DE BLÅ SIDENE
Ingenting er som før. Men det skjønner ikke mannen min
Han vil gjøre en stor endring i livet vårt. Men jeg tror ikke det går.
Mannen min, Knut, har snakket litt om vi skal tenke på å flytte tilbake til hjembygda, men jeg vet ikke helt.
Det har gått ti år siden vi flyttet derfra, og jeg føler at vi har fått nytt fotfeste i byen vi bor i nå, og er usikker på om jeg vil trives på bygda igjen.
Det var aldri meningen at vi skulle flytte derfra. Knut og jeg er født og oppvokst på samme sted. Da våre to barn ble voksne, flyttet de til hver sin kant av landet for å studere, og de ble boende i hver sin by.
Eldstesønnen vår Martin giftet seg med Tone, og de fikk to flotte sønner.
Datteren vår Therese ble samboer og fikk tvillingjenter. Vi bygget et anneks i hagen for å få plass til alle når de kom på besøk.
For ti år siden ble hele vår verden snudd på hodet, da Tone omkom i en bilulykke. Martin var i dyp sorg og var i tillegg redd for at han ikke skulle strekke til som pappa for to små gutter på åtte og ti.
Tones mor var syk og hadde ikke overskudd til å stille opp, og faren hennes bodde langt unna og hadde lite kontakt med datteren og familien. Det var en tung og nådeløs tid for oss alle. Men så fant Knut og jeg ut at vi måtte stille opp og stå sammen med Martin og guttene i den vanskelige tiden.
Vi bestemte oss for å selge huset vårt og søke oss jobb i Martins hjemby. Vi flyttet dit med tanke på å bo der i noen år. Vi ville hjelpe guttene våre til å finne roen i en helt ny tilværelse og være tilgjengelige.
Ulykken fikk også Therese og hennes samboer til å la livet gå i en ny retning, de flyttet etter de også. Dermed var vi alle i samme by. Det føltes riktig og godt.
Martin flyktet inn i jobben. Han slet med å akseptere at Tone var borte, men han ble heldigvis med på sorggruppen han og guttene fikk tilbud om.
Det gjorde det litt lettere for dem alle tre å ha et sted å gå til. Knut og jeg snakket også mye med dem, og vi inntok gradvis en viktig rolle i våre barnebarns liv.
Les også (+): Min mann styrte økonomien, og vi levde et liv i sus og dus. Sjokket kom som lyn fra klar himmel
Vi avlastet hverandre
Jeg ble som en mamma for guttene, og jeg hjalp dem med å få nye rutiner rundt de praktiske oppgavene i hjemmet. Sakte gikk det seg til. Knut og jeg fant våre plasser i vårt nye liv, og vi avlastet hverandre.
Therese passet ofte guttene i helgene, slik at broren hennes fikk ro og fred til å gjøre det han ville. Han trengte å komme seg ut innimellom, og av og til dro han på fjellet for å stå på ski.
Det var også slik han møtte Pia et par år senere. Martin var med kameratgjengen sin til fjells, og der var også Pia. Det viste seg at de hadde mye til felles, og de ble etter hvert kjærester. Men fordi Pia hadde tre egne barn, forble de særboere av hensyn til alle barna, og så møttes de når det passet seg slik.
I ti år har Knut og jeg fulgt opp våre to barnebarn, som har utviklet seg til å bli to flotte unge gutter som allerede har staket ut sin livsvei og vet hva de vil her i livet. Eldstemann er i gang med studiene sine, mens yngstegutten er i militæret.
Martin og Pia er fortsatt sammen. Om et års tid er hennes yngste datter myndig, og da er tiden inne for at også de skal flytte sammen og starte på et felles hverdagsliv.
Men nå snakker Knut om å flytte tilbake til der vi kom fra.
Jeg føler meg ikke klar til å returnere til hjembygda vår. Det gjør meg godt å bo i en middels stor by, hvor det er mange ulike tilbud og aktiviteter.
Det er Knut som har en romantisk tanke om at vi kan fortsette der vi slapp. Selv mener jeg at vi har utviklet oss og er et helt annet sted i dag enn det vi var den gangen.
Tiden vil vise hva som skjer videre. Kanskje vi ender med å kjøpe et sommersted i hjembygda? På den måten får vi både i pose og sekk.
Det jeg uansett er veldig glad for, er at vi tok det valget vi gjorde den gangen, og at hele familien har stått sterke og samlet gjennom alle disse årene. Det gjorde det lettere for oss alle. Og jeg vet at vi har vært en kjærkommen hjelp for både Martin og guttene hans.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
