Leserne forteller
Jeg kom hit for å få et godt liv med en norsk mann. Men sånn ble det ikke
Jeg kom til Norge i håp om at livet mitt skulle bli bedre enn det var.
Det sies og skrives mye om kvinner fra mitt hjemland. De går for å være oppofrende, alltid hjelpsomme og bare snille. Det sies at de stiller opp for sine menn på alle måter, og at de derfor er så enkle å være gift med.
Nå vil jeg fortelle min historie. Den går tilbake til da jeg vokste opp, i et hjem med en far som var voldelig og laget masse støy og uro, og med en mor som led under at det var slik. Det gjorde jeg også, helt fra jeg var en liten jente.
Faktisk var jeg redd pappaen min, fordi han slo moren min ofte. Han nektet meg og søsteren min å gå på skolen, fordi vi heller skulle jobbe og tjene penger, slik at han kunne kjøpe alkohol og drikke enda mer – og bli enda slemmere. Ingen av oss torde å konfrontere ham.
Jeg begynte tidlig å drømme om en annen tilværelse, et liv i kjærlighet og godhet. En hverdag der vi manglet hverken mat eller klær, og der vi hadde råd til å varme opp huset når det var kaldt. Etter hvert hørte jeg om de beste landene i verden å bo i. Tenk om jeg kunne reise dit, drømte jeg.
Far døde mens jeg fremdeles bodde hjemme, men det som skjedde da, var at broren min tok fars plass og begynte å regjere på samme måte overfor mor, søsteren vår og meg. Han begynte å drikke, og han ble slem både fysisk og psykisk.
Kvinner på Filippinene har ingen ting de skal ha sagt når de tilhører den gruppen mennesker som ikke er rike. Derfor finner de seg i det utroligste.
Les også (+): Jeg ville jo bare bli elsket, ikke skape problemer
En gledelig beskjed
En av mine aller beste venninner, min kusine, møtte en nordmann og flyttet til Norge. Hun ble lykkelig gift og fikk det bra. Jeg misunte henne, for selv ble jeg boende hjemme, selv om jeg var voksen.
Det måtte jeg, for moren min trengte penger for å klare seg, og jeg jobbet og tjente penger til fellesskapet. Jeg fikk etter hvert en bra jobb og kunne ha klart meg godt på egen hånd, men min bror tok kontroll over alt som kom inn av midler.
Hvor mye som gikk til hans alkoholforbruk, orket jeg ikke engang å tenke på.
Så kom meldingen som jeg trodde skulle redde meg. Min kusine i Norge ba meg komme på ferie til henne. Straks begynte jeg å spare penger til flybilletten. Jeg stakk unna penger, og det klarte jeg ved å si til broren min at jeg hadde fått dårligere lønn.
Venninnen min sa at hun kjente en norsk mann som hun trodde kunne være noe for meg. Han var snill og hadde eget hus.
Om kveldene når jeg la meg, etter å ha blitt skjent på og vært vitne til at min bror tok hardt tak i mor, laget jeg meg deilige drømmer om en mann i Norge. Han skulle ta vare på meg, være glad i meg og gjøre hverdagen god. Jeg var blitt fortalt at han var blond og smilte mye. Jeg var sikker på at han måtte bli den store kjærligheten, og min redning.
Da jeg etter ett år kom til Norge, var jeg både redd og spent. Hva om alt gikk galt? Hva om denne mannen ikke likte meg? Det viste seg at jeg ikke trengte å bekymre meg, for han ville raskt bli kjæresten min, og han lovet meg ekteskap. Da jeg dro tilbake til mitt hjemland, var det bare midlertidig, til alle papirer var ordnet.
Lars virket som en snill mann den første tiden etter at vi giftet oss, og jeg var sikker på at jeg hadde vært veldig heldig. Men så ble jeg gravid, og han viste nye sider av seg selv. Han sa at han ikke likte barn, og jeg oppdaget at han spilte masse poker på Internett, og unnlot å betale regningene.
Hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne ikke bare dra, for jeg hadde ikke noe annet sted å reise til. Jeg fikk jobb to år etter at jeg kom hit, og var flink med penger og betalte de regningene han ikke brydde seg om. Om nettene satt han oppe og spilte. Han mistet jobben og sov til tre-fire på ettermiddagen, og han var ikke interessert i barnet vårt. Jeg var ulykkelig, men gikk på jobb og smilte.
Les også (+): Jeg har vært så forferdelig ensom. Men det skal jeg gjøre noe med nå
Jeg ble skuffet
Etter fire års ekteskap ble jeg skilt. Da var de økonomiske problemene så store, at jeg ikke klarte å redde ham lenger.
Det verste var likevel at han ikke snakket med datteren vår. Hun var som luft for ham. Det eneste han ville med meg, var å ha sex.
Jeg lærte meg norsk og begynte å lese og følge med. Blant annet leste jeg Hjemmet og virkelighetshistoriene der. Jeg forsto at det ikke er krise å bli skilt, og at jeg kunne klare meg alene og hadde rettigheter.
Så jeg fant en liten leilighet og klarte meg selv. Inntil jeg møtte en ny mann. Vi giftet oss etter å ha kjent hverandre i noen måneder, og jeg ser nå at ting skjedde altfor raskt.
Jeg ble gravid igjen, og oppdaget at mannen min var psykisk syk og svært ustabil. Han kunne bli sint for bitte små ting og slo meg mens datteren min så på.
Jeg måtte ta keisersnitt, og under inngrepet stakk de hull i urinblæren, hvilket ga meg store problemer. Jeg ble mye syk. Livet var veldig, veldig vanskelig. Etter at mannen min også slo datteren min, forlot jeg ham, også.
Som voksen kvinne begynte jeg å lengte hjem. Jeg sa til meg selv at jeg aldri skulle ha reist til Norge den gangen, men i stedet ha blitt på Filippinene og skapt mitt eget liv der. Jeg hadde en fin jobb, tross alt. Hverdagen i dette rike landet ble tungt. Fordi jeg ble sykmeldt og etter hvert gikk over på arbeidsavklaringspenger, slet jeg med å få endene til å møtes. Det gjør jeg fremdeles.
Jeg er enslig tobarnsmor fra et annet land, som har lært en dyrekjøpt lekse: Ting er ikke bedre her, i verdens rikeste velferdsstat. Også menn her tyranniserer sine koner. Også menn her roter med penger og gir blaffen i sine barn.
Men jeg har to barn som snakker norsk og går på skole her. For dem skal jeg holde ut. De skal få sin skolegang her fordi de har sine venner og føler seg hjemme. Heldigvis har jeg noen få gode venner, som jeg kan møte og snakke med.
Men jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal finne meg noen ny mann. Ikke en norsk, og ikke en filippinsk. Jeg har mistet troen på menn.
For selv om jeg tilhører en kategori kvinner som er kjent for å tåle alt og være oppofrende, finner jeg meg ikke i å bli slått eller løyet for. Jeg kom ikke hit for å få et like dårlig liv som min mor hadde – og fremdeles har.
Når barna mine er blitt voksne, skal jeg reise tilbake til mitt hjemland. Da skal jeg etablere meg alene og klare meg selv. Jeg har røttene mine der, og familiemedlemmer jeg er glad i, og som er glad i meg. Jeg vet nå at drømmer er akkurat det – drømmer. Virkeligheten innhenter deg som regel.
Jeg har fått en norsk venninne til å hjelpe meg med å skrive min historie, og jeg tror at den er viktig. Mange som er kommet hit for å søke lykken, ender opp med å bli skuffet, for de mennene som velger oss, er de som ikke takler sterke, norske kvinner.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
