Leserne forteller
Jeg smilte til ham og sa «hei». Det skulle jeg angre bittert på
Jeg var bare hyggelig, smilte og sa «hei». Det har jeg angret bittert på siden.
Flere ganger har jeg lest om kvinner som blir forfulgt av menn, og jeg har gått ut fra og trodd at det bare skjer ekstraordinære jenter og damer, de som er smellvakre. Hvis du også tror det, bør du lese min historie.
Når det har skjedd meg, kan det nemlig skje alle. Jeg er en helt vanlig, ung kvinne når det kommer til utseende, og jeg tror også at jeg er ganske så gjennomsnittlig i væremåte. Jeg er ikke utpreget ekstrovert, ikke introvert – og jeg er høflig og smiler hvis folk smiler til meg, slik jeg ble lært opp til.
Nå smiler jeg aldri lenger til fremmede. Livet har lært meg en lekse som er umulig å glemme.
Det var en vakker solskinnsdag i mai for tre år siden. Krokusene og snøklokkene blomstret og fuglene sang. Jeg husker at jeg følte meg lett til sinns fordi jeg kjente at solen varmet. Jeg visste at vi gikk mot lysere tider.
Det hadde vært en ekstra tøff vinter fordi kjæresten min og jeg hadde avsluttet forholdet vårt. Vi innså at vi ikke passet så godt sammen; vi hadde for ulike ønsker for fremtiden til at det kunne fortsette å være oss. Selv om jeg var enig i avgjørelsen, føltes det tomt og trist.
Så jeg ruslet i vårsola, og jeg husker hva jeg tenkte. Jeg tenkte at etter vinter kommer vår, etter sorg og tap kommer glede. Det gjorde meg glad at jeg klarte å tenke på dette, og derfor smilte jeg til folk jeg møtte.
Det var foreldrene mine som lærte meg at man smiler og sier hei til dem man møter på tur. Det er norsk høflighet og omgjengelighet som tilsier at man ikke ser bort og er stum, men i stedet møter blikket til andre og gir dem det ene uforpliktende og hyggelige ordet: hei.
Jeg tror jeg møtte flere turgåere den dagen, men jeg husker ikke sikkert, og det skyldes at det ene møtet ble så skjellsettende at de andre er forsvunnet fra hukommelsen. Derfor skal jeg fortelle om den ene, som hele historien min handler om.
Les også (+): Jeg gjorde noe ulovlig for å avsløre mannen min
Fulgte etter meg
En mann satt på en benk alene og så utover, det så ut som han tenkte. Da jeg kom gående mot benken som sto halvannen meter fra benken han satt på, begynte han å fikle med en mobiltelefon, slik folk ofte gjør.
Jeg bestemte meg for å sette meg på den tomme benken og nyte dagen, for jeg var en halv time for tidlig ute til et treff med en god venninne.
Akkurat da jeg satte meg ned, møtte jeg blikket til mannen, og da han smilte forsiktig til meg, smilte jeg tilbake og sa hei.
Han lyste opp, og der og da gjorde det meg glad også. Det føltes hyggelig å være hyggelig.
Etter noen minutter reiste jeg meg og begynte å gå videre gjennom parken, og jeg registrerte i øyekroken at mannen reiste seg og begynte å gå i samme retning som meg.
Det var på ingen måte skremmende, for det var midt på lyse dagen og mange andre mennesker var på tur i alle retninger, mange av dem med hunden sin.
I ettertid vet jeg hva som skjedde, men den dagen forsto jeg det ikke. Mannen jeg hadde sagt hei til, fulgte etter meg. Først til kafeen, der jeg møtte venninnen min, og deretter hjem til meg. Fra den dagen visste han altså hvor jeg bodde.
Og fra da av kunne han dukke opp «tilfeldig» på steder hvor det på ingen måte var naturlig å møte på ham. I nærbutikken, der jeg handlet mat, sto han plutselig ved siden av meg, smilte og sa hei.
Jeg ble så perpleks at det datt et «hei» ut av meg da også, men etterpå følte jeg meg redd, for jeg forsto at han sannsynligvis overvåket og fulgte etter meg.
Først da han var i en bar jeg befant meg en lørdag kveld og begynte å spørre venninnen min om meg, gikk det opp for meg at han ikke kunne være frisk. Hun skjønte ikke hva hun ble utsatt for og ga ham svar på mange ting.
