Jeg var fanget i min egen kropp

– Det som skjedde, var som et mirakel, åpner Pia (34).

Det er alt den pene jenta klarer å si før de store øynene renner over av tårer.

– Det er gledestårer, altså, unnskylder hun og smiler.

– Hva skjedde?

– Jo, nå skal du høre, sier hun og holder på spenningen.

– Det var som en romantisk film. Noe jeg aldri trodde ville skje meg, en med bånn selvtillit og 120 kilo polstret til kroppen.

Mobbet

Pia gir oss et tilbakeblikk.

– Kiloene ga mange plager, som diabetes 2 og et stort psykisk ubehag.

Hun utdannet seg til adjunkt, men ble uføretrygdet.

– Jeg var rett og slett fanget i min egen kropp.

For det meste stengte hun seg inne.

– Hver gang jeg gikk ut, glodde folk. Jeg hatet å bli stirret på!

Å se seg selv i speil gjorde vondt.

– Som tenåring knuste jeg speilene hjemme. Jeg gråt foran dem.

Hun sier foreldrene ble mer fortvilet enn sinte.

– Jeg er enebarn og har de snilleste foreldre. At jeg på ungdomsskolen begynte å trøstespise, og skremmende raskt ble svær, er slett ikke mamma og pappas skyld.

– Vet du hvorfor du trøstespiste?

– Jeg er dyslektiker. På ungdomsskolen førte det til at jeg ble mobbet på det groveste. De andre elevene, og lærere – stemplet meg som dum. Det førte blant annet til at hodet mitt ble tvunget ned i dopotten – for en «oppfriskende» skyll. Ute i skolegården haglet skjellsordene.

«Er du klar for et ligg?» tøffet gutta seg. De antok at «idioten» var lett å lure.

– Tok ingen deg i forsvar, for eksempel lærere?

– Jeg følte meg alene, selv om én og annen reagerte med et «stakkars», sier hun.

– Visste foreldrene dine om det?

– Jeg sa ingenting, men en lærer tok det opp med dem. Det hjalp ingenting.

Hun tenker seg om og sier: – Det prates mye om temaet mobbing. Statsministeren har blant annet sagt at mobberen, og ikke den som blir mobbet, bør tas ut av skolen. Jeg savner å se det praktisert.

– Å hjelpe barn og unge som blir mobbet og utestengt er blant mine hjertesaker som lærer. Jeg vet hvor drepende det oppleves.

Forandret alt

For hvert år som gikk ble Pia mer innadvendt.

– Mamma og pappa påstår at jeg ble født glad. Det kan jeg ikke huske. «Det var som lyset i deg sluknet på ungdomsskolen», har de sagt.

– Jeg slapp heller ikke dem inn til mitt innerste.

Når Pia ikke var på skolen eller gjorde lekser, satt hun på rommet sitt og spiste.

– Foreslo foreldrene dine å gå tur eller å prate om kosthold?

– De var konstant på tilbudssiden, men jeg møtte dem med sinne. Jeg var så sårbar, frustrert og fortvilet.

– Søkte du hjelp på egen hånd?

Hun rister på det lange håret.

– Nei, jeg følte meg som sagt fanget i meg selv.

Hun fortsatte å trøstespise, ble stadig større og mer glodd på.

– «Du kan ikke fortsette slik!» gjentok fastlegen. Han talte til døve ører. Jeg rett og slett trengte å trøste meg med mat og godsaker. For meg kjentes det livsviktig!

– Innså du at overspisingen skadet deg?

– Intellektuelt, ja. For øvrig var alt mulig spiselig mitt beste selskap, og også det eneste som ga meg en slags trøst og glede foruten mamma og pappa. Jeg hadde skjøvet alle andre vekk. Vennene fra barneskolen forsvant. De var travle med sine egne liv.

Det var uvant for henne at andre tok kontakt. Derfor skvatt hun til da en mann på T-banen startet en samtale.

– At Dan begynte å prate med meg, forandret absolutt alt!

Møtet med Dan

Den fredagen for seks år siden hadde Pia vært til sin jevnlige legekontroll.

– Jeg var langt nede etter å ha blitt veid og hørt hvor bekymret legen var, og tenkte:

«Er det noen vits i å fortsette et liv som dette?»

Det var da hun hørte mannen ved siden av henne si: «Alle kan klare det».

– Som jeg skvatt! Forsiktig skjulte jeg mot ham. Den velkledde, pene karen satt ytterst på enden av setet vi delte. Det som var ment å romme to. Han pekte mot avisen jeg holdt. På forsiden var det en dame som hadde gått ned en haug med kilo.

Jeg stivnet. Siktet han frekt til min vekt?

«Jeg gikk ned 50 kilo», betrodde han plutselig.

– Jeg må ha gapt. «Hvorfor i all verden fortalte han meg det?» tenkte jeg. Dessuten var det lite troverdig. Han så ut som en modell.

«Skal vi ta en kaffe?» foreslo han.

– Jeg fant ikke ord, men nikket og vagget etter ham på neste holdeplass.

Praten over tre kopper kaffe skulle forandre alt.

Les også (+) Min søster hadde kuttet meg ut for lenge siden. Så kom arveoppgjøret

Ha håp

– Hvilket inntrykk fikk du av ham?

– At han var snill, og at han forsto hvordan det er å være på innsiden av en altfor stor kropp. Aldri før har jeg klart å prate om det. Vår dialog var umiddelbart åpen og ærlig.

Pia sier at det i seg selv var en gave, et vendepunkt.

– Han inspirerte meg til å finne en slankere Pia, og det ble overraskende lett, sier hun og smiler.

– Lysten til å trøstespise forsvant med Dan.

Hun smiler lurt.

– Til også mine foreldres glede ble han en daglig del av livet mitt. Vi gikk stadig lengre turer, syklet og trente vekter sammen. Med ham ved min side gikk jeg ned 60 kilo og begynte å arbeide igjen.

Dan hjalp meg å elske meg selv. Han bryr seg ikke om jeg er tykk og tynn, men vet at jeg har det bedre med en lettere kropp. Vi forstår hverandre.

Nå er de gift.

– Bryllupskjolen var ettersittende og hvit, forteller hun rørt.

– Livet med Dan er bedre enn en drøm. Om seks måneder venter vi vårt første barn. Å legge på meg «babykiloer» skal bli fint. Jeg er ikke lenger fanget i min egen kropp.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle