SAMTALE I NATTEN

Min søster hadde kuttet meg ut for lenge siden. Så kom arveoppgjøret

Å mis­te sine for­eld­re er tungt. På top­pen er det en prø­vel­se å møte søs­ken du ikke har et godt for­hold til, spesielt når det er snakk om arv, penger og eiendom.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN Foto: Getty Images (Illustrasjonsfoto)
Først publisert Sist oppdatert

– Jeg voks­te opp i en li­ten by sam­men med en ti år eld­re søs­ter, Re­na­te, og ver­dens snil­les­te for­eld­re. Men jeg føl­te meg all­tid an­ner­le­des enn dem, sier Marie.

– «Du er adop­tert», sa søs­te­ren min ofte. Hun ga kon­stant ut­trykk for at jeg av henne var uøns­ket, og jeg hå­pet fak­tisk at jeg var adop­tert. Det ville ha for­klart fø­lel­sen av å være en frem­med blant mine egne. Enda mam­ma og pap­pa uten tvil els­ket meg!

Hun bru­ker even­ty­ret om «Den styg­ge and­un­gen» som et eks­em­pel.

– Jeg var and­un­gen. Alt­så ikke en av flok­ken, sier hun.

Ma­rie og «and­un­gen» har mer til fel­les. Den lang­ben­te, blon­de da­men er opp­sikts­vek­ken­de vak­ker. I ste­det for å kom­me inn på det, spør jeg: – Hva ga deg fø­lel­sen av å være så an­ner­le­des?

– Det var en grunn­leg­gen­de, nes­ten med­født fø­lel­se, slik jeg hus­ker det, men det had­de nok også å gjø­re med Renates opp­før­sel over­for meg. «Før du kom var li­vet godt», plei­de hun å si.

– Er det ikke na­tur­lig for søs­ken å være sja­lu?

– Jo da, jeg har selv tre barn og har sett ten­den­ser, men min søs­ter var ond­skaps­full! Når in­gen så det, kløp hun meg kon­stant. Hun for­tal­te hvor stygg jeg var, spred­te ryk­ter om at jeg tis­set i sen­gen og alt mu­lig rart for å gi meg dår­lig selv­fø­lel­se.

For­eld­re­ne mer­ket seg at de «ikke gikk over­ens», som de sa, og holdt søst­re­ne mest mu­lig ad­skilt.

– Jeg ble den rare, inn­ad­vend­te og ven­ne­lø­se i flok­ken.

Holdt avstand

Da søs­te­ren full­før­te re­al­sko­len og gif­tet seg med na­bo­gut­ten, var Ma­rie ennå bare ti år.

– For­hol­det mel­lom oss var be­tent. Pap­pa sa rett ut: «Jeg tror det er best at dere ikke har kon­takt.»

– Tok du igjen?

– Den tøf­fe hånd­ball­jen­ta med bøt­te­vis av ven­ner var meg over­le­gen. Min ube­viss­te re­ak­sjon ble å ta av­stand fra henne og de and­re i na­bo­laget. Jeg valg­te å gå i en helt an­nen ret­ning.

– Kan du gi noen eks­emp­ler på det?

– Jeg var fa­brikk­ar­bei­de­rens dat­ter som drøm­te om en gang å bli ad­vo­kat og bygge meg et stort og lek­kert fun­kis­hus, smi­ler hun.

– I min tid var det nær­mest en uopp­nåe­lig drøm. Våre for­eld­res øns­ke for Re­na­te og meg var at vi skul­le bli sy­ke­plei­e­re og finne hver vår so­li­de na­bo­gutt. Re­na­te inn­frid­de det sist­nevn­te punk­tet og ga dem raskt fire bar­ne­barn.

Selv fikk Ma­rie, som ten­åring på gym­na­set, en kjæ­res­te fra et an­net mil­jø.

– Gus­tav had­de rike for­eld­re og ven­ner. Til min gle­de lik­te de meg. Med dem fant jeg en­de­lig men­nes­ker som også jeg had­de mye til fel­les med.

Hun sier at det hand­let om fø­lel­sen av å ha «kom­met hjem».

– Vi for­sto hver­and­re. En­ten vi hand­let klær, lyt­tet til mu­sikk el­ler dis­ku­ter­te po­li­tikk, var vi på bøl­ge­leng­de. Alle øns­ket vi også å ta en høy­ere aka­de­misk ut­dan­nel­se. For dem var det en selv­føl­ge. De ble mine før­s­te ven­ner og er frem­de­les våre nær­mes­te.

