Leserne forteller
Datteren min ville ikke på skolen. Jeg ba dem om hjelp, i stedet fikk jeg sjokk
Aldri har jeg vært så opprørt og lei meg som da.
Jeg er en alenemor med en datter, som nå er blitt voksen. Hun er tidlig i 20-årene og er i full gang med å ta den skolegangen hun gikk glipp av fra hun var 15–16 år gammel.
Kunnskapshullene er store, men hun er full av pågangsmot og sier at hun skal klare å fullføre videregående skole med så gode karakterer at hun kan utdanne seg som lærer.
Fordi situasjonen nå er bra, klarer jeg å sitte rolig og tenke over alt som skjedde da hun var yngre.
I noen år var jeg så opprørt at jeg hisset meg opp og mistet evnen til å forklare rolig og klokt. Akkurat det er veldig vondt å tenke på.
Jeg ble mor i 30-årene, og det var ikke planlagt. Mannen jeg hadde en romanse med, var dessverre gift og på ingen måte interessert i å bli far «på si».
Det betyr at jeg var innstilt på å bli alene om oppdrageransvaret og omsorgen. «Dette klarer jeg», husker jeg at jeg tenkte.
Min elskede datter ble oppkalt etter min mor, som døde da jeg bare var ti år gammel. Jeg elsket å være mamma til en baby, og jeg la hele min sjel i å gjøre min datters oppvekst så perfekt som mulig. Alt dreide seg om henne.
Jeg skal ikke stikke under stol at hun ble bortskjemt, og familien min mente at jeg til tider overbeskyttet henne.
Når jeg forklarer dette, er det fordi det kan være med på å forklare ting som skjedde senere.
Les også (+): Ektemannen er blant landets rikeste. Han skjuler en hemmelighet
Skjulte en hemmelighet
Hun var et barn som tidlig fremmet sin rett, så ofte at andre jenter tok avstand fra henne.
Jeg tenkte at det kom til å gå seg til, for hun var sterk, men det skulle vise seg at jeg ikke forsto hvilke sterke mekanismer som ligger i utfrysing og det vi kan kalle skjult mobbing.
Da hun gikk det siste året på barneskolen, merket jeg at hun var sliten av å leve i et dårlig samspill med de andre.
«De er dumme, og jeg vil ikke være sammen med dem», sa hun til meg.
Fordi hun ikke tenkte motsatt og sa: «De sier at jeg er dum og derfor er jeg det sikkert», beroliget jeg meg selv med at det ville gå over. «Hun klarer seg», tenkte jeg.
Men i stedet utviklet hun skolevegring. Hun, som i utgangspunktet ikke hadde store problemer faglig, og som klarte seg helt gjennomsnittlig, sa at hun ikke ville på skolen.
I starten overtalte jeg henne til å møte opp likevel. «Jeg kjører og henter deg, og etter skoletid gjør vi noe hyggelig», sa jeg. Det hjalp til hun begynte på ungdomsskolen.
Slik lærerne så det, var datteren min sterk, sterkere enn jeg trodde, og når jeg etter hvert fikk store problemer og ikke klarte å få henne på skolen, sa de at jeg overbeskyttet henne og lot henne ta et valg hun som barn ikke skulle få.
«Du må lære deg å stole på at hun klarer seg. Hun kommer alltid vinnende ut av konfrontasjoner», sa de til og med.
Hjemme så jeg en jente som grudde seg til å møte de andre, som følte at hun ikke hadde venner og ble frosset ut.
Det kom frem etter hvert at hun hadde blitt mobbet for både navnet og andre ting fra første dag på skolen. De andre likte ikke at hun sto opp for seg selv, og de var ute etter henne hele tiden.
Også overfor meg var hun sterk. Jeg fikk for eksempel ikke røre mobiltelefonen hennes.
Av den grunn visste jeg ikke om den digitale mobbingen hun opplevde, både gjennom meldinger, i private grupper på Facebook og et annet nettsamfunn.
Da hun begynte i 9. klasse, nektet hun å gå på skolen. Jeg klarte ikke å få henne av gårde, ikke ti ville hester klarte å få henne til å mobilisere.
