, men nå følte jeg meg utnyttet
Jeg stilte stadig opp når Hilde trengte hjelp til barnepass, og jeg regnet med at hun ville gjøre det samme for meg når det trengtes.
Mannen min, Jon, og jeg kom fra Vestlandet, men hadde bodd noen år i Oslo. Slekten vår bodde fremdeles på Vestlandet, og vi hadde i grunnen aldri fått oss så mange venner her i hovedstaden.
Derfor ble jeg både glad og smigret da Hilde, som jeg ble kjent med på helsestasjonen i forbindelse med at jeg var gravid, tydelig viste at hun ønsket kontakt med meg.
Glad fordi jeg lenge hadde savnet en god venninne, og smigret fordi Hilde virket som en festlig og utadvendt jente som sikkert kunne få alle de vennene hun måtte ønske.
Vi var begge gravide og hadde termin bare med et par måneders mellomrom. I tillegg var min Ludvig på fire år jevngammel med hennes Halvor. De to guttene fant fort tonen.
En vakker vårdag kom lille Teodor til verden, og noen uker senere ble Hilde og Håvards lille Helene født. Vi hang enda mer sammen etter at vi hadde fått de to små babyene.
Det var fint å ha kontakt med et annet voksent menneske siden jeg var hjemme hele dagen med babyen, og koselig å ha noen å gå på trilletur sammen med.
I tillegg var det praktisk, jeg kunne for eksempel løpe ned og gjøre noen ærend av og til, mens Hilde satt i leiligheten og passet på babyene. Dessverre bodde vi et stykke fra hverandre.
Vi var sammen flere ganger i uken, men det hadde nok vært enda oftere hvis vi hadde bodd nærmere.
Les også (+): Jeg elsker ham, men kan ikke fortsette å leve på denne måten
Naboer
En dag kom Hilde på besøk viftende med en Ipad.
Hun var så ivrig at jeg først ikke skjønte hva hun snakket om. Det endte med at hun måtte dytte Ipaden opp i ansiktet på meg mens hun pekte på en annonse.
Annonsen var for en tomannsbolig som var til salgs litt utenfor sentrum.
– Det er jo helt perfekt, sa Hilde. – Du har jo sagt at du og Jon lenge har tenkt på å finne dere noe mer barnevennlig, og det samme har vi! Tenk, her er det både skog og skibakke rett i nærheten, og en flott hage. Og vi får mye bedre plass enn i de trange leilighetene våre. Tenk så praktisk å bo så nær hverandre! Ikke er det så dyrt heller, siden det ligger litt utenfor byen. Og på kveldene kan vi sitte og grille og kose oss i hagen.
Jeg må si jeg ble ganske revet med.
Samme kveld viste jeg Jon annonsen, og han syntes huset så bra ut. Men han var litt skeptisk til å bo så nær Hilde og Håvard.
Dessverre hadde aldri han og Håvard funnet tonen på samme måte som Hilde og jeg hadde. Men jeg klarte likevel å overtale ham til å bli med på visning.
Huset var nydelig og hadde en flott beliggenhet. Da det på toppen av det hele var dårlig med folk på visningen, og megleren ringte for å si at han trodde selger ville godta et bud under takst, var vi solgt.
Allerede den første dagen i det nye huset fikk vi erfare hvor praktisk det var å bo så nær hverandre. Jeg sto og rørte i en deilig fiskegryte jeg hadde laget for å feire første dag i nytt hus, da Hilde ringte.
Om ikke Halvor kunne bli med Ludvig hjem etter barnehagen?
Svigerinnen hennes var i byen, og nå hadde de havnet på kafé og hadde det så koselig. Hun syntes det var kjedelig å bryte opp tidlig hvis det var mulig å unngå.
– Klart det, Hilde, sa jeg. – Ikke noe problem!
Det var et lite problem husket jeg på etter at vi hadde lagt på. Halvor likte jo ikke fisk. Han likte egentlig ikke så mange andre middager heller, kom jeg på.
Sant å si var vel pølser det eneste jeg visste han spiste. Vi hadde ikke pølser i huset, men jeg fikk løpe ut og kjøpe.
Da rakk jeg riktignok ikke å lage den gode fruktkaken hele familien var så glad i til dessert, men et tolitersspann med is ville nok også bli bra.
Det viktigste var jo at vi kunne hjelpe Hilde litt. Neste gang kunne det være vi som trengte hjelp. Hilde og Håvard var mye opptatt i ukene fremover, så Halvor var stadig hos oss.
– Men i all verden, er han her i dag også! utbrøt Jon en dag.
– Men Jon da, sa jeg. – Det er da bare koselig å kunne hjelpe Hilde og Håvard litt. Ludvig og Halvor er jo så gode venner, så det er ikke noe ekstra jobb heller. Snart er det kanskje vi som trenger litt barnepass.
Det var ikke helt sant det jeg sa til Jon. Det var litt ekstra arbeid med Halvor. Han var vanskelig i matveien, så nå hadde jeg en egen hylle i skapet med mat som jeg visste han aksepterte.
