Leserne forteller
Jeg kom på jobb på sykehuset, og fikk sjokk da jeg så hvem som var innlagt
Vigdis kom inn som pasient ved det psykiatriske sykehuset hvor jeg er sykepleier. Hun hadde slitt med angst og depresjoner hele livet og jeg visste hvorfor.
Det går en nemesis gjennom livet, sies det. Jeg har opplevd at det stemmer. Kort fortalt betyr det at det man gjør galt på sin vei gjennom livet, vil slå tilbake på en selv på et eller annet tidspunkt.
Som barn var jeg en ledertype. Jeg hadde lett for å få med de andre barna, og jeg fikk det alltid som jeg ville. Jeg vokste opp i en drabantby med mange barn i nærmiljøet. Den gang var det ikke så vanlig at barn var i barnehage.
Mødrene våre var hjemme og hadde nok med å holde hjemmet plettfritt og skinnende. Ute i gatene levde vi ungene våre egne liv, som nok var tøffere enn det mange foreldre ante. Jeg var en typisk guttejente.
Jeg klatret i trær, organiserte bygging av hytter og hadde nok mer kontroll på de andre barna enn godt var. Jeg hadde to eldre brødre, og de oppdro meg til å bli den lillebroren de ønsket seg.
Jeg følte meg vel sammen med gutter. Syntes de fleste jenter var kjedelige, særlig de sjenerte jentene som var redd for alt mulig. For slike jenter ble jeg en plageånd. Jeg foraktet alle som var svake og redde.
Jeg hadde status og var kjapp i replikken, sa meningen min i tide og utide og tenkte aldri på at jeg såret andre. Jeg var vant til å få det som jeg ville, og kunne være svært spydig og krenkende.
I dag ser jeg klart at populariteten min var tuftet på frykt. De andre var sammen med meg fordi de ellers ville bli mobbet og utstøtt.
I klassen var det spesielt to jenter som jeg ikke likte, og de brukte jeg mye energi på å fryse ut. De var forsagte og engstelige, og jeg benyttet alle sjanser til å være slem mot dem. Og jeg fikk med meg de andre også på mobbingen.
Jeg kom med stygge og usaklige bemerkninger om hvor fæle de var, hvor umoderne klær de hadde og at de tilhørte slummen. Jeg fikk de andre barna til å legge hundebæsj i postkassene deres, til å tisse på dørmatten deres og å skrive krenkende brev som jeg dikterte.
Jeg var feig og redd for at foreldrene deres skulle finne ut at det var jeg som sto bak, derfor sikret jeg meg og sørget for at det var andre som utførte alt det jeg ønsket å påføre disse to jentene.
Jeg husker godt at de prøvde å gå omveier når de skulle hjem fra skolen. Men vi fant alltid ut hvor de gikk. Så løp vi etter dem, dynget dem ned med snø eller dro dem ned i sølepytter.
Jeg har skammet meg mye over dette i årene som har gått. Det har vært en tung ballast å ha med seg i livet, og jeg har angret bittert på at jeg var så hjerteløs og slem.
Jeg ble jo eldre og forsto at man ikke kom langt med å være stygg mot andre mennesker.
Mye av det som skjedde den gangen, klarte jeg etter hvert å fortrenge og skyve bort. Det måtte jeg, for å orke å gå videre. Jeg trøstet meg med at jeg ikke lenger var den jenta jeg hadde vært.
Jeg hadde utviklet meg i positiv retning. Den nådeløse diktatoren fra tenårene eksisterte ikke lenger.
Noen ganger, når angeren og samvittigheten stakk, lekte jeg med tanken på å samle alle jeg hadde plaget i skoletiden, og be om unnskyldning. Men jeg torde ikke, det var for flaut.
Les også (+): Jeg mistet pappa da han fant en ny dame og fikk barn. Men en tragedie endret alt
Syk av mobbing
Etter ungdomsskolen ble vi spredt for alle vinder. Selv flyttet jeg og familien min til Vestlandet. Jeg ville jobbe et år før jeg begynte på videregående og fikk jobb i en butikk.
Jeg hadde ambisjoner om en utdannelse, men trengte en pause i livet mitt, et modningsår. På videregående utviklet jeg meg positivt.
Jeg fikk nye impulser, møtte reflekterte medelever som ikke lot seg herse med. Etter videregående jobbet jeg et år på sykehjem, før jeg begynte å studere sykepleie. Det hadde nok ingen trodd at jeg kom til å gjøre.
«Jeg trodde ikke du hadde såpass omsorg i deg at du ville utdanne deg til et slikt yrke», sa en tante.
Jeg husker godt hvordan jeg rødmet og ble flau. For også innen familien var jeg kjent for å være egenrådig, egoistisk og vanskelig.
Da jeg var ferdig sykepleier, giftet jeg meg og ble boende på Vestlandet med mann og barn. Etter mange år på det lokale sykehuset tok jeg etterutdannelse i psykiatri.
Det gikk 15 år, så var ekteskapet over. Mannen min fant seg en annen. Jeg ble sviktet av den jeg stolte mest på, og jeg hadde det vanskelig.
