Brevet jeg aldri sendte
Jeg må fortelle dere hvorfor jeg forlot pappaen deres
Jeg vet at dere er skuffet, men det var på tide at jeg tenkte på meg selv.
Kjære voksne barn
Jeg skriver dette brevet for å få dere til å forstå bedre de valgene jeg har tatt.
Dere er skuffet over meg fordi jeg har forlatt faren deres, den pappaen dere elsker så høyt og setter så stor pris på. Og jeg forstår dere. Jeg gjør det!
Når jeg nå sitter her og skriver, angrer jeg likevel ikke. Det er på tide at jeg får leve mitt liv og tenke på meg selv.
Jeg var så ung da jeg møtte ham, og han var mange år eldre enn meg, men jeg var betatt og fascinert av hans modenhet, og hadde en voldsom respekt for hans klokskap.
Da han ba meg om å flytte inn i huset han en gang arvet fra sine foreldre, klarte jeg ikke å se problemer med det. Huset var stort og flott.
Da jeg fikk lov til å bestemme de nye møblene følte jeg meg bare som verdens mest heldige dame.
I dag ser jeg at mer enn 30 års aldersforskjell er veldig mye når en mann og kvinne skal leve sammen over lang tid, for årene går og den eldste blir raskt gammel mens den yngste fortsetter en stund å bare være det; ung.
I vårt samliv ble jeg den søte, unge og naive ektefellen, som gjorde alt det den voksne mannen ville.
Jeg jobbet bare litt for å tjene til eget forbruk, ble "mamma" for dere og blandet meg aldri inn i store ting. Livet mitt var så behagelig at jeg glemte å stille det spørsmålet jeg ønsker at dere skal stille deres selv med jevne mellomrom: Hvem er jeg?
«Har hun sin egen vilje?», vet jeg at noen tenkte. Jeg kuttet all kontakt med alle mine venner fordi faren deres ikke ville være sammen med dem, de på min alder var for unge for ham.
Det rare er at jeg i mange år var fornøyd med livet mitt slik det var. Lenge hadde jeg det godt.
Jeg var opptatt av å være en god mor for dere. Når jeg ser på den barndommen dere fikk, vil jeg si at dere var heldige. Dere så ikke ut til å tenke over at faren deres var eldre enn pappaene til vennene deres. Kanskje la dere ikke merke til at jeg var veldig ung, heller.
Vi var i mange år en flott familie, som fungerte bra, og som fremsto som vellykket. Det var da dere flyttet hjemmefra og det bare ble oss to igjen, at jeg innså at jeg fremdeles var ung, mens mannen min var blitt en pensjonist.
Han ble gradvis en annen enn den mannen jeg en gang giftet meg med – mer gretten og irritabel, alltid opptatt av hvor jeg skulle, hva jeg skulle gjøre og hvem jeg var sammen med.
Han ville ikke bli med meg på noe hyggelig. Det var nei til å gå på kino, nei til å gå på tur, nei til å dra på ferier. Jeg ble så inderlig lei av alle hans nei. Jeg orket ikke å dra hver helg på hytta, bare for å sitte der med ham, uten andre å snakke med. Jeg ble frustrert av det.
Så jeg dro fra ham, selv om dere syntes det var grusomt gjort av meg.
Jeg skulle ha ønsket at jeg kunne ha sagt at det var dumt gjort av meg, men nei, det var riktig. Det siste året har jeg endelig følt meg så ung som jeg er.
Jeg har endelig funnet tilbake til de vennene jeg hadde før jeg giftet meg og livet føles herlig. Jeg elsker livet mitt slik det er nå.
Så vær så snill, ikke døm meg så hardt. Jeg elsker dere fortsatt. Og på et vis er jeg glad i den gamle pappaen dere. Bare ikke på den måten en kone bør elske sin mann. Jeg har bare dette ene livet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
