Leserne forteller
Jeg sørger over deg, pappa. Over en far jeg aldri har hatt
Jeg orker ikke mer av alle løgnene og de urimelige kravene dine.
Pappa var musiker– en rastløs eventyrer som hadde vanskelig for å holde på en fast jobb. Når han jobbet, drakk han opp hele lønnen.
Foreldrene mine ble skilt da jeg var fire år. Og da jeg var seks, fikk mamma en ny mann. Vi flyttet fra Oslo til Nord-Norge. Jeg besøkte mormor og morfar i Oslo minst én gang i året, og da hendte det at pappa tok meg med ut for å spise.
Vi hadde det hyggelig på disse utekveldene våre, selv om han heller ikke de få gangene han traff meg, klarte å holde seg unna alkohol.
Farmor døde før jeg ble født. Pappa flyttet inn i farfars hus på Oslos beste vestkant etter skilsmissen, og det hendte at jeg besøkte dem.
Pappa prøvde å skjule at han drakk. Han trodde ikke jeg forsto det, og jeg sa aldri noe heller. På den måten bygde det seg opp mye usagt mellom oss.
Jeg beskyttet ham så godt jeg kunne slik at ikke andre skulle forstå noe heller.
Katastrofe
Da jeg var 13 år, inviterte pappa meg med på en tur til Danmark. Jeg var på min årlige sommerferie hos mormor og morfar og var også mye sammen med faren min denne sommeren.
Han holdt seg noenlunde edru når han traff meg, og da han spurte om jeg ville være med på en tre dagers tur til København, var jeg fyr og flamme.
Vi skulle gå i tivoli, i dyrehagen, i butikker, spise ute, kort sagt ha en alle tiders far-datter-ferie. Mormor og morfar ga meg lov under sterk tvil.
Første dag gikk ganske bra, vi var i tivoli mesteparten av tiden. Men utover ettermiddagen drakk pappa tett i smug. Om kvelden unnskyldte han seg med at han brygget på en influensa og måtte legge seg.
Jeg hadde fått mitt eget rom, så da han gikk og la seg og låste døren til rommet sitt klokken seks på ettermiddagen, var jeg henvist til meg selv resten av kvelden.
Jeg kjøpte en pose boller, en cola og noen ukeblader og holdt meg på rommet mitt. Jeg banket ikke på hos pappa for å spørre hvordan det sto til. Forsto at han ikke ville like det. Jeg skjønte også at influensaen var en unnskyldning for å drikke.
Neste dag kom han rødøyd og skjelvende ned til frokost og unnskyldte seg med influensa og feber.
– Men litt feber hindrer ikke faren din i å lage en fin ferie for datteren sin, sa han og blunket til meg.
Jeg smilte tilbake og svelget løgnene hans. Det var pappas følelser som var viktige, ikke mine.
Dagen endte med katastrofe. Vi ruslet rundt i byen om formiddagen, og pappa drakk hele tiden. Han unnskyldte seg med at halsen var sår og han måtte ha noe å smøre den med.
Da vi tok en guidet kanaltur i totiden, var han allerede ganske ustø og snøvlete. Det var 20–30 turister med i båten, og midt under denne båtturen fikk jeg min første menstruasjon.
Jeg hadde hvite langbukser på og fikk plutselig se at det var blodflekker på dem. Jeg forsto hva som hadde skjedd, og betrodde meg hviskende til pappa. Plutselig reiste han seg opp.
– Min datter er blitt voksen, snøvlet han og pekte på meg. – Hun har fått menstruasjon.
Jeg trodde jeg skulle besvime av skam, og resten av den skrekkelige turen er tåkelagt i min bevissthet.
Men da vi kom på land, forbarmet den kvinnelige guiden seg over meg og hjalp meg med å ringe mormor og morfar i Oslo. Hun var også med meg og kjøpte bind og lånte meg en lang jakke.
Morfar klarte å forandre flybilletten min, så jeg kunne reise tilbake til Oslo samme dag. Guiden fulgte meg tilbake til hotellet og hjalp meg med å pakke sakene mine. Deretter satte hun meg i en drosje ut til flyplassen.
Les også (+): Da jeg fant brevene hos pappa etter hans død, fikk jeg endelig fred
Jeg tilga ham
I to år etter den forferdelige turen nektet jeg å møte faren min. Han ringte og skrev, men jeg svarte aldri.
Da jeg var 15, var jeg igjen på min vanlige sommerferie hos mormor og morfar. Plutselig en dag ringte det på døren, og der sto pappa.
Jeg merket straks at han var klinkende edru, og jeg kjente hvordan sinnet mitt forsvant og hvor glad jeg egentlig var i ham. Jeg ble med ham ut for å spise pizza. Denne gang bestilte han cola til oss begge.
– Jeg har sluttet å drikke, sa han.
– Bortsett fra en øl i ny og ne rører jeg ikke alkohol lenger, sa han høytidelig.
