Leserne forteller
Mormor klarte ikke å skjule sin skepsis til min nye kjæreste. Nå vet jeg hvorfor
Da jeg var ung, tenkte jeg ofte at mormoren min blandet seg inn i for mye. Til og med da jeg presenterte mannen jeg ville gifte meg med. Men det viste seg at hun hadde rett.
«Kjærligheten faller like lett på en lort som på en perleport», sa hun til meg.
Bare en uke før hadde jeg presentert den nye kjæresten min, han jeg hadde sagt ja til å gifte meg med. Blind av forelskelse var jeg sikker på at alle i min familie ville synes at han var fantastisk.
Men hun, den eldste av oss, var avmålt og granskende da han satte seg ned i sofaen hennes. Jeg så det, og jeg tenkte at hun var ufin fordi hun ikke helt klarte å skjule sin skepsis.
Da familiemiddagen var over, sa jeg til moren min at mormor var irriterende, og hun var enig. Hun likte Bård, selv om han var veldig annerledes enn oss, og hun var imponert over at han hadde en flott utdannelse, god jobb og veldig bra økonomi.
Jeg ser i dag at vi i min familie altfor lett lot oss imponere over folk «som var noe».
I vår familie var vi helt alminnelige, og jeg tror at samtlige drømte om å bli til noe mer. Bare ikke mormor. Hun hadde alle disse dumme ordtakene om at det ikke var gull, alt som glimret, og hun snakket om ulv i fåreklær.
Les også (+): Jeg falt pladask for Einar, og ignorerte advarslene fra hans egen søster
Narsissist
Jeg giftet meg med Bård, og jeg var en stolt brud. I forkant av bryllupet merket jeg at kjæresten min ble lett irritabel hvis han ble stresset eller følte at folk maste, men jeg sa til meg selv at det var bryllupsnerver.
Jeg var forelsket i ham lenge, og jeg unnskyldte ham lenge. «Han er så sliten av alt ansvaret på jobben, egentlig er han verdens snilleste mann.» Slike ting sa jeg.
Men samlivet kunne være ubarmhjertig tøft. En ting han ofte sa til meg, var: «Hvorfor gjør du det sånn?» Det lå kritikk i spørsmålet, og det førte til at jeg begynte å bli usikker på meg selv.
Selvfølgelig var dette starten på noe, som etter hvert ble veldig sårt og vanskelig. Det viste seg at mannen jeg giftet meg med, var en ekspert i å tråkke på meg, både når det bare var oss to og i andres påhør.
Bård var en korrektivtyrann, som ofte fikk meg til å gråte, og når jeg gråt, fikk jeg høre at jeg var ynkelig.
Da jeg fødte vår sønn, sa han at jeg var blitt tykk og stygg.
Selvfølgelig var han mer enn en tyrann, for han kunne også være mild og snill. Problemet var at jeg aldri visste hva som ville komme, at han skiftet mellom å være varm og kald. Nei, det ble ikke et godt ekteskap, men jeg holdt ut i ti år, tenk det.
Mine foreldre fortsatte å dyrke Bård fordi han var så vellykket, men mormor ble ofte taus i hans nærvær. Jeg tror han var lettet da hun ble syk og døde, for hun avslørte ham – hun visste at han ikke bare var snill.
Dessverre var det ikke jeg som fant styrken til å forlate ham. Han fant en annen og gikk fra meg. Og jeg sørget, selv om jeg ikke hadde hatt det bra på mange år.
I dag vet jeg at jeg var gift med en narsissist, og at jeg skal være glad for å komme meg vekk. Jeg er glad.
Og mange ganger siden da har jeg sendt tanker til mormor, som snakket om lorten og perleporten. Hun avslørte hvem han var, det er det ingen tvil om.
Jeg leste i et intervju at en gammel dame sa at det beste rådet hun kunne gi døtre, er at de skal lytte til moren sin, og jeg tenker at jeg burde ha lyttet til mormor den gangen.
Jeg kunne ha vært spart for mange tårer og mye sorg om jeg hadde bedt henne forklare meg hva hun så.
Jeg vet i dag at hun lettet sitt hjerte til min mamma. «Den mannen er fylt av seg selv og kommer ikke til å bli en snill ektemann», hadde hun sagt.
Heldigvis kom det gode ting ut av ekteskapet – mine to uerstattelige barn.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