«En raring stilte mange spørsmål om deg; han sa at han kjenner deg», sa hun, da hun kom fra disken med et glass vin til både henne og meg.
«Hvem?» spurte jeg.
Da hun pekte på ham, møtte mitt blikk hans, og det gikk kaldt nedover ryggen min, for han smilte. Da smilte jeg ikke tilbake, og jeg ba venninnen min om å følge meg hjem. Jeg følte meg skjelven og redd.
Jeg kunne selvfølgelig ikke vite hva mannen var i stand til, men fantasien min begynte å løpe løpsk. Hver gang fra da av kikket jeg meg over skulderen for å se om han fulgte etter meg. Noen ganger så jeg ut av vinduene mine før jeg gikk ut, for å sjekke at han ikke sto utenfor og ventet.
Det kom oppringninger fra skjulte nummer, og jeg følte at det var ham som var i andre enden, uten å tilkjennegi seg.
Fra å ha et trygt og godt liv, kom det en angst inn i livet mitt for hva som muligens kunne skje.
Les også (+): Mannen min ble veldig opptatt av den nye naboen. Hun var singel og pen, men nå hadde jeg fått nok
«Stalket»
Han gjorde meg ingen ting rent fysisk, bortsett fra å være på steder jeg var. Da jeg byttet dagligvarebutikk for å komme meg unna, dukket han opp i den nye også, og hver gang han så meg, smilte han. Det var skikkelig ekkelt.
Jeg snakket med vennene mine og familien min om «stalkeren», og de mente at jeg måtte gå til politiet. Men det viste seg å være til ingen nytte, for han hadde ikke gjort meg noe, hadde ikke sendt meldinger og jeg visste ikke navnet hans. De kunne ikke gjøre noe som helst.
«Slapp av, han gjør deg ingen ting, er bare sykelig opptatt av deg, vil bare se deg, være rundt deg. Etter så lang tid ville det ha skjedd noe om han var farlig», sa faren min.
Jeg visste fornuftsmessig at han hadde rett, men noe skjer med deg når du har en ukjent person som følger etter deg.
På en måte invaderte han tankene mine, og jeg fikk et så stort fokus på ham at jeg nesten ikke klarte å tenke på noe annet.
Noen ganger gråt jeg etter å ha gått tur, selv om han ikke hadde fulgt etter meg, fordi det var så energitappende å se seg over skulderen hele tiden.
Jeg bestemte meg for å flytte til en annen by for å gå på skole og regnet med at jeg da skulle få tilbake det bekymringsløse livet.
Tanken på at jeg skulle bort, gjorde meg godt. Jeg passet på å la være å skrive mitt nye bosted og studiested på sosiale medier.
Da jeg kom til Bergen og hadde installert meg i et kollektiv med tre andre, følte jeg for første gang at jeg kunne puste, og den første tiden i ny by fant jeg mitt gamle jeg og ble igjen den glade jenta. Fordi jeg byttet telefonnummer, sluttet jeg å bekymre meg over oppringninger fra ukjente, og det ble færre av dem.
Men da jeg etter et par måneder gikk gjennom en park og så en mann sitte på en benk, for så å møte blikket hans og høre et «hei», føltes det som om jeg skulle besvime. Hjertet hamret som besatt og beina skalv.
«Å nei, han har funnet meg», tenkte jeg i noen sekunder som føltes veldig dramatiske.
Det var ikke ham. Mannen som satt der, var mye eldre så jeg da jeg fikk sett nærmere på ham, og han reiste seg ikke og fulgte etter meg.
Episoden fikk meg til å forstå hvor frynsete nerver jeg hadde fått etter å ha blitt «stalket». Selv om tilsynelatende ingen ting farlig hadde skjedd, var jeg blitt veldig skjør og ute av balanse. Det satt i kroppen i lang tid.
Nå har jeg hatt et normalt liv i to år, og jeg føler at jeg har ristet av meg det ubehagelige og skremmende.
Jeg deler historien min for å minne om at en uskyldig hilsen til en fremmed kan bli veldig ødeleggende for din livskvalitet hvis du møter på en mentalt ustabil person.
Kanskje var han bare ensom og hadde det vondt. Kanskje følte han seg sett da jeg sa hei – og forelsket seg i meg. Hvem vet, det blir bare gjetninger. Men for meg ble han en trussel og en potensiell overgrepsmann.
Jeg har sluttet å snakke med fremmede.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