Jeg tilga ham. Var for ung og naiv til å forstå at han også denne gangen lurte meg. En alkoholiker kan ikke ta en øl i ny og ne. Enten drikker en alkoholiker, eller så er han tørrlagt!
Sommeren etter flyttet jeg til pappa og farfar i det store huset i Oslo.
Hele vinteren hadde jeg hatt tett kontakt med pappa. Ikke én gang i løpet av dette året var han snøvlete i stemmen når jeg snakket med ham i telefonen.
Jeg syntes det var kjempeflott. Pappa var ungdommelig og kul. Han spilte jazz, og det fulgte liv og moro med ham. Jeg hadde lyst til å bo i Oslo et år, og mamma gikk til slutt med på at jeg kunne ta videregående i Oslo.
Jeg skulle få bo hos pappa på én betingelse – at jeg holdt tett kontakt med mormor og morfar.
I begynnelsen gikk alt bra. Jeg fikk mitt eget nydelige rom og eget bad i det store huset. Jeg fikk mange venner, og jeg stortrivdes på skolen.
De første par månedene så jeg ikke så mye til pappa. Han hadde spillejobber om kveldene og kom sjelden hjem før langt på natt. Når jeg gikk på skolen om morgenen, sov han fremdeles.
Men vi kunne ha fine samtaler om ettermiddagene før han gikk på jobb, og jeg merket ikke noe til at han drakk da.
Men da spillekontrakten var slutt og han igjen var arbeidsledig, satte drikkingen inn med full styrke. Jeg var skuffet og lei meg, men ville likevel ikke flytte tilbake til mor.
Det var midt i skoleåret, og jeg trivdes i Oslo og på skolen. Dessuten følte jeg ansvar for pappa.
Når pappa var full, fikk jeg ikke arbeidsro. Jeg forsøkte å konsentrere meg om leksene, men han maste rundt meg hele tiden og ville snakke.
Hvis jeg nektet, la han ut om hvor synd det var på ham. Han var venneløs, syk og ensom, sa han.
Da farfar fikk et lite slag og trengte mye hjelp, lesset pappa alt ansvar, arbeid og problemer over på meg.
– Farfar kan dø hvert øyeblikk. Han trenger all den hjelp og støtte han kan få. Du er ung og sterk og hans eneste barnebarn, sa min utspekulerte far og visste hvordan han skulle appellere til min medfølelse.
Han brukte døden for å holde på meg. Selv orket han ikke sykdom, sa han.
Karakterene mine dalte faretruende i denne perioden. Jeg fikk jo aldri ro til å gjøre lekser. Derfor bestemte jeg meg til slutt for å flytte til mormor og morfar.
Den dagen jeg sa jeg skulle flytte, ble pappa helt vill. Han løp opp på rommet mitt, smadret bildene på veggene og ødela alt. Etterpå ba han om tilgivelse, gråt og bar seg. Jeg orket ikke å svare engang.
Les også (+): Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet
Mange sjanser
Jeg flyttet og skrev et langt brev til ham. Jeg skrev at hvis han ikke holdt opp å drikke, hadde han ingen datter mer.
Men han holdt ikke opp. Da jeg så ham igjen tre år senere, var farfar død, og faren min hadde flyttet fra det store huset. Arven hadde han drukket opp og levde nå som førtidspensjonist i en liten kjellerleilighet.
Vi ble sittende og snakke i nesten ett døgn, og igjen glemte jeg alt vondt som hadde vært. Nok en gang lovet han bot og bedring.
Jeg begynte å treffe ham igjen, og i begynnelsen drakk han ikke når vi møttes, men etter en tid var han igjen full hver gang jeg kom på besøk.
Jeg har gitt min far svært mange sjanser, men nå er jeg snart 30 år og burde ha klippet navlestrengen for lengst. Men han har bare meg.
Da jeg var gravid, lovet han dyrt og hellig å holde opp å drikke. Når jeg har besøkt ham sammen med lille Mads, har han heller ikke vært full, men har vært rastløs og nervøs og drukket litervis med vann.
Selv om Mads bare er to og et halvt år, merker han at det er noe galt med morfar, for han vil aldri opp på fanget hans. Jeg forstår at faren min en dag kommer til å dø av drikkingen sin.
De siste tre årene er jeg blitt ringt opp av sykehuset flere ganger fordi pappa har skadet seg i fylla.
Jeg vet jeg vil sørge over pappa, sørge over den faren han kunne ha vært, men som jeg bare så noen glimt av. Likevel ser jeg frem til han skal dø.
Jeg orker ikke mer av alle løgnene, kravene hans og den forferdelige drikkingen. Innerst inne er jeg fremdeles glad i ham, men jeg har sluttet å håpe at et mirakel skal skje.
Og sorgen over den faren jeg aldri fikk, vil jeg alltid bære med meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
