Brevet jeg aldri sendte
Jeg har ikke sett deg siden jeg fødte deg, men jeg vet at du er der ute et sted
Jeg var ung, og jeg fikk ikke lov til å ta vare på deg.
Kjære barnet mitt
Du er blitt en godt voksen kvinne nå, midtveis i livet, men jeg sier barnet mitt, for du var det da jeg ga deg fra meg.
Jeg har tenkt på deg hver dag siden jeg som 17 år gammel jente sa ja til å adoptere deg bort, og fremdeles gjør jeg det. Tenker på deg.
Fødselen var forferdelig vond, men i dag vet jeg ikke om det var den sjelelige smerten som slo ut også fysisk, og gjorde situasjonen uutholdelig.
Jeg visste at jeg kom aldri kom til å få bli mamma til barnet jeg hadde båret frem og kjent bevegelsene til i mange måneder.
Selv om jeg var ung, så følte jeg meg også voksen – på min måte.
Men det var en annen tid og der jeg bodde og i vår omgangskrets ble ingen unge jenter gravid på den måten.
Tenåringsjenter skulle ikke bli mødre, og slett ikke uten en barnefar ved sin side. Det var en skam for slekten at jeg havnet i en slik situasjon.
Mine foreldre bestemte hva som skulle skje. Jeg var for ung, og de ville ikke ha min fremtid ødelagt, sa de. Jeg var en lydig datter og sa dem ikke imot. De visste best. Det var sånn det var.
Hadde de visst bedre, hadde de sannsynligvis vurdert situasjonen annerledes, for mens de bestemte seg for å glemme, tok jeg med meg sorgen.
Jeg har forholdt meg til den, har lært meg å leve med den. Men det gjør fremdeles vondt.
At du ble født en gang, ble ikke snakket om i min familie. Jeg fikk beskjed om aldri å fortelle noen at jeg hadde født et barn, og av frykt for at ingen annen mann ville ha meg, tidde jeg helt til jeg ble godt voksen.
Det hører med til min historie at jeg i tyveårene mine møtte en snill og god mann, og jeg fikk tre barn til, som jeg elsker og er stolt av, men hele veien har det manglet en – en jente.
Jeg fikk holde deg i armene mine i noen sekunder før de tok deg fra meg.
Egentlig skulle jeg ikke ha fått lov til det engang, ifølge regelverket, men en snill jordmor leste ønsket jeg hadde om bare én gang å få lov til å kjenne hvordan det var å være nær deg.
Jeg så et rynket fjes og øynene som nesten var klistret igjen. Du var det vakreste jeg hadde sett, og i mitt unge hjerte banket det store morsfølelser, som jeg ikke fikk vedkjenne meg.
De tok deg fra meg med en bestemt mine, uten ord. Og jeg lå alene i sengen og følte fortvilelse. Men livet fortsatte, jeg gikk videre uten deg.
Hvordan har det gått med deg i livet – har du tenkt på meg?
Vet du at du er adoptert, og at det kanskje finnes en mor der ute et sted? Jeg har passert sytti og kanskje tror du at jeg ikke lever lenger, men her er jeg, og ennå bærer jeg med meg et håp om at du skal lete etter meg.
Gjør du det, skal det ikke være så vanskelig, er jeg blitt fortalt, for adopterte får navnet på sitt kjødelige opphav.
Jeg vil at du skal vite at du ikke lenger er en hemmelighet. Da mine gamle foreldre døde, kunne jeg endelig sette ord på det jeg opplevde som ung, og jeg ble møtt med forståelse. Mine barn og min mann har til og med forsøkt å finne deg.
Nå håper jeg at du leser dette brevet og tenker: «Hun snakker til meg». Jeg er her og har et inderlig ønske om å få bli kjent med deg. I et møte mellom en mor og en datter finnes ingen skuffelser. Vi må ta hverandre akkurat som vi er.
Hilsen din ukjente biologiske mor
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