Skolevegringen var så absolutt at jeg bestemte meg for å la henne være i fred til hun kom på bedre tanker.
Det var da min verden ble snudd opp-ned, for etter utallige samtaler med skolen og kontaktlæreren, ringte barnevernet.
De hadde fått en bekymringsmelding om forholdene hjemme hos meg. Læreren og skoleledelsen hadde meldt fra! Jeg ble helt satt ut.
Det var mine evner som mor de stilte spørsmål rundt.
Aldri er jeg blitt så opprørt, lei meg og sjokkert som da. Det var som om alt gikk i svart.
Jeg så for meg at de ville ta fra meg datteren min og sette henne i et fosterhjem eller en ungdomsinstitusjon, og av frykt for dette ble jeg en kriger.
Jeg gikk i strupen på dem og var selvfølgelig helt ute av balanse.
I flere måneder var barnevernet inne i vårt liv. Datteren min sto på sitt; hun ville ikke på skolen.
Heldigvis åpnet hun etter hvert opp om hvorfor, og vi fikk se meldinger jeg aldri før hadde sett. Det viste seg at hun var blitt systematisk mobbet gjennom flere år.
Les også (+): Døtrene mine sier de skammer seg, han er for ung
Sterkt ytre kan bedra
I dag vet jeg at et sterkt ytre kan bedra. En ung person, som tilsynelatende står opp for seg selv og som tør si fra når urett begås, kan også bite i seg mye og skjule verbale og skriftlige overgrep begått av andre.
Heldigvis for oss ble prosessen med barnevernet og skolen etter hvert mer konstruktiv. Hun ble satt inn i et annet opplegg, og etter ungdomsskolen fikk hun jobbe i en stall. Der trivdes hun, og jeg så en jente som blomstret.
I tre år lot jeg henne være hestejente og krevde ingen ting av henne, og det skulle vise seg å bli den oppskriften hun trengte, for 20 år gammel kom hun hjem og sa at hun ville ta opp tapt skolegang og sette i gang med å få seg en utdannelse.
Når jeg tenker tilbake, ser jeg at jeg kunne ha gjort mye annerledes, både i oppdragelsen av datteren min og mye annet, men hvem kan klappe seg på brystet og si at de gjorde alt riktig?
Jeg ser at jeg skulle ha lært henne å være mer ydmyk – at hun hadde tjent på å ta til seg ting fremfor å gå i sterkt forsvar for seg selv til stadighet. Hun kunne ha lært seg å se at også de andre kunne ha rett.
Men det blir nytteløst å tenke på hva som burde ha blitt gjort, og sannheten er at ingen, uansett hvordan andre er, ikke skal mobbe og fryse ut.
Vår historie er et eksempel på at også tilsynelatende sterke personer er svake og mottagelige, at de blir såret, lei seg og usikre av kritikk og konfrontasjoner. Å stå opp for seg selv betyr ikke at du tåler alt.
I møtet med barnevernet var jeg på ingen måte klok i starten, og det er jeg lei meg for.
Til mitt forsvar vil jeg si at det føltes grusomt å bli sett på som en dårlig mor.
Når de sa at de mente at jeg var en del av årsaken til min datters skolevegring, vippet det meg fullstendig av pinnen.
Jeg håper at vår historie kan være til hjelp og trøst for andre.
Først og fremst vil jeg råde andre voksne til å kreve å få se på mobiltelefonen til et barn eller en ungdom, som nekter å gå på skolen. Få passord til sosiale medier også. Kanskje vil du finne svarene der.
Min datter sier i dag at hun skulle ha delt med meg hva de andre skrev til henne.
De opprettet falske profiler i hennes navn og sendte stygge meldinger fra dem til andre, og de sjikanerte henne gjennom såkalte «morsomheter», som gikk på hennes personlighet.
Heldigvis går det bra nå.
I hestemiljøet har hun fått gode venner, og planen er klar: Hun vil bli lærer. Jeg tror hun vil bli en god lærer, for hun vet at svak kan være sterk og sterk svak. Det er et godt utgangspunkt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 14/01 2024, og sist oppdatert 15/01 2024.