Derfor ble jeg litt lei meg da Hilde tok meg til siden og kom med noe jeg følte var kritikk, selv om hun var like blid som alltid.
– Selv om Halvor bare vil ha pølser til middag, går det jo an å prøve å servere grønnsaker til, så han får i seg noe som er sunt. Han spiste ganske mye brokkoli her i forrige uke, og gulrøtter vil han også ofte spise.
Det var litt slitsomt å prøve å lage sunt og spennende tilbehør til pølsene.
Dyrt ble det også, for Hilde hadde gjort det klart at barna hennes kun skulle spise økologiske grønnsaker.
Jeg sto og vasket opp en dag da Hilde kom over med lille Helene.
– Jeg så en kjole i byen tidligere i dag som jeg bare må ha, men jeg hadde ikke med penger. Det går vel greit å parkere Helene her litt? sa hun og satte henne ned i lekegrinden sammen med Teodor. – Hun er jo stort sett veldig grei da, sitter rolig og leker for seg selv.
Det var sant at Helene vanligvis var en rolig baby, men i dag var hun skikkelig sutrete. Etter en stund tok jeg henne opp og oppdaget til min forskrekkelse at hun var glovarm.
Da Jon kom hjem etter hvert, fant han Teodor hylende i lekegrinden. Og fra stuen hørte han lyden av den store vasen vi hadde arvet fra en tante, som gikk i gulvet.
– Jon, ropte jeg fra badet, – Så utrolig bra at du kom hjem nå! Du må være så snill å gi Teodor middag og få stoppet Halvor og Ludvig i å spille fotball i stuen.
Jon fikk heldigvis raskt kontroll over situasjonen der ute. Etter en stund tittet han inn på badet.
– Hva skjer? spurte han.
– Det er lille Helene, sa jeg fortvilet. – Hun har nesten 40 i feber, og jeg får ikke tak i hverken Hilde eller Håvard. Jeg har snakket med legevakten, og de sa vi skulle komme hvis jeg ikke fikk ned feberen, men jeg kunne jo ikke reise fra de andre barna. Nå ser det heldigvis ut til at den febernedsettende pillen jeg ga henne, hjelper litt.
Jon så betenkt ut denne kvelden da vi gikk og la oss, det var blitt sent før vi fikk tak i Hilde. Hun hadde truffet på en venninne i byen og satt seg på kafé med henne og glemt tid og sted.
Les også (+): Han var 20 år eldre enn meg, og jeg trodde det var meg han ville ha
Urokkelig
En gammel venn av Jon hadde flyttet til byen, og vi var invitert på innflytningsfest. Vi ble ganske oppspilte da vi fikk innbydelsen.
For en flott anledning til kanskje å skaffe oss litt flere venner her i byen.
Jeg bestemte meg for å si fra til Hilde med en gang, slik at vi hadde barnepass i orden. Jeg har ikke ord for hva jeg følte da Hilde så beklagende på meg.
– Vet du, Cecilie, sa hun, – jeg er skikkelig sliten om dagen. Jeg er rett og slett nødt til å tenke litt på meg selv og si at nei, dette har jeg faktisk ikke kapasitet til.
– Men, men… Jeg var helt på gråten. – Festen begynner ikke før klokken åtte. Begge barna sover da, vi legger dem jo selv selvfølgelig. Og vi lover ikke å bli sene.
Hilde var imidlertid urokkelig. Jon trodde ikke sine egne ører da jeg sa hva Hilde hadde sagt. Han ble rasende og ville gå bort å snakke med henne. Det endte med at jeg insisterte på at Jon gikk alene på festen.
Jeg torde ikke fortelle Jon at jeg endte med alle de fire barna mens han var på fest. Hilde lurte på om ikke jeg kunne passe barna siden jeg likevel ikke skulle på fest.
Det var så lenge siden hun og Håvard hadde fått litt alenetid, bare de to.
Nå hadde jeg fått nok av dette naboskapet. Og Jon var selvsagt enig da jeg foreslo at vi rett og slett skulle flytte.
Huset vårt hadde sine feil og mangler utover at vi hadde Hilde og Håvard som naboer, så det føltes bare som en lettelse da vi flyttet til et annet hus på den andre siden av byen.
I dette området bodde det mange andre par omtrent på vår alder og med barn.
Det tok litt tid før jeg tødde opp, og jeg ble utrolig skeptisk da den nærmeste naboen, Trude, ringte på et par uker etter at vi flyttet inn.
Hun spurte pent om jeg kunne se litt etter barnevognen i hagen hennes mens hun skyndte seg og hentet eldstebarnet som var blitt syk i barnehagen. Men dette viste seg heldigvis å bli starten på et flott vennskap mellom Trude og meg.
Og det som var ekstra gøy, var at Jon og mannen hennes hadde mange felles interesser også. Trude var også snill og introduserte oss for de andre parene som bodde i området.
De viste seg å være en koselig, sammensveiset gjeng som raskt inkluderte oss.
I dag har vi det veldig bra, men jeg tenker ofte på Hilde og lurer på om hun har funnet seg et nytt offer.
Selv er jeg dessverre blitt litt mer skeptisk til nye mennesker etter denne hendelsen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
