Rett før mamma døde, fortalte hun sannheten om pappa

Mamma gikk bort for et par år siden etter et liv fullt av rot og alkohol. Da hun lå på dødsleiet, fortalte hun meg hemmeligheten hun hadde båret på i mange år.

Mannen jeg hadde kalt pappa hele livet, var slett ikke faren min.

Det var et sjokk, selv om det egentlig ikke kom helt overraskende på meg. Da jeg var i tenårene, døde en av mammas svirebrødre. I den forbindelse fortalte en annen av mammas tvilsomme venner at det var den egentlige pappaen min som var død. Jeg var 15 år og klarte ikke å forholde meg til den bomben jeg ble servert. Jeg fortrengte det bare og tok det ikke opp, hverken med mamma eller pappa.

Da jeg satt på mammas dødsleie, reagerte jeg ganske likt. Jeg sa at det ikke endret på noe. Jeg var blitt en voksen mann. Mot alle odds levde jeg et normalt liv, med fast jobb, kone og barn. Barna kjente farmoren sin, men hadde ikke det nære forholdet til henne som de hadde til farfar og hans kone.

Vanskelig kontakt

Mamma visste godt at det dårlige forholdet til barnebarna skyldtes alkoholmisbruket hennes og at hun alltid nektet å gå ut for å røyke når vi en sjelden gang kom på besøk. Hun var også vrang og ganske ondskapsfull overfor min kone. Det endte med at hun brøt kontakten med mamma.

Hun orket det rett og slett ikke lenger og sa rett ut til mamma at hun var velkommen i hjemmet vårt hvis hun ikke drakk alkohol og gikk ut for å røyke. Hvis ikke, måtte jeg ta med barna hjem til mamma for å la dem treffe henne. Mamma nektet å fire på kravene, så da ble det sånn.

Mamma og pappa hadde bare et kort forhold. Men pappa hadde likevel alltid tatt seg mye av meg. Jeg bodde hos ham i de periodene da mamma var helt ute å kjøre. Jeg var den eneste familien mamma hadde, og allerede som barn følte jeg et stort ansvar for henne. Pappa sa alltid at jeg bare kunne bli boende hos ham. Men jeg vendte alltid tilbake til mamma, sånn at jeg var der når hun våknet opp fra drukkenskapen og unnskyldte oppførselen sin.

Mitt holdepunkt

Pappa levde et vanlig liv med to andre sønner sammen med sin nye kone. Ingen av dem lignet på meg.

Det høres kanskje rart ut, men jeg reagerte aldri på alle de små tegnene som tydet på at jeg hadde en annen biologisk far. Han jeg kjente som pappaen min, var det eneste faste holdepunktet i tilværelsen, og jeg visste at han var glad i meg.

Mamma mente at pappa var et småborgerlig fjols og snakket ofte stygt om ham. Men hun nevnte aldri direkte at han ikke var min biologiske far. Det nærmeste hun kom, var når hun var full, og vi ble uvenner. Da kunne hun spørre om pappa aldri hadde sagt noe om hvor lite vi lignet på hverandre.

Det ga meg alltid en urolig følelse i magen. Jeg svarte aldri, og nevnte det aldri for noen.

Mamma døde et par dager etter besøket på sykehuset. De neste ukene gikk med til å planlegge begravelse og rydde opp i leiligheten hennes.

Jeg fortalte min kone hva hun hadde sagt. Jeg hadde aldri fortalt noen om det svirebroren hennes hadde fortalt da jeg var 15 år. Det var en utrolig lettelse å endelig få snakket om det.

Gråt for første gang

Min kone sa at forholdet pappa og jeg hadde til hverandre, ikke kom til å forandre seg. Hun sa at han er pappaen min fordi han har vært det hele livet mitt, og at han elsket meg like høyt som sine to biologiske sønner.

Den kvelden gråt jeg for første gang etter at mamma døde. Det var både en sorg over å ha mistet mamma, men samtidig en lettelse over at jeg ikke trengte å forholde meg til henne lenger. Det som plaget meg, var frykten for å miste pappa og brødrene mine.

Jeg følte ikke jeg kunne bære på denne hemmeligheten videre. Jeg måtte snakke med pappa om det.

Pappa var med meg oppe i mammas leilighet da jeg var der for siste gang. Da vi hadde fått lesset det siste på tilhengeren og satte oss inn i bilen, tok jeg mot til meg. Jeg sa lavmælt at mamma hadde fortalt noe sjokkerende om opphavet mitt og så stivt ned på hendene mine. Så fortalte jeg at hun hadde sagt at han ikke var den biologiske faren min.

Ordvalget var nøye gjennomtenkt. Jeg klarte ikke å si at han ikke var den egentlige pappaen min. For hva var en egentlig pappa, hvis han ikke var det for meg? Han som hadde elsket meg og tatt seg av meg gjennom hele oppveksten?

Les også (+) Jeg må glemme ham. Jeg er jo gift!

Endret ikke noe

Pappa sukket. Han sa stille at han alltid hadde hatt en fornemmelse av at det var sånn, men at han ikke hadde ville gå nærmere inn i det.

Et øyeblikk satt vi helt stille og så på hverandre. Så sa pappa at for ham betydde det overhodet ingenting. Han sa at jeg var sønnen hans uansett.

Jeg begynte å gråte, og pappa la armene rundt meg. Sånn satt vi lenge uten å være i stand til å kjøre noe sted. Da vi endelig kom oss av gårde, dro vi hjem til ham. Der kunne vi sitte uforstyrret og snakke sammen. Vi ble enige om å fortelle det til brødrene mine. Pappa sa at jeg skulle slippe å bære på en sånn hemmelighet alene, og at det ikke kom til å endre en tøddel på deres oppfatning av meg.

I dag er alt som det alltid har vært, og samtidig ikke. Jeg har fortsatt et like nært forhold til pappa og brødrene mine. Men jeg er kvitt den usikkerheten som ubevisst har plaget meg i årevis.

Jeg skulle ønske jeg var biologisk knyttet til pappa og brødrene mine. Men når det nå engang ikke er sånn, er jeg takknemlig for at vi er forbundet med kjærlighet. For de er og blir den egentlige familien min.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle