De blå sidene
Jeg la en slu plan for å kapre drømmemannen. Det skulle jeg få svi for
Vi etterlot hver vår ektefelle med fortvilelse og hjertesår. Prisen vi betalte var høy.
For fire år siden levde Reidar og jeg i hvert vårt ekteskap. Reidar hadde det bra med sin søte kone og sine to barn.
– Jeg var fornøyd med det livet jeg levde helt til du kom inn i bildet, betrodde han meg.
Jeg var gift med Eskil, og vi hadde datteren vår, Benedicte, den gang fem år. Forholdet vårt var trygt og fylt med rutiner.
Reidar og jeg jobbet i samme firma. Etter flere firmafester og seminarer innledet vi et forhold. Det var mye spenning rundt alt dette den gangen, og jeg dagdrømte stadig mer om Reidar og vår felles, lykkelige fremtid.
Jeg var så forelsket at jeg helt mistet dømmekraft og samvittighet, og lot mine egoistiske følelser ta styringen. Jeg kan ikke huske at jeg har vært så forelsket i noen som jeg var i Reidar.
Etter et halvt år med hemmelig romantikk gjorde jeg det slutt med Eskil. Jeg tenkte ikke på hans følelser da jeg brøt opp fra vårt syv år lange ekteskap.
– Jeg vil ha skilsmisse. Endelig har jeg truffet den store kjærligheten, sa jeg dramatisk og unødig sårende.
Jeg hadde ikke tanke for annet enn meg selv og min egen lykke. Eskil, stakkar, skjønte ingen ting, bruddet kom som et sjokk på ham.
Han jobbet hardt for å få meg til å skifte mening, men til ingen nytte. Jeg så ingen andre enn meg selv – og Reidar.
Det ble lettere å utvikle forholdet vårt etter at jeg hadde flyttet i egen leilighet. Reidar kom så ofte han hadde anledning, og i dag ser jeg at forholdets sterkeste side var den fysiske.
Jeg ventet utålmodig på at Reidar skulle be om skilsmisse og så flytte inn til oss. Men tiden gikk uten at noe skjedde.
Jeg begynte å mase på at han skulle ta et oppgjør med kona, men han hadde hele tiden en unnskyldning for å drøye. Det var høytider, bursdager og ulike anledninger som måtte avvikles først.
Til slutt skjønte jeg at jeg måtte ordne opp selv. Jeg allierte meg med en venninne og ga henne oppdraget å sørge for at Reidars kone fikk vite om forholdet vårt.
– Hvordan du går frem, vil jeg ikke vite. Bare du klarer å få henne til å forstå at mannen er glad i en annen og har vært det lenge, instruerte jeg Bjørg, uten å ha den minste medfølelse med den stakkars kona.
To uker senere var sannheten på bordet. Reidar kom på jobben og så forferdelig sliten ut. Han ba meg om å komme inn på kontoret sitt.
– Eli har oppdaget forholdet vårt, sa han med en stemme mer fortvilet enn jeg likte.
De hadde kranglet seg gjennom hele natten. Nå ville hun at han skulle flytte øyeblikkelig.
– Hva er det du sier?! Noe så trist, sa jeg falskt og spilte medfølende og omsorgsfull.
Inni meg boblet jeg av lykke. Fra den dagen av var vi samboere.
Såret ham igjen
Reidar hadde en tung tid rundt separasjonen og alt som fulgte med, og jeg støttet ham så godt jeg kunne.
Først da vi var blitt samboere, innrømmet jeg overfor Eskil at jeg hadde pleiet den store kjærligheten bak hans rygg lenge før jeg ba om skilsmisse.
Jeg nøt faktisk å slynge ut denne sannheten og brydde meg ikke om at jeg såret ham nok en gang. Jeg følte at jeg hadde vunnet en seier og fått det akkurat som jeg hadde drømt om.
Jeg var nærmest barnslig stolt over å bo sammen med Reidar. Han var så utrolig kjekk å se på, og jeg nøt at andre kvinner kastet blikk etter ham.
Venninnene mine syntes også at Reidar var veldig kjekk, og mente jeg hadde kapret drømmeprinsen. Det gjorde meg enda mer stolt.
Les også (+): Mange mener jeg må finne en ny mann. Hvorfor skjønner dere ikke at jeg trives best alene?
Skjær i sjøen
I begynnelsen snakket vi mye sammen om bruddet mellom ham og ekskona. Reidar trengte å bearbeide det. Jeg sto parat hele tiden og ga ham masse oppmerksomhet for å avlede tankene hans.
Jeg vartet ham opp og sto nærmest på pinne for ham.
Det ble likevel mange skjær i sjøen. Ekskona var stadig på hugget, og hun var sint på ham ved alle anledninger. Det ble vanskelig å samarbeide om ungene, de ville helst ikke være hos oss heller.
Dette var tøft og skuffende for både Reidar og meg, et problem jeg ikke hadde forutsett. Det var ikke lett for barna hans på ni og 11 år å forholde seg til meg.
I deres øyne var jeg heksen som hadde splittet opp familien deres. Alt dette slet veldig på Reidar, og det gikk selvsagt ut over meg.
Etter hvert minket tålmodigheten min, og vi begynte å krangle om bagateller. I tillegg lå det en usikkerhet og mistro mellom oss som begynte å tre tydeligere frem: For det vi hadde gjort mot våre ektefeller, det kunne vi like gjerne gjøre mot hverandre?
Derfor, midt oppi alle konfliktene som berørte ektefellene, barna og fortiden, utviklet vi en merkelig form for sjalusi. Det førte til en del ubehagelige konfrontasjoner.
Jeg orket for eksempel ikke at han dro på byen med kamerater, og han likte ikke at jeg hadde forbindelse med venneparene jeg hadde delt med Eskil.
På en måte var sjalusien hans smigrende, likevel ble jeg også irritert. For jeg syntes jeg hadde full kontroll over meg selv og visste hvor jeg sto.
Skjær i sjøen
Ingen av oss er bedre enn den andre, for vi har begge løyet og bedratt våre ektefeller.
Dermed har vi vist at vi begge er i stand til å tråkke over verdifulle grenser. Dette slår nå tilbake på forholdet vårt. Det er ikke bygd på et sunt fundament. Det er bygd på løgner, bedrag og andres fortvilelse.
Derfor vokser det også frem noe vi ikke hadde forutsett – mistillit til hverandre. For jeg innrømmer at ingenting har utviklet seg som jeg drømte om. Jeg overbeviste Reidar om at alt ville bli lettere dersom vi giftet oss.
Derfor feiret vi bryllup for snart to år siden, uten at det har endret noe. Vi har bare glidd mer og mer fra hverandre.
Reidar deler ikke noe med meg lenger. Han er innesluttet og lar meg hverken ta del i følelser eller gleder. Jeg merker at han trekker seg mer og mer unna meg.
Jeg har også oppdaget at han slett ikke er den fullkomne drømmemannen som jeg i min forelskede naivitet trodde han var. Han er full av feil og irriterende egenskaper – som de aller fleste av oss.
Les også (+): Mannen min hadde vært utro. Jeg ble besatt av å finne ut hvem hun var
Han angret
Her en kveld tok han seg noen drinker, og da ble han plutselig veldig sentimental.
– Jeg angrer alt sammen, betrodde han meg og var på gråten.
Han savnet det gamle livet sitt, og han savnet ungene.
– Jeg klarer nesten ikke å tilgi meg selv at jeg sviktet dem, sa han med tykk stemme.
Tårene mine var ikke langt unna. For der satt jeg og visste at det var jeg som hadde ødelagt for ham, uten at han var klar over det.
– Jeg angrer rett og slett på at vi giftet oss, for jeg er ikke lenger sikker på hva jeg føler for deg, sa han brutalt ærlig og så meg inn i øynene.
Den kvelden innrømmet også jeg at jeg ikke syntes forholdet vårt fungerte som jeg hadde forventet. Vi har nesten ingen felles venner, og det er så mange som er skuffet over oss på begge sider.
Vi har ulik døgnrytme, og det fører også til en del konflikter. Reidar er en person som bruker lang tid på alt han foretar seg, mens jeg er energisk og effektiv.
Alt vi snakket om den kvelden, har satt tankene mine i sving, og følelsene mine har fått seg en trykk. De fantasiene jeg hadde da jeg gikk inn for å få kloa i Reidar, nær sagt for enhver pris, viser seg å være fullstendig urealistiske.
Nå ser jeg nemlig alt fra et annet perspektiv. Ser klart at jeg har vært utrolig egoistisk i min kamp for å få Reidar.
Nå ser jeg at seieren har hatt en for høy pris. En pris hverken Reidar eller jeg evner å betale.
Jeg ser at bruddet mellom oss snart vil komme. Vi har ikke lenger noe som holder oss sammen. Det som skjedde, burde aldri ha skjedd.
Eskil har etablert seg på nytt, og ekskona til Reidar har fått en kjæreste. Noe Reidar og jeg burde unne dem, for vi påførte våre ektefeller fortvilelse og hjertesår. Dørene er lukket til fortiden for oss begge.
Nå har samvittigheten omsider begynt å plage meg. Jeg valgte å gå fra Eskil den gangen. Men Reidar har aldri fått ta sitt eget valg. Det var jeg som med mitt renkespill valgte for ham. Det er noe jeg må leve med resten av livet.
Jeg har aldri fått vite hvordan min venninne ordnet det hele, og det vil jeg fremdeles ikke. Jeg kan stole på Bjørg, vet at hun aldri vil røpe hva vi har fått i stand.
Jeg skriver dette for at andre skal tenke seg om to ganger før de setter alt de har på spill. Jeg kjempet en hensynsløs kamp den gangen.
Trodde jeg kjempet for lykken, men har bittert fått erfare at gresset slett ikke er grønnere på den andre siden. I likhet med sommeren som heller ikke varer evig.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
