Samtale i natten
Jeg har ingen skrupler og lyver om alt for å finne drømmemannen
Jeg har kun blitt tatt i løgn én gang, sier Christine.
– Jeg er god til å lyve! Det startet da jeg var barn, betror Christine (45) stolt.
– Løgn er en naturlig del av oss. Som voksen har jeg lest meg opp, og ikke minst studert hvordan jeg skal agere med kroppen; spesielt øyebevegelser og hender, når jeg lyver. Jeg er en ekspert! Sosialpsykologisk forskning viser jo også at alle i snitt lyver én til to ganger om dagen.
Hun mener at det er absurd å kreve at barn ikke skal lyve.
– Jeg begynte kanskje å lyve da jeg var liten fordi mamma var altfor streng? Det var ikke lov å lyve eller banne hos oss. Da ble mamma iskald, og pappa sto alltid på hennes side, sier hun.
– Jeg kjenner en ro i kroppen når jeg lyver. Jeg fikler verken nervøst med hendene eller flakker med blikket. Ergo er det vanskelig å avsløre meg. Bare én gang har det skjedd. Da kjente jeg på et ubehag – skam, tror jeg.
La oss spole en del år tilbake.
– Hvordan var du som barn?
– Yndig. Attpåklatten blant tre søsken – og bortskjemt. Mine søstre slåss om å passe meg. Jeg hadde også mange venner. Det har alltid vært slik at folk flokker seg rundt meg.
– Noen teori om hvorfor?
– Kanskje fordi jeg er utadvendt og morsom? spør hun seg – og løfter på skuldrene.
– Jeg var flink på skolen og god i sport. Det finnes sikkert mange grunner, men for mange har det nok også vært attraktivt at familien vår er ganske kjent og velstående. Vennene våre ble tatt med på ferier, som for eksempel på hytteturer til fjells og ved sjøen, og til utlandet.
Christine virker temmelig unorsk, for å si det pent, når det gjelder å omtale seg selv og sitt. Det virker ikke som hun prøver å skryte, men hun er heller ikke ubeskjeden. Hun er veldig direkte i sin tale – og uten filter.
Med tanke på temaet, at hun er en notorisk løgner, er det interessant.
– Som en del av din oppdragelse, hva ble det sagt om å lyve?
– Jeg fikk som nevnt den elementære lærdommen, at det er feil, svarer hun. – Det ble også fremhevet at det er forskjell på løgner, at de «hvite» er tillatt. De sies jo for ikke å såre andre. Den slags løgner forteller ikke jeg!
– Hvorfor?
– Fordi jeg sliter med å forstå hva som kan såre andre, svarer hun ærlig.
– Se ikke så overrasket ut. Jeg har da litt selvinnsikt.
– Litt?
– Helt ærlig bryr jeg meg ikke om hva andre tenker, spesielt ikke om hva jeg sier og gjør. Det når liksom ikke inn til meg. Foruten den ene gangen.
Les også (+) Da mamma fortalte det som det var, tok jeg til tårene
Den perfekte mannen
– Jeg ønsket meg en mann, men slet med å holde fast ved kjærestene, sier hun plutselig.
– Å få barn har aldri fristet. Jeg ville bli gift. Dele livet med en mann som behandlet meg slik pappa gjorde med mamma. Hun ble satt på en pidestall. Det var aldri nei i hans munn overfor henne. Pappa beundret og så opp til mamma. Enda hun ikke var snill.
– Når hadde du disse tankene?
– Helt fra jeg var tenåring – til nå.
– Har du opplevd å finne en slik mann?
– Ja, én gang, Thomas.
Brått får hun tårer i øynene. Svært uventet. Hun har virket så høyt oppe, ja, nærmest usårbar.
– Jeg var 39 år. Så lang tid tok det å finne en slik mann. Vi møttes på en ferietur, men var begge fra Oslo. Han var nyskilt og hadde to tenåringer hjemme. Thomas sa at skilsmissen var «lykkelig». Han var bestevenn og nabo med ekskona. Aldri har jeg møtt en mer omsorgsfull mann, og veldig kjekk var han også. Jeg forsto veldig raskt at han er perfekt!
Vel hjemme igjen flyttet hun veldig raskt inn hos ham.
– Jeg var redd for å miste ham, innrømmer hun.
– Døtrene bodde halve tiden hos ham. Jeg likte dem ikke, men spilte den perfekte stemoren. De var altfor klengete for min smak. Thomas, derimot, forgudet dem.
– «Han er en veldig god pappa», sa folk om ham. Det skal visst være et supert kompliment. Verre var det at han ønsket å få barn med meg. Det var svært viktig for ham.
Hennes løsning ble nok en gang å lyve.
– Dessverre ble jeg avslørt, sukker hun.
Les også (+): – Før datteren min døde, ringte hun og avslørte en hemmelighet
Avslørt
Planen hennes ble å late som hun ble gravid – uten å være i stand til å bære det frem.
– To ganger sa jeg jublende: «Jeg er gravid!» Han ble så glad og skjemte meg bort. Et par måneder senere betrodde jeg gråtende at «jeg har abortert». Selv om han var lei seg, var Thomas ekstra snill mot meg. Det var en veldig fin tid, synes Christine.
Ifølge henne var det døtrene som «ødela alt».
– Jeg orket ikke lenger å være så snill mot dem. Det gjorde dem nok mistenksomme. De spionerte på meg. Idet jeg sto med p-pillebrettet og svelget en ned, filmet de meg. Selvsagt løy jeg videre, men Thomas trodde på dem. Og videoen, sier hun.
– Det var svært ubehagelig å fange opp at han både var skuffet og såret. Jeg har aldri kjent på en slik følelse. Det må ha vært skam, sier hun undrende.
Det er ingen tvil om at Christine ikke er som de fleste andre som deler sin historie.
Enkelte drar lærdom av hva de opplever. Hun leter fortsatt etter en som vil behandle henne som en prinsesse og sier selv at hun kommer til å fortsette som hun pleier. Å lyve for å få det hun vil.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «Samtale i natten» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