For også kjær­lig­he­ten holdt. Beg­ge ut­dan­net seg til ju­ris­ter, og et­ter at de var fer­dig med utdannelsen, gif­tet Gus­tav og Ma­rie seg.

– Jeg har vært hel­dig, slår hun fast og lev­ner in­gen tvil om at hun er lyk­ke­lig med sine.

– Pap­pa døde kort et­ter at han før­te meg opp kir­ke­gul­vet. Re­na­te kom hver­ken i bryl­lu­pet mitt el­ler i pap­pas be­gra­vel­se. «Hun vil dess­ver­re ikke møte deg», rø­pet mam­ma trist. «Det er hen­nes tap», men­te Gus­tav. I alle år har han svært min klippe. I star­ten var mam­ma og pap­pa ner­vø­se for ikke
å være bra nok for ham og hans fa­mi­lie, men også det gikk seg til med åre­ne.

Bare Re­na­te og hen­nes fa­mi­lie holdt seg unna.

Les også (+): Sjefen min prøvde å knekke meg

Det av­gjø­ren­de

Da mo­ren de­res for to år si­den ble akutt kreft­syk, var det in­gen vei uten­om et møte mel­lom søst­re­ne.

– Mam­ma had­de opp­ført meg som kon­takt­per­son. Da hun plut­se­lig ble inn­lagt på sy­ke­hu­set, måt­te jeg rin­ge Re­na­te. Som jeg gru­et meg til den telefonsamtalen! Vi had­de hver­ken pra­tet el­ler sett hver­and­re på hele 30 år!

Mø­tet på sy­ke­hu­set den da­gen ble svært over­ras­ken­de.

– Da jeg kom inn på rommet hvor mam­ma lå, satt det en dame ved sen­gen hennes. Hun reis­te seg straks jeg kom inn døren og kom mot meg med åpne ar­mer. Jeg stiv­net og tenk­te: «Hva i all ver­den?» For det var da san­ne­lig Re­na­te!

Søs­te­ren had­de ald­ri noen­sin­ne vist Ma­rie var­me.

«Be­kla­ger så mye», gråt hun i ar­me­ne mine, «jeg har vært gru­som mot deg! Og alt­for stolt til å inn­røm­me det.»

Mo­ren de­res smil­te trett fra sen­gen.

«Tu­sen takk, jen­ter. Nå kan jeg en­de­lig hvile», sa hun og luk­ket øy­ne­ne.

To uker se­ne­re gikk mo­ren de­res bort. I mel­lom­ti­den had­de søst­re­ne så å si pra­tet uav­brutt.

– Vi er frem­de­les uli­ke og ville nep­pe ha valgt hver­and­re som ven­ner, men det må være noe sant i ord­ta­ket om at blod er tyk­ke­re enn vann. I hvert fall ble jeg vel­dig glad for at hun en­de­lig ak­sep­ter­te meg, og for at hun ba om til­gi­vel­se. Det var over­ho­det ikke van­ske­lig å til­gi henne. Jeg kjen­te meg usi­ge­lig let­tet.

Les også (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex

Rev muren

Selv om Maries voks­ne liv har inn­fridd alle hen­nes øns­ker, har mu­ren mel­lom henne og søs­te­ren vært til å ta og kjen­ne på.

– Sam­men brøt vi ned den mu­ren. Jeg voks­te opp med en fø­lel­se av ald­ri å være bra nok i hen­nes øyne, men hun del­te at hun had­de kjent på en lig­nen­de fø­lel­se: «Du var all­tid den vak­re», sa hun, «i sam­me rom som deg ble jeg en grå mus.» I sor­gen over å mis­te vår siste for­el­der, ble vi gitt ga­ven å få en søs­ter på nytt.

Det vis­te seg at beg­ge had­de gru­et seg til ar­ve­opp­gjø­ret, for­di de da måt­te møte hver­and­re an­sikt til an­sikt. Men frykten ble gjort til skamme.

– Da vi ryd­det ut av mam­mas hus, ble Re­na­te og jeg
i ste­det kjent med hver­and­re på nytt, for­tel­ler Ma­rie glad.

– Ar­ven ble for­delt uten kran­gel, og vi ble kjent med hver­and­res fa­mi­li­er. På den­ne må­ten ble ar­ve­opp­gjø­ret av­gjø­ren­de for Re­na­te og meg. Det ga oss en uven­tet sjan­se til å slut­te fred og bli for­lik­te.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller