Jeg skulle alltid være super-husmoren som klarte alt. Så sa kroppen stopp

Vi er mange kvinner i dette landet som vet hva det kan koste å være et ja-menneske. Når du ikke setter grenser for deg selv og gyver løs på alle arbeidsoppgaver med entusiasme og positiv innstilling, kan det få en pris. Jeg vet dette fra mitt eget liv.

Så hvor kom den fra, denne idéen om at jeg skulle være superkvinnen og superhusmoren som klarte alt? Jeg tror at de aller fleste slike mønstre går tilbake til barndommen vi fikk.

Jeg vokste opp med en mor som var velvilligheten selv, og som ikke sa nei til noen hvis hun ble spurt. Egentlig ser jeg at hun ikke trengte å bli spurt, heller, for hun kom på banen lenge før noen fant på å spørre. Hun så hva som trengtes.

Hun var min rollemodell og mitt store forbilde. Mamma, som fikk til alt. Som bakte boller til vennene mine og meg, som vasket draktene for håndballaget jeg spilte på, som var foreldrekontakt i klassen og bakte kaker til alle klassetreff. Som hjalp pappas foreldre da de ble syke. Som hadde middagen klar hver dag og som bestandig hadde tid til å hjelpe til med lekser.

Hun var en mor som ikke krevde noe av oss, som ryddet rommene våre og ikke klaget. Og som til slutt ikke hadde et liv som handlet om henne selv.

For meg var det en selvfølge at hun var den hun var. Jeg visste ikke om noe annet.

JA-menneske

Da jeg ble voksen, var jeg allerede blitt den jenta som sa ja. Jeg sa ja til kjæresten min hvis han trengte min hjelp. Hvis han slet med å formulere seg i et brev, endte det opp med at jeg skrev det. Hvis han ikke hadde tid til å besøke sin syke mor, gjorde jeg det.

Jeg gjorde som moren min: tok med kake og kaffe. Og jeg ble satt pris på i så stor grad at det nesten ga meg en rus. Det var viktig å få bekreftelser og gode tilbakemeldinger.

Det var da vi giftet oss og ble foreldre at ting virkelig tok av. Da blomstret jeg som ja-menneske, først i barnehagen, der jeg ble valgt som leder for alle arrangement og hver gang tok på meg å bake og ordne kaffe.

– Du er fantastisk, jeg forstår ikke hvordan du orker alt, sa de andre.

Jeg lo og sa at det var en glede.

Les også (+): Diagnosen var et sjokk. Jeg er schizofren

Tappet meg for energi

Det var en glede. Men mens de andre etter hvert så på meg som en alltid ladet maskin, merket jeg at det tok mer og mer krefter.

Dessverre ignorerte jeg signalene kroppen min ga meg. Og jeg glemte noe vesentlig, og det var at jeg ved siden av å gjøre alt det min mor en gang gjorde, hadde full jobb. Jeg var ikke bare dobbelt, men trippelt arbeidende.

I årevis holdt jeg koken og det er ikke til å legge skjul på at både mannen min og barna mine ble skjemt bort etter noter. De gjorde ingen ting hjemme, for jeg gjorde alt.

Jeg handlet, laget mat, ryddet opp etter måltidene, vasket klær, hengte dem opp og brettet dem sammen og la i skapene deres. Mannen min satt og så på siste nyhetssending og jeg var fremdeles i full aktivitet for å få dagens gjøremål ferdig gjort. Jeg sovnet med det samme hodet traff puten. Heldigvis hadde jeg i det minste god nattesøvn gjennom de fleste årene.

Sannsynligvis hadde jeg drevet meg selv maksimalt i lang tid da moren min ble syk og også trengte meg. Det ble dråpen som fikk det berømte begeret til å flyte over. Timene hos henne, eller alle de gangene jeg måtte bli med henne til legen, kastet meg utfor stupet.

Jeg hadde ikke vært borte en eneste dag fra jobben i femten år, med unntak av når jeg fikk barn og hadde barselpermisjon.

Plutselig en morgen føltes kroppen helt lammet. Jeg fikk totalt panikk og trodde at jeg led av en sykdom som ga lammelser, men forsto raskt at det var kreftene som ikke var der.

Da jeg kom til legen fikk jeg mine mistanker bekreftet. Det feilet meg ingen ting, ut fra hva de kunne se der og da, og han gikk ut fra at jeg var utbrent.

– Jeg sykmelder deg på ubestemt tid. Sørg for å hvile og hente deg inn, sa han.

Da svarene på prøvene kom, bekreftet de denne teorien.

Smertene i muskulaturen var så store at jeg knapt klarte å komme meg opp av sengen. Å smøre brødskiver til barna før de gikk på skolen var så slitsomt at jeg måtte legge med ned etterpå.

Jeg kom ikke ut av morgenkåpen. For mann og barn var det et sjokk å se meg sånn.

I begynnelsen var de engstelige for meg og sa at jeg måtte slappe av og ikke tenke på dem, men etter hvert som tiden gikk og jeg ikke ble friskere, merket jeg at de mistet sympatien. De ønsket bare å få tilbake hun som ordnet alt.

Les også (+): Sjefen min prøvde å knekke meg

Skilsmisse

Det gikk ett år, og jeg merket at ekteskapet var blitt dårlig, for mannen min virket distansert og irritabel.

– Det er rart at de ikke finner noe. Kanskje burde du ha oppsøkt en psykolog? foreslo han.

For meg var dette sårende. Det var tydelig at han tenkte at jeg «bare» var psykisk syk og måtte ta meg sammen.

Selv levde jeg med de fysiske smertene og energien som var totalt fraværende. Det var ingen ting jeg heller ville enn å være i gang som «den ustoppelige». Men jeg klarte ikke. Hver gang jeg tok meg sammen, sa kroppen stopp. Det gikk ikke.

Etter to år ville mannen min skilles. Han sa at det ikke var en annen kvinne, men at følelsene var blitt borte. Å få dette i fanget i tillegg til alt det andre jeg slet med, gjorde meg totalt sengeliggende.

– Du kan ikke forlate meg nå. Hvordan skal jeg få tatt vare på barna? spurte jeg.

Han sa at de kunne bo hos ham så mye de ville.

Etter noen måneder kom det frem at han hadde fått en kjæreste. Hun var sporty, hadde vært skilt i mange år, hadde barna sine halve tiden og hadde annenhver uke fri fra alt.

De to jogget eller gikk på skiturer sammen. Barna fortalte meg at faren deres hadde begynt å støvsuge, vaske klær og lage mat – ting han aldri hadde gjort sammen med meg.

Å bli forlatt da jeg trengte ham som mest, er fremdeles mitt livs største sorg. Jeg gjorde alt for ham gjennom så mange år. Da jeg ble syk, klarte han ikke å takle det som en mann.

Da var jeg ikke lenger interessant. Jeg, som tok vare på de gamle foreldrene hans, og som løftet ham på gullstol gjennom tilværelsen, fikk ikke omsorg tilbake.

Det er gått en tid og jeg er ikke lenger sengeliggende. Etter å ha gått på arbeidsavklaringspenger en stund klarte jeg å komme meg tilbake i jobb.

Jeg var så heldig at min tidligere arbeidsgiver sa ja til å ta meg tilbake i halv stilling. Nå har jeg lært meg å balan­sere livet. Jeg går på jobb, trener og lager middag til barna når de er hos meg, men vaske klær og rydde må de gjøre selv.

Jeg er blitt veldig flink til å si nei til ting hvis jeg blir spurt. Mye er blitt borte naturlig fordi ungene ikke lenger er med i organisert idrett. Jeg savner det ikke.

Overalt i Norge vet jeg at det finnes kvinner som vil kjenne seg igjen i det jeg forteller. De skal vite at jeg har begynt å strikke, og at strikketøyet får meg til å stresse ned og slappe av. Jeg har også trent på å puste dypt og ordentlig.

Jeg har en venninne som også er blitt alene, og vi to drar på ferier sammen. Husmorferier, kaller vi dem. Jeg burde ha gjort det for mange, mange år siden. For en ting er sikkert: Det har en pris å brenne lyset i begge ender.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Arven skulle fordeles, men jeg visste ingenting om testamentet før advokaten leste det opp

Rett før mamma døde, fortalte hun sannheten om pappa