For å komme vekk fra alt dette tok jeg ungene med og flyttet til barndomstraktene på Østlandet. Å få jobb innen psykiatrien var ikke noe problem, og etter hvert fikk jeg orden på livet mitt igjen.
På avdelingen hvor jeg fremdeles jobber, blir mennesker med sammensatte psykiske lidelser innlagt for utredning og behandling.
Jeg hadde ikke jobbet der mer enn et par måneder før det kom en pasient jeg kjente fra ungdomsskoletiden, en tid jeg helst ville glemme. Det var Vigdis, som jeg hadde mobbet så stygt.
Jeg klarte ikke å møte blikket hennes da jeg hilste på henne. Jeg svettet, og hjertet mitt banket. Helst ville jeg ha løpt min vei. Men jeg måtte tvinge meg til å opptre profesjonelt.
Hun så syk ut, det var vondt å se henne sånn, likevel kjente jeg lettelse over at hun var så syk at hun ikke kjente meg igjen. Den gamle skyldfølelsen veltet frem igjen.
Etterpå leste jeg journalen hennes nøye. Der sto det hvor syk hun var, og jeg skjønte at hun mest sannsynlig ikke ville huske meg med det første.
Det sto også noe om oppveksten hennes, og at sykdommen kunne ha blitt utløst av sterk mobbing i følsomme tenår.
Den dagen vil jeg aldri glemme. Skyldfølelse, skam, selvforakt og anger – alt kom tilbake. Jeg gikk rundt meg selv resten av dagen.
Les også (+): Datteren min ble forlatt og såret, men hevnen hennes var hjerterå
Psykolog
Da jeg kom hjem fra jobb, klarte jeg ikke å slappe av. Jeg kjente angsten komme krypende, og jeg ble kvalm bare ved tanken på å gå på jobb neste morgen. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle takle dette.
Til slutt fant jeg ut at jeg måtte krype til korset og fortelle det hele både til avdelingslederen. Si rett ut at det var jeg som var ansvarlig for at Vigdis hadde fått så mye av livet sitt ødelagt.
Jeg vet ikke om jeg kan kalle det flaks, men på vaktskiftet neste morgen, før jeg hadde rukket å bekjenne noe som helst, fikk jeg vite at Vigdis skulle overflyttes til en annen avdeling dagen etter.
Jeg kjente at klumpen i magen forsvant. Så var det bare for meg å unngå henne resten av dagen og dermed slippe å bli konfrontert med fortiden, slippe å ta et oppgjør. Det gikk på et vis.
Men tankene slapp meg ikke et sekund. Jeg tenkte på alt jeg hadde sagt og gjort for så lenge siden, ting som hadde fått så store konsekvenser for andre mennesker. Dette er straffen, tenkte jeg.
Fortiden innhenter meg. Jeg kan ikke løpe fra den lenger.
Hvem skulle jeg snakke med om dette? Det var så flaut og vemmelig, det gjorde så vondt inni meg. Og med all den kunnskap jeg nå hadde om psykiatri, følte jeg avsky for meg selv, for det monsteret jeg hadde vært.
Vigdis ville trolig aldri klare å se meg som en som ville hjelpe henne, se meg som den personen jeg var i dag. Hun ville sikkert bare se mobberen som så sterkt hadde bidratt til å ødelegge livet hennes.
I og med at hun ble overflyttet til en annen avdeling, slapp jeg å ta et ubehagelig oppgjør. Likevel hadde dette gjensynet med Vigdis skaket meg slik at jeg aldri kom til å få fred hvis jeg ikke grep fatt i dette nå.
Det endte med at jeg bestilte time hos psykolog. Jeg måtte snakke med noen og sette ord på alt dette forferdelige jeg hadde satt i gang.
Jeg har vært hos psykologen syv ganger nå. Og dette er nok den beste investeringen jeg har gjort hittil. Nå ser jeg klart at det var vonde ting i min tidlige barndom som førte til at jeg måtte ha kontrollen over andre mennesker.
Forklaringen er ikke så enkel som at jeg var et ondt barn, det var dypere årsaker til at jeg handlet som jeg gjorde.
Jeg har greid å legge fra meg en del av den tyngende skyldfølelsen. Og jeg føler meg tryggere i jobben nå som jeg selv har søkt hjelp. Det er godt å ha en flink terapeut å gå til med tanker og følelser.
Jeg forstår mer av hvem jeg var den gangen, men jeg har også fått et innblikk i hvor mye jeg har ødelagt for et annet menneske. Jeg skulle gitt mye for å rette opp alt det triste og vonde jeg har påført Vigdis. Men det er for sent.
Angst og sterk depresjon har allerede ødelagt hennes beste år. Jeg må forsone meg med at slik er det, skaden jeg har forvoldt, er rett og slett uopprettelig. Dette må jeg bære med meg resten av livet.
Alt dette skulle jeg jerne ha formidlet til Vigdis. Men den tilgivelsen jeg ønsker meg, tror jeg aldri at jeg noen gang vil få. Ikke har jeg noen rett til å be om den heller.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
