de blå sidene
Mannen min ble mer og mer stille og ville være i fred. Så snakket jeg med svigermor
Mannen min nektet å snakke om hva som var galt. Det ble verre og verre.
Mannen min har aldri vært særlig meddelsom. Han er mer typen som holder problemene sine for seg selv.
På mange måter er han det fineste og kjærligste menneske, så jeg avfant meg med det i mange år, bare vi fikk snakket om det viktigste. Men da barna begynte å blir store, kom vi inn i en periode hvor han ble uvanlig taus og tilbaketrukket.
På det tidspunktet hadde våre to barn flyttet hjemmefra for å studere, og jeg så frem til at vi skulle dyrke flere fritidsinteresser sammen. I stedet ble det nesten umulig å få ham med på noe som helst når vi hadde fri.
På et punkt var han imidlertid aktiv: Han besøkte jevnlig moren sin, som bor i et tettsted ikke langt unna oss.
Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til min manns familie. De har sett på meg som en diva, og fra første gang jeg møtte dem fikk jeg bemerkninger om hva man pleide og ikke pleide å gjøre i deres familie.
Og selv om deres oppfatning sikkert er blitt mer nyansert med årene, henger fornemmelsen av deres misbilligelse fortsatt ved.
Min manns mor, som for noen år siden ble enke, kan være høflig nok, men varme har hun aldri vist meg.
Min manns søster ble skilt for 15 år siden og bor rett ved moren. Søsteren hadde jeg lenge store problemer å være i samme rom med.
Hun kommenterte alltid det jeg hadde på meg og holdt lange enetaler om sine skiftende forhold til menn eller om sin skrantende helse.
Derfor gjorde jeg og mannen min en avtale for mange år siden, om at jeg kun behøvde å treffe min svigerinne og svigermor en gang hver tredje uke.
Han på sin side kunne selvfølgelig treffe dem så ofte han ønsket.
Nå var jeg imidlertid begynt å bli lei av å se at mannen min fant energi til å besøke moren sin oftere enn vanlig, mens han virket fullstendig uinteresserte i å være sammen med meg. Når han endelig var hjemme, lå han på sofaen og ville ikke forstyrres.
Jeg spurte ham naturligvis om hva som var galt, og han svarte at han bare var sliten og hadde mye å gjøre på jobben.
Da jeg spurte ham om hvorfor han likevel hadde overskudd til å besøke moren sin oftere enn tidligere, svarte han at moren hans hadde et dårlig kne og trengte tilsyn.
I løpet av tiden som fulgte gled vi enda mer fra hverandre og snakket til slutt nesten ikke sammen.
Mine frustrasjoner kulminerte en kveld hvor jeg hadde gjort nok et forsøk på å få kontakt med mannen min. Jeg spurte ham om vi ikke skulle dra på et loppemarked sammen den kommende lørdagen.
Det var noe vi tidligere hadde gjort sammen med barna, og vi hadde begge to elsket det. Denne gang så han bare kort på meg og svarte at han hadde lovet å se på noen papirer hos søsteren sin. Dette gikk innpå meg og jeg begynte å gråte.
– Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg skal fortsette å leve sammen med deg, når du ikke gidder å gjøre noe sammen med meg lenger.
– Ja, men, du kan da bare flytte. Jeg har også behov for å være i fred, mumlet han sammenbitt og gikk ut for å røyke.
De neste dagene snakket vi ikke sammen, så helgen etter flyttet jeg til en venninne som hadde underetasjen ledig i huset sitt.
Da ble mannen min sjokkert. I de korte samtalene vi hadde, kalte han det drastisk og virket opprørt, men han fastholdt samtidig at han aller helst bare ville være i fred.
Tom for penger
Jeg fikk barna mine til å hjelpe meg med å flytte noen ting opp til mitt nye "hjem", og så fikk jeg en revisor til å se på hvordan min økonomi ville se ut hvis vi ble skilt. Revisoren henvendte seg til mannen min for å få de nødvendige opplysningene.
Han returnerte kort etterpå og fortalte at det var en konto i mitt navn i banken som det var penger på, men at min manns egen konto var tom.
Vi hadde fra starten hatt adskilt økonomi, fordi jeg var alenemor med ett barn da vi møttes og fordi jeg for øvrig likte å bestemme over mine egne penger.
Den neste halvannen måneden gikk jeg rundt i leiligheten jeg lånte og undret meg over de forsvunne pengene. Jeg visste at mannen min i hvert fall hadde hatt 100 000 kroner oppspart, som han drømte om å bruke på en lang ferie med meg og barna. Hva i all verden hadde han brukt pengene på?
Jeg begynte faktisk å lure på om han kunne ha brukt dem på en elskerinne? Kanskje hadde han vært hos en fremmed kvinne de gangene han hadde sagt at han var hjemme hos moren sin? Men fordi vi ikke snakket sammen, bestemte jeg meg for å undersøke det på egen hånd.
Les også: (+) Mannen min var notorisk utro. Jeg tok en avgjørelse som fikk folk til å måpe
Besøkte familien
En ettermiddag dro jeg for å besøke moren hans under dekke av at jeg selv ville fortelle om bakgrunnen for separasjonen. Hun lød kjølig i telefonen, derfor ble jeg gledelig overrasket over at hun hadde dekket opp med duk på bordet, hjemmebakte boller og kake da jeg kom dit. Min manns søster var også der.
Stemningen var nervøs og de to kvinnene satt forbløffende tause, mens jeg febrilsk begynte å fortelle.
Jeg tok det som et tegn på at de syntes det var forkastelig det jeg hadde gjort, og at de ville understreke hvor mye de satte pris på mannen min. Men, sa jeg, han var blitt så fjern og kjølig at jeg hadde vært nødt til å forlate ham.
Jeg så imidlertid på separasjonen mest som en pause og håpet at vi kunne finne sammen igjen.
– Ble du sint på ham fordi han var så mye hos oss?, spurte svigermor til slutt med blanke øyne.
Jeg innrømmet at det var en vesentlig grunn.
– Det hele er vår skyld, utbrøt svigermor og slo fortvilet ut med armene.
– Hvordan kan det være deres skyld? spurte jeg.
Avvenning
Svigermor så frustrert over på datteren sin, som satt blek og så ned. Hun prøvde å si noe, men måtte gi opp og tok hendene opp foran ansiktet og begynte å gråte. Jeg satt forundret og prøvde å forstå hva som foregikk.
– Jeg har vært pillemisbruker, stammet svigerinnen min hulkende frem.
– Jeg og sønnen min har hjulpet henne ut av misbruket. Det mislyktes flere ganger, og til sist lånte mannen din henne penger slik at hun kunne komme på et privat avvenningsopphold. Det var dyrt, men effektivt, forklarte svigermor.
Min manns søster hadde hatt ryggsmerter gjennom mange år, og var til slutt blitt avhengig av den smertestillende medisinen. Avhengigheten hennes hadde også ført til at hun ble sagt opp.
– Hvorfor har jeg aldri fått vite noe om dette?, spurte jeg.
– Vi lovte hverandre ikke å fortelle om avhengigheten til noen. Rykter sprer seg jo lynfort i slikt et lite samfunn, mumlet svigermor usikkert.
– Broren min sa at han ikke ville fortelle om avhengigheten til deg, fordi du da ville fraråde ham å bruke så mye tid og penger på meg, sa søsteren med tårene rennene nedover kinnene.
Det gikk opp for meg hvor mye mannen min var kommet i klemme mellom familien sin og meg. Han hadde hatt vanskelig for å fortelle hvor mange krefter han brukte på søsteren sin, fordi han visste at jeg ikke likte henne noe særlig.
Senere ble det umulig å fortelle at han også hadde brukt sparepengene sine på henne, penger som han tidligere hadde sagt skulle brukes på reise med meg og barna våre. Jeg fikk vondt av ham, og det sto plutselig klart for meg hvor mye han hadde båret på helt alene.
Les også: (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex
Møtte mannen min
Uken etter møtte jeg mannen min i huset vårt og fikk ham med på en lang spasertur. Jeg fortalte ham alt det jeg hadde fått høre. Han virket lettet da jeg var ferdig.
– Hvorfor i all verden fortalte du meg ikke hva som foregikk?, spurte jeg.
– Jeg overveide mange ganger å gjøre det, men jeg visste du ville bli sint, uansett hvordan jeg la det frem. Du har jo aldri likt min mor og søster, og du hatet det når jeg reiste ut til dem.
– Jeg hatet det ikke, men det var irriterende, sa jeg og la til:
– Jeg er fortsatt usikker på om du var så mye hos dem på slutten fordi det også var en mulighet til å komme vekk fra meg.
Mannen min var taus en stund.
– For å være ærlig, så hadde jeg ikke lyst til å være noen av stedene. Ikke hjemme hos deg som ble mer og mer sint og frustrert, og ikke hos søsteren og moren min hvor det hele tiden var drama. Jeg var veldig stresset og drømte bare om å flytte ut til en øde øy.
Jeg tenkte litt over det og forsto ham egentlig godt.
Via flere spaserturer nærmet vi oss langsomt hverandre igjen. Mannen min sa at han følte seg ensom og savnet meg.
Han elsket meg og kunne nå se at han hadde håndtert det med søsteren helt feil. For fremtiden lovet han å bli bedre til å snakke om problemene sine, og ellers hadde jeg hans godkjennelse til å ta ham med til en parterapeut. Det var virkelig store ord fra ham.
Vi har det veldig godt sammen nå. Jeg har likevel ikke et ideelt forhold til min svigermor og svigerinne, men det er blitt mye bedre enn før. Underveis oppsto det en slags forståelse oss imellom.
Her om dagen ringte min svigerinne meg og kunne fortelle meg den gode nyheten at hun hadde fått solgt huset sitt, og betalt tilbake alle pengene hun hadde lånt av broren.
Så nå planlegger vi å ta en ferietur sammen med barna våre, som vi gleder oss til alle sammen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
