DE BLÅ SIDENE
Alle tror at mannen min er pappaen til barna mine. De får aldri vite sannheten
I starten var jeg redd bygdesladderen. Ingen vet sannheten om vår familie her vi bor.
Da jeg sto og småpratet med en nabo tidligere i dag, kommenterte hun at sønnen min Oskar er så lik faren sin.
Jeg svarte at det sikkert er lettere å se for utenforstående, men at de i alle fall har det samme krøllete håret.
Da jeg gikk inn døren, humret jeg for meg selv. For det er ikke første gangen jeg hører at Oskar er som snytt ut av nesen til faren sin.
Flere kommenterer også at datteren min Oda ligner ham, og jeg forstår hva de mener. De har mange like fakter og har samme sans for humor.
Men ingen vet sannheten om vår familie her vi bor. Alle tror at mannen min Håvard er pappaen til barna mine, nettopp fordi det er likheter mellom dem.
Ingen vet heller at jeg ble enke for snart syv år siden og at mannen min Sindre døde av kreft. For jeg snakker ikke med noen om det etter at vi flyttet fra byen der vi bodde tidligere.
Jeg liker tanken på at alle tror at Håvard er mine barns far og det synes også Håvard og barna er greit.
Erteris
Vår historie handler om både smerte, død og kjærlighet. Og om to brødre som alltid har vært der for hverandre.
Da jeg møtte Sindre for mange år tilbake, var han ute på byen sammen med Håvard. De hang sammen som erteris og Håvard ble derfor en del av livet mitt han også.
Da Sindre og jeg giftet oss, var det naturlig nok Håvard som var forloveren hans. Da barna våre kom til verden, var det like naturlig at han ble fadderen deres.
Mine svigerforeldre rakk jeg aldri å møte før de begge døde, og deres tidlige død knyttet Sindre og Håvard sammen.
Innimellom hadde Håvard noen forhold, hvor han trakk seg litt tilbake fra oss for å finne ut av disse kvinnene. Men det ble aldri såpass seriøst at han giftet seg og fikk barn.
Ingen tenkte at det kunne være alvor da Sindre stadig klagde over ryggsmerter. Han hadde en fysisk krevende jobb, så det var med selvfølgelighet at vi tenkte at han hadde overanstrengt seg og at dette var noe som kom til å gå over.
Han prøvde en stund å gå lange turer, uten at det endret på noe. Deretter tok han smertestillende, men hadde allikevel behov for å legge seg nedpå og holde ryggen i ro.
Å gå til legen hadde han ingen tro på. Men han ønsket å gå til kiropraktor og det var derfor han dro til legen etter hvert. Han ville ha en henvisning til kiropraktor.
Legen på sin side ønsket å undersøke dette nærmere og han ble sendt til sykehuset for å ta MR.
Når jeg tenker tilbake, er det fortsatt helt ufattelig at livet vårt kunne snu såpass brutalt, for det viste seg at Sindre hadde kreft med spredning. Den dagen legen fortalte ham at det ikke var så mye mer å gjøre og at han skulle dø, var helt uvirkelig.
Jeg husker at vi satt foran hverandre den kvelden og bare stirret ut i luften. Det var så vanskelig å finne de rette ordene og trøste ham. Vi var i sjokk, på hver vår måte.
Håvard kom på banen og tok seg av barna våre i den perioden. Det var han som gjorde at de kunne leve tilnærmet normalt og fortsette med fotball og ballett.
De hadde fått vite at pappaen deres var syk, men vi sa ikke hvor alvorlig det var. Vi måtte forsone oss med det selv først.
Håvard var helt fenomenal i denne tiden. Han lekte med Oskar og Oda. Han tok dem med seg hjem til overnatting i helgene, slik at Sindre og jeg fikk litt tid for oss selv.
Les også (+): Da jeg skilte meg fra Håkon, trodde jeg at mine foreldre ville støtte meg. Reaksjonen deres var svært sårende
Et kyss
På et tidspunkt måtte vi forklare barna alvoret, men de forsto det nok ikke helt før Sindre døde fra oss og ble borte for alltid. Igjen stilte Håvard opp. Ikke bare for barna, men for meg også.
Han kom ofte innom og vi ble sittende til langt utover kvelden for å prate etter at barna hadde lagt seg. For meg var det trygt og godt at Håvard var så nær oss. Vi var sammen om sorgen, minnene og barna.
Det tok nærmere et år før noe utviklet oss mellom oss. I månedene etter at Sindre gikk bort, ble Håvard med meg og barna på ferie til Syden.
Jeg merket at han gjorde det lettere for ungene også, jeg så at Oskar og Oda koste seg sammen med onkelen sin, at de lo og hadde det morsomt. Det betød mye for meg, for det var så viktig at de fikk være barn uten all verdens bekymringer.
Det var den kvelden Håvard og jeg satt og så på en serie som var litt skummel at jeg satte meg litt nærmere ham.
Han la armen rundt meg og jeg krøp inntil ham, uten å tenke meg om. Det føltes naturlig da han kysset meg først på pannen og deretter på munnen.
Jeg var litt redd for bygdesladderen da vi innledet et forhold. Det føltes ubehagelig å vise frem den kjærligheten som vokste seg frem mellom oss og det var derfor vi bestemte oss for å flytte.
På en annen side var det også greit å starte helt på nytt, i visshet om at følelsene for hverandre hadde vokst seg sterke og dype.
Da vi offentliggjorde forholdet vårt for min familie og våre venner, ble ingen overrasket. De sa at de hadde ventet på det, så nære Håvard og jeg var blitt.
Vi fungerte nærmest som en familie lenge før vi innledet et seriøst forhold, men det hadde vi knapt lagt merke til selv. For alt falt så naturlig etter at Sindre døde.
I dag lever vi et godt liv, Håvard, barna og jeg. Det er mange likhetstrekk mellom disse to brødrene, så jeg føler litt at Sindre er med oss på sin måte.
Les også (+): Jeg lot ham holde på med den andre kvinnen, jeg trodde det ville gå over
Vemodig og fint
Håvard er barnas onkel og kanskje er det en fordel. Han behandler dem som sine egne, han har kjent dem bestandig og han er en god erstatning for Sindre i hverdagslivet vårt.
Jeg er virkelig imponert over hvordan han takler farsrollen, han som aldri har vært far selv.
Men å fortelle vår historie til hvem som helst, det gjør vi aldri. Håvard og jeg har behov for å beskytte den, vi ønsker at barna ikke skal bli spurt om noe som oppleves ubehagelig og vi ønsker at de skal leve helt vanlig.
I perioder snakker vi mye om Sindre, i andre perioder gjør vi det ikke. Men vi har våre faste dager gjennom året hvor vi reiser til graven hans alle fire.
Det er både vemodig og fint på samme tid, vemodig fordi han ikke er blant oss lenger og fint fordi vi står samlet i savnet etter ham og prater om alle de gode minnene.
Jeg føler meg veldig heldig som slapp å stå alene i sorgen med barna og at Håvard var rundt meg og passet på meg.
Det var slik Sindre alltid gjorde også, han passet på oss som familie og ville bare at vi skulle ha det godt alle sammen.
Det sies at kjærlighetens veier er uransakelige og det føles slik mellom Håvard og meg. Det skulle bli oss, han skulle bli den som tok vare på barna og som følger oss videre gjennom livet.
Og på et helt nytt sted startet vi på en ny tidsepoke, hvor vi har avfunnet oss med det som har skjedd og har fokus på nuet og fremtiden. Sammen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
