Jeg lokket en mann til å bli min elsker og ødela en liten familie. Én dag stod jeg ansikt til ansikt med ekskona

At tiden kan lege sår og at livet etter hvert som det skrider frem, gjør oss klokere, er sant. Når jeg går tilbake i mitt livs historie, er det i håp om å synliggjøre dette.

Jeg er en dame som er sent i 30-årene. Sett utenfra har jeg hatt en spennende og fantastisk tilværelse. I mange år har jeg reist masse, hatt god økonomi og seilt med vinden. Jeg har vært feiret og blitt beundret. Ja, det er sant.

Allerede som ung student var jeg en rastløs sjel, som søkte mot spenning og velstand. De første årene etter at jeg flyttet hjemmefra svevde jeg fra blomst til blomst i en evig søken etter noe som var enda bedre, enda flottere. Det var som om kjærestene jeg fikk, aldri var bra nok.

Til slutt satte jeg øynene mine i en mann som allerede var gift, og som ikke det var ille nok, var han far til ett barn og ventet nummer to.

Nei, dette hindret ikke meg i bevisst å flørte med ham. Koste hva det koste ville, så ville jeg ha ham, bare ham.

Venninnene mine syntes at jeg skulle holde meg for god til å legge an på ham, men jeg lyttet ikke. Og selv om han i begynnelsen gjorde det klart at han var godt gift og ikke ville være utro, ga jeg meg ikke. Jeg så jo at han likte meg.

Han ble smigret av min iherdige innsats for å få ham, det ser jeg i dag. Mens hans kone var stor, uformelig og sliten, var jeg dessuten smekker og villig.

Han var en stakkars mann, og det måtte nesten gå som det gikk. Sett i ettertid ser jeg at han ble fanget i min utspekulerte kjærlighetsfelle.

Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet

Jeg fikk lyst til å hevne meg

Jeg elsket spenningen det ga å være hemmelig elskerinne. Jeg elsket å dra ham inn i det uakseptable, overtale ham til å være utro, også når han strittet imot.

Det ga meg en herlig følelse av å være attraktiv og uovervinnelig.

Da han etter noen måneder sa at det måtte bli slutt på møtene våre, og jeg forsto at han mente alvor, vekket han noe i meg, som jeg ikke trodde at jeg evnet å føle.

Jeg fikk lyst til å hevne meg. Elskerinner har gjort slike ting før; uten å tenke over hvor tøft det ville bli for henne, ringte jeg til hans kone og fortalte om mannens eskapader.

I begynnelsen frydet jeg meg da jeg fikk vite at de ikke lenger var gift. Det var min tanke at han fikk som fortjent. Og så gikk jeg videre.

Mens venninnene mine fikk barn og etablerte seg, levde jeg mitt singelliv med høy fane­føring, og jeg sa at jeg ikke savnet noe. Selvfølgelig var ikke det sant, for jeg lengtet etter noe ekte og varig.

Jeg savnet å leve et liv sammen med en som elsket meg, og som jeg var inderlig glad i. Det overfladiske livet jeg levde, litt her og der, ga meg etter hvert lite.

Etter hver eneste fantastiske reise eller kjærlighetshistorie fulgte det en slags tomhet.

For to år siden skjedde det jeg innerst inne drømte om. På en helt vanlig tur i skogen møtte jeg en mann på samme alder som meg selv.

Han var barnløs, han også, og var kommet i en fase av livet hvor han tenkte at det ville ha vært hyggelig å ha sin egen familie.

Det gikk rasende fort med oss to, og etter et halvt år var jeg lykkelig gravid.

I takt med at magen vokste, var det som om fortiden innhentet meg. Jeg begynte å tenke på Mathias, som jeg nærmest manipulerte til å være utro.

Det gikk opp for meg hvor sårbar du føler deg når du bærer på et barn. Hva om min kjæreste hadde vært utro mot meg? Jeg innså at det ville ha knust hjertet mitt.

Hver gang jeg tenkte på det, var det nesten så jeg følte meg litt kvalm. Hva hadde jeg gjort? Jo mer jeg tenkte, jo mer gikk det opp for meg hvor kynisk og kalkulerende jeg oppførte meg den gangen.

Jeg visste at de to aldri fant tilbake til hverandre, og at begge var forblitt alene. En venninne av meg kjente henne, og hun sa at hun aldri hadde kommet over sviket.

Jeg forsøkte å koste den dårlige samvittigheten under teppet. Hver gang tankene på de to innhentet meg, dyttet jeg dem bort. Og så ble jeg en mamma.

Øyeblikket da min lille datter ble lagt i armene mine, var så stort og fantastisk at ord ikke kan beskrive det.

Sannheten er at jeg til og med i dette tenkte på ekte­paret jeg ødela for. Da jeg så kjæresten min holde vårt lille barn i armene, innså jeg også hva jeg hadde frarøvet han jeg sjekket opp.

Skammen skylte gjennom meg.

Les også (+): Jeg har samboer og barn. Hvorfor skal det hindre meg i å leve ut forelskelsen?

Dårlig samvittighet

Men også skammen dyttet jeg bort. «Gjort er gjort og spist er spist», bestemte jeg meg for å tenke. Jeg må også innrømme at jeg forsøkte å overbevise meg selv om jeg aldri ville ha kunnet ødelegge for dem om de hadde hatt det bra sammen.

«Noe må ha vært dårlig, for hvis ikke hadde han ikke vært utro», sa en stemme inni meg.

Jeg vet bedre nå. Også de som har det bra, kan være utro. I dag er jeg glad jeg tross alt har empati. Den var godt skjult i de årene da alt handlet om egne følelser og egen vinning, men jeg mistet den heldigvis ikke.

For noen måneder siden satt jeg i en kaffebar, og en dame jeg dro kjensel, på kom inn. Det var en flott dame, men med et alvorlig og stille drag over ansiktet.

Det slo meg at hun ikke så lykkelig ut. Hun smilte og var høflig da hun bestilte kaffe, men hun strålte ikke.

Det var henne, kona til han jeg brukte all min overtalelsesevne på å sjekke opp, og hjertet mitt hamret som besatt da jeg så henne sette seg bare noen bord unna meg. Hun så åpenbart ikke meg, eller hun visste ikke hvem jeg var.

Jeg ble sittende og betrakte henne i noen minutter, og jeg rakk å tenke mange tanker. Kanskje var barna hos Mathias og hun var alene i noen dager. Kanskje følte hun seg ensom.

Det var som om jeg kjente den dårlige samvittigheten bre seg i hele kroppen min. Hadde det ikke vært for meg, kunne hennes liv ha sett veldig annerledes ut.

Hvor motet kom fra, vet jeg ikke, men jeg gikk bort til henne. «Unnskyld», sa jeg, og presenterte meg. Hun ble stiv i ansiktet da hun forsto hvem jeg var, men hun sa at jeg fikk lov til å sette meg da jeg spurte om det var greit.

De neste minuttene var en monolog fra min side. Uten å stoppe fortalte jeg henne om hvordan jeg hadde tråkket til for å klare å få hennes mann på kroken.

«Han ville det egentlig ikke», sa jeg. Det var da hun svarte først: «Men han gjorde det», sa hun.

Vi ble sittende og prate en stund, og hun var hele tiden rolig og lot meg snakke. «Jeg oppførte meg som en idiot, både overfor deg og eksmannen din.

Jeg forstår det hvis dere ikke kan tilgi, men unnskyld», sa jeg. Ikke minst fikk jeg sagt til henne hva han sa til meg; det var henne han elsket.

Hun sa at de, hele veien, har hatt et godt samarbeid om barna, og at de ikke har vært uvenner, men hun hadde ikke klart å legge sviket bak seg.

«Han sviktet meg da jeg trengte han som mest, på mitt mest sårbare», sa hun.

Da jeg forlot kaffebaren, hamret hjertet mitt fortsatt litt raskere enn vanlig, men jeg følte også lettelse. Lettelse over å ha fått forklart og bedt om unnskyldning.

I går kveld fikk jeg en telefon fra en venninne, som hadde sett Mathias og ekskona gå sammen på tur i marka, og han hadde tatt hennes hånd.

Jeg tenker at det kanskje var min tilståelse og min anger, som har ført dem nærmere hverandre. Jeg håper det! For min egen del er det som om et åk er blitt borte fra skuldrene mine.

Jeg kan ikke endre på de dumme tingene jeg gjorde, men skjebnen ga meg en fantastisk mulighet til å gjøre opp. Det er jeg takknemlig for.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Mannen min ble mer og mer stille og ville være i fred. Så snakket jeg med svigermor

Alle tror at mannen min er pappaen til barna mine. De får aldri vite sannheten