BREVET JEG ALDRI SENDTE
Du reiste fra meg da jeg var liten. Nå sto du her og ville bli kjent med meg
«Hvordan kunne hun reise fra meg?», spurte jeg besteforeldrene mine. Det var jo de som var mamma og pappa for meg.
Kjære mamma
Da jeg var liten, reiste du fra meg. Det hører med til historien at du ikke engang var tyve år gammel, og at du ønsket å få deg en utdannelse, men det forandrer ikke på det faktum at jeg vokste opp uten deg.
Du overleverte meg til foreldrene dine allerede da jeg var en baby, hvilket betydde at jeg vokste opp med en mor og far som var «godt voksne».
Ikke ett vondt ord skal jeg si om dem, for de ga meg så mye kjærlighet at ord ikke kan beskrive det. Som liten jente var det dem jeg så på som mamma og pappa.
At min ordentlige mamma var den damen som av og til kom hjem til oss på ferier, var noe jeg ble fortalt, men som jeg ikke helt klarte å tro på.
Min barndom var god. Jeg manglet ingenting og savnet ingenting.
Du var en fjern voksen, som ikke tok aktivt del i min tilværelse. Når du kom hjem, hadde du med gaver til meg, men vi to var som to fremmede.
Når jeg slo meg, var det din og min felles mamma som jeg ville at skulle trøste meg.
Først da jeg ble tenåring gikk det virkelig opp for meg hvordan ting hang sammen. «Hun er mammaen din», sa mamma, og mente at du og jeg burde bli bedre kjent.
På dette tidspunktet hadde du giftet deg og fått et barn til. Jeg hadde fått en bror, som alle ville at jeg skulle bli kjent med og ha et forhold til. Helt ærlig, så føltes det absurd.
«Hvordan kunne hun reise fra meg?», spurte jeg hjemme. Mamma sa at du var alt for ung og ikke moden og klar til å være en mamma for meg.
«Vi var glad for å få deg, og det var den beste løsningen på det tidspunktet», sa hun. I mitt hode forble valget ditt rart, og det ble helt umulig plutselig å se på deg som min mamma.
Jeg ble voksen og forventningene om at jeg skulle ha en relasjon til deg, fikk meg til å ta avstand. Kanskje var jeg sjalu på lillebroren min, som fikk vokse opp med deg.
Å si mamma til deg, det gikk ikke. Jeg kalte deg ved navn og behandlet deg som en fjern tante. Det skal du vite; jeg gjorde ikke dette for å være slem mot deg.
Gjennom årene fikk jeg høre av mamma at du var lei deg fordi jeg trakk meg unna. Dette gjorde ikke ting lettere, tvert imot. Jeg var helt sikker på at du ikke forsto meg og alle de følelsene jeg bar på.
Nå ser jeg at vi begge kunne ha vært flinkere. Da du endelig sa til meg at du hverken forventet eller trodde at jeg skulle være glad i deg som min mamma, var det som om mange kilo forsvant fra skuldrene mine.
«Vi kan bli kjent som to voksne. Jeg blir glad, bare om du liker den jeg er blitt», sa du.
Nå sitter jeg her og vet at jeg liker deg. Jeg er takknemlig fordi vi endelig har klart å finne ut av tingene.
Du er en flott dame, som er fin å snakke med. Jeg liker å snakke med deg. At vi skal fortsette å ha kontakt og ta del i hverandres liv, vet jeg sikkert.
Men ordet mamma kommer jeg ikke til å bruke. Du er Nina for meg. Verdens beste Nina. «Det holder for meg», sa du i går, og jeg så på smilet ditt at du virkelig mener det.
Takk! Hilsen din datter
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
