– Jeg mislikte mammas nye kjæreste fra første stund

Kristine (21) klarer knapt å være i samme rom som morens kjæreste.

– Hva er rett tidspunktet for å introdusere en ny kjæreste til et mindreårig barn? spør kveldens unge samtalepartner.

Kristine har sterke meninger om dette.

– Da mine foreldre ble skilt, var jeg seks år. De gikk fra hverandre som bitre fiender. Jeg var glad i den lekne pappaen min, men vi mistet så å si kontakten. Etter skilsmissen flyttet han til den andre siden av kloden og stiftet ny familie.

Den søte, blonde ungjenta har også mye på hjertet om det, men denne historien skal handle om moren og hennes kjæreste.

– Da pappa forsvant, ble jeg livredd for også å miste mamma. Da hun kort tid etter presenterte meg for en ny mann, gikk kroppen min sporenstreks i alarmmodus.

Faretruende

Følelsene står å lese i det bleke ansiktet. De grønne øynene mørkner når hun prater om morens Pål, som så å si flyttet rett inn hos dem.

– Hvorfor misliker du ham?

– Han er veldig klengete og «needy» når det gjelder mamma. Hun fikk på en måte enda et barn. Men, understreker hun, – min «dislike» startet nok fordi han altfor brått og uten forvarsel ble en del av hverdagen vår.

Moren hadde ikke nevnt ham med ett ord, da han en dag ringte på døren.

– Hei Kristine, jeg heter Pål og er mammas kjæreste, sa «gamlisen» som sto utenfor og avslørte med et smil skjeve, gule tenner.

Dagen etter fylte Kristine syv år. Han hadde med gave til henne.

– En gulnet litteraturbok han selv hadde lest og mente jeg ville ha glede av. En merkelig gave å gi en syvåring, mener hun.

– Intuitivt likte jeg ham ikke. Med ham i rommet ble mamma straks en annen, fjollete og knisete som en tenåring. Det gjorde meg enda mer utrygg.

Hun tror de kunne ha fått en bedre start om moren hadde ventet med å presentere ham.

– I det minste burde hun på forhånd ha fortalt meg om ham og aller helst ventet med å invitere ham hjem.

Helgen før hadde de voksne møtt hverandre på et seminar.

– Stormende forelsket ønsket de å starte livet sammen. Det ble på min bekostning.

Les også (+): Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst

Tillitsbrudd

Den lille jenta klarte ikke å skjule hvor sterkt hun mislikte morens kjæreste.

– Jeg var veloppdragen overfor både ham og mamma, men hver gang han kom fikk jeg vondt i magen. Det førte som regel til både magesjau og oppkast.

– Hvordan reagerte moren din på det?

– Mamma er snill og fikk veldig vondt av meg, men hun evnet ikke å se sin egen rolle i min reaksjon.

– Stakkars, hun savner pappaen sin, hørte jeg henne si til kjæresten.

Han hadde selv ingen barn og flyttet så å si rett inn hos oss.

Moren sendte datteren til psykolog.

– Det var sikkert godt ment, men ble for meg en ytterligere belastning. Det jeg trengte var tid og ro med moren min, et trygt fundament etter å ha «mistet» pappa.

I stedet fikk hun følelsen av å stå i veien for morens nye lykke.

– Den gangen manglet jeg innsikt og ord til å forklare følelsene mine. Jeg hatet presset med å svare på psykologens spørsmål. Jeg fikk ikke tillit til henne.

– Hvordan vil du beskrive deg selv når det kommer til tillit?

– Er det så åpenbart at jeg er var av natur? spør hun med et skjevt smil.

– Av vesen er jeg hva kule prinsesse Märtha vil kalle «høysensitiv». Det vil si at jeg reagerer sterkt på hvert minste sanseinntrykk. For eksempel blir jeg uvel av å være i et rom hvor noen er sinte, selv om det ikke handler om meg.

Kathrine mener hun hadde trengt tryggere rammer i barndommen.

– Jeg er skuffet over at mamma ikke forsto det …

– Har du pratet med henne om det?

Hun fester det lange håret i en hestehale og nikker.

– Mamma har sagt hun har dårlig samvittighet for all kranglingen med pappa, men hun forstår ikke at Pål kom altfor tidlig inn i livet mitt.

– Jeg trodde du ville bli glad både på mine og dine vegne, sa hun.

– Jeg sliter fremdeles med hva jeg vil kalle egoistisk prioritering av voksenkjærligheten. Til deg som leser dette og vil presentere en kjæreste overfor mindreårige barn: Tenk deg godt om!

Kristine sliter med at hun mangler en harmonisk trygghet inni seg.

– Jeg mener det skyldes hva som skjedde i barndommen, sier hun.

– Etter skilsmissen tror jeg mamma kunne ha klart å guide meg til en indre ro. Det ville ha krevd at hun satte av rikelig med tid til meg. I stedet valgte hun å bruke den tiden med ham, den nye mannen i hennes liv.

Les også (+): Vi prøvde å få barn. Det han gjorde, var egentlig helt utilgivelig

Trå varsomt

– Handler det om sjalusi fra din side?

– Jeg mener bestemt ikke det. Når du har barn er det din plikt å følge dem opp. Kjærligheten mellom mamma og meg er sterk, men den var alene ikke nok under oppveksten. Den voksne må med handling vise barnet at det kommer først.

– I dine øyne er det med andre ord ikke bare kjæresten som er den «skyldige»?

– Nei, men hun er mammaen min og jeg tilgir henne. Han derimot har aldri gjort en innsats for å bli kjent med meg. Det bør være en selvfølge om kjæresten din har barn.

I dag har Kristine selv en kjæreste og håper en dag å få barn med ham.

– Jeg unner selvsagt også mamma å ha en livspartner, forsikrer hun.

Kristines budskap er snarere: «Trå varsomt før du presenterer en kjæreste for barnet eller barna».

– Det skrittet bør ikke tas før du har ventet tankevekkende lenge nok. Det er en pris man som forelder bør være villig til å betale, mener den reflekterte ungjenta.

– Det krever egentlig ingenting annet enn at du setter barnet først.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Min søster hadde kuttet meg ut for lenge siden. Så kom arveoppgjøret

Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg