Brevet jeg aldri sendte
Jeg kom i overgangsalderen. Reaksjonen din tilgir jeg aldri
Du er en ynkelig mann.
Kjære Nicolai, du som går når ting blir utfordrende.
I alt som har skjedd har det blitt vanskelig å sette ord på hva jeg føler og tenker. Derfor sitter jeg her nå. Jeg håper at du, og mange andre menn, leser mine ord, og at de tenker over hvordan det oppleves å være middelaldrende kvinne.
Vårt samliv gikk på skinner i mange år. I dag vet jeg at det skyldtes at vi cruiset på en bølge av problemfrihet. Det var ingen motgang i våre dager.
Jeg var den blide og alltid oppofrende kona, som sørget for at det var middager på bordet hver dag, og som stilte opp for deg både her og der.
Da jeg i midten av førtiårene fikk problemer med uro og nattesøvn, påvirket det meg sterkt. I lang tid kjempet jeg for å være den samme, gode ektefellen for deg, men det ble vanskelig.
Jeg var så sliten at jeg ikke orket å være nær. Legen sa at jeg sikkert bare var sliten. I to år slet jeg, og det var så forferdelig frustrerende.
Jeg merket på deg at du syntes det var vanskelig å bli avvist. Det skal du vite, jeg ønsket ikke å snu ryggen til deg. Det var kroppen min som spilte meg helt ut.
Da jeg etter to år endelig fikk vite hvorfor jeg slet, var det en lettelse fordi det ga en forklaring. Jeg var i overgangsalderen.
Men det skulle vise seg å bli enda flere problemer knyttet til denne fasen av mitt liv.
Det var ikke bare svettetokter og uro som meldte seg, men problemer med underlivet, som gjorde meg ute av stand til å være en kjærlig kone. Jeg slet og forsøkte å få deg til å forstå.
Var det for mye forlangt å be om at du skulle ha tålmodighet og støtte meg? Det som skjedde, var at du ikke orket mer.
Du byttet meg ut med en dame som var femten år yngre enn meg. Hun var ikke en frustrert menopause-kvinne, som ikke orket nærhet.
Jeg ble så inderlig lei meg, og det skyldes at jeg trodde bedre om deg enn som så. Sannheten er at jeg var den som hadde det ille.
Det var jeg som kjente problemene på min kropp. Jeg ønsket ikke å leve uten nærhet. Motgangen bare kom og jeg måtte stå i den, slik utallige kvinner før meg har måttet stå i den.
Når en del av kroppen din gir deg så store smerter at du blir deprimert, sier det seg selv at det er vanskelig å ha overskudd til å være kjærlig.
Men selv om du visste at dette sannsynligvis var forbigående, så klarte du ikke å holde ut.
Du sviktet vårt ideal da du ga opp oss som par. Nå tenker jeg at du bare er en ynkelig, stakkars mann, uten stamina.
Du fant en yngre kvinne, uten min plager og problemer. Jeg tilgir deg aldri.
Plutselig har det også gått opp for meg hvorfor så mange ekteskap «går over styr» når kvinnen er rundt 50 år. Det er trist at det er slik.
Jeg synes det er på tide å fortelle verden hva vi kvinner må gå gjennom i kraft av å være kvinner. Vi bærer ikke bare frem barn, men vi får fysiske etterskjelv midt i livet.
Min trøst er at jeg får hjelp og at alt blir bedre en dag. Men det forandrer ikke på det faktum at jeg mistet min ektemann.
En dag, kjære Nicolai, er det din nye flamme som møter motgangen. Vel, da er du kanskje blitt så gammel at du innser at du må leve med det.
Hilsen din ekskone
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
