Jeg sørget og trengte trøst. Svaret fra mannen min var sjokkerende

Da telefonen ringte tidlig en tirsdag morgen, fikk jeg den grusomme beskjeden om at min bror, Aksel, var omkommet i en trafikkulykke.

Jeg sank sammen på gulvet. Det var som om jeg var lammet, jeg kunne hverken tenke eller gjøre noe.

Torstein kom ut fra badet og holdt rundt meg. Han fikk hjulpet meg inn i sengen igjen, og etter en halvtimes tid hadde jeg kommet meg litt.

Det var hverdag, barna skulle på skolen, Torstein og jeg på jobben. Livet måtte fortsette, selv om jeg nå var den eldste gjenlevende i familien.

Mine foreldre var døde for flere år siden. Broren min var ugift og hadde ikke fått noen barn. Vi hadde vært tett knyttet til hverandre som barn, men etter at vi ble voksne så vi hverandre sjelden.

Torstein og jeg bodde på en annen kant av landet med de to sønnene våre på seks og åtte år. Aksel var blitt boende i vår barndoms bygd. Han var håndverker, en rund, blid og hyggelig fyr, selv om det nok av og til hendte at han var litt glad i det sterke. Jeg var veldig glad i ham.

Men Torstein likte ikke broren min. De var som natt og dag. De siste årene hadde vi bare sett hverandre til jul og påske. Og det var bare fordi jeg insisterte på at Aksel ikke skulle sitte alene. Han var broren min, som jeg var glad i og som var min siste forbindelse til hjembygda.

I tillegg til sorgen og sjokket kjente jeg det som det aller siste båndet til livet jeg kom fra, til hele min bakgrunn, var brutt.

Men jeg hadde jo et godt liv nå, og det skulle gå videre. Så jeg pustet dypt inn, kjørte barna på skolen og fortsatte videre til jobben. Kollegene mine var forbauset over at jeg i det hele tatt kom på jobb da de hørte hva som hadde skjedd.

– Ta deg litt fri, sa sjefen og ga meg en varm klem. – Det er jo hundre ting du skal ordne nå.

Ettersom dagen gikk fikk jeg snakket med sykehuset, begravelsesbyrået og presten. Det sto klart for meg at jeg måtte reise hjem for å se Aksel en siste gang.

Men da jeg sa det til Torstein samme kveld, trakk han bare på skuldrene og spurte hvorfor. Jeg fortalte ham at det var veldig viktig for meg. Men han svarte bare at da måtte jeg få noen til å passe barna, for han skulle på et seminar neste dag.

Likegyldighet

Jeg så undrende på ham. Så gikk jeg inn og la meg sengen. Brått følte jeg meg så inderlig trett. Men jeg var i grunnen ikke det minste forbauset.

Jeg tenkte mye mens jeg satt i bilen på vei nordover. Det gikk opp for meg at denne likegyldigheten bare var noe jeg måtte regne med. Torstein brydde seg overhodet ikke om at broren min var død.

Jeg hadde fått moren til en gutt i klassen til Mattias til å ta begge guttene med hjem etter skolen. Hun hadde tilbudt seg å la dem overnatte og følge dem til skolen dagen etter.

På den måten rakk jeg å ha et møte med advokaten også. Arbeidet med dødsboet etter Aksel måtte jo også settes i gang.

Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden

Føltes riktig

Det hadde vært fint å se Aksel en siste gang. Han lå så fredfylt og fint gjort i stand. Jeg fikk lov til å være alene med ham i noen minutter. Jeg holdt ham stille i hånden og tenkte på de gode stundene vi hadde hatt sammen som barn. Det føltes så inderlig riktig å ta farvel med ham på denne måten.

Neste morgen ringte Torstein og vekket meg. Han pratet i vei om hvilken fantastisk mat de hadde fått på seminaret og hvor deilig været var.

Lett henkastet spurte han om «jeg hadde fått ordnet opp i det med Aksel». Men da jeg begynte å fortelle, avbrøt han meg og sa han måtte stikke for ikke å komme for sent til frokost.

Plutselig følte jeg meg fullstendig alene. Det var som om Torstein og hans liv foregikk i en helt annen verden. En verden som absolutt ikke var min.

På vei hjem senere på dagen, begynte jeg å tenke på at det egentlig var godt at Torstein var bortreist denne uken. For jeg hadde faktisk ikke lyst til å dele tankene og følelsene min etter Aksels død med ham. Han var jo heller ikke interessert.

Da jeg sa til Torstein at jeg ville dra til hjembygda igjen mandag for å gjøre alt klart til bisettelsen tirsdag, så han helt underlig ut.

– Jeg kan ikke dra da, jeg har avtale med noen kolleger mandag kveld, utbrøt han surt.

Jeg vet vel ikke hva jeg hadde ventet, men i alle fall ikke dette. Det var som noe langsomt frøs til inne i meg. Og da han kom med tilnærmelser etter at vi hadde lagt oss, dyttet jeg ham vekk. Jeg hadde overhodet ikke lyst på ham.

Ville ikke mer

I de neste ukene gikk det opp for meg at den nærheten vi en gang hadde hatt sammen, var helt forsvunnet. Jeg kunne kjenne hvordan respekten jeg en gang hadde hatt for ham, forsvant.

Jeg skjønte at han ble lettet da jeg sa at han ikke behøvde å bli med til bisettelsen. Men jeg måtte presse ham hardt for å gå med på å passe guttene.

Mens jeg var hjemme, skjønte jeg at jeg ville skilles. Torstein hadde ikke stilt opp for meg i det hele tatt. Når jeg tenkte godt etter, forsto jeg at resten av vårt liv sammen kom til å være basert på hans verdier og hans karriere.

Det var riktig, slik han alltid påpekte, at vi primært levde av hans inntekt. Det var den som ga muligheten for livet vi hadde. Men mine holdninger og min innstilling til tilværelsen var langsomt blitt visket ut av vårt samliv.

Torstein var målløs da jeg sa at jeg ville skilles. Og da jeg fortalte at jeg vurderte å flytte hjemover, ble han helt blek og sa at det fikk jeg ikke lov til. Våre barn skulle ikke vokse opp som pendlerbarn.

Det syntes egentlig ikke jeg heller, så nå har jeg flyttet inn i en leilighet ikke langt fra barnas skole.

Skilsmissen er ikke helt avsluttet.

Les også (+) Mannen min var notorisk utro. Jeg tok en avgjørelse som fikk folk til å måpe

Nye venner

I helgene mine uten barn har jeg vært nordover et par ganger. I bisettelsen fant jeg nemlig igjen noen av mine gamle venner, som det var veldig hyggelig å snakke med.

Det betyr mye for meg å holde kontakt med noen som har kjent foreldrene mine, Aksel og det livet vi hadde den gangen.

Jeg vet ikke helt ennå hvor jeg vil bo etter hvert. Men jeg vet at jeg har funnet tilbake til noe i meg selv som jeg holdt på å miste. Og jeg har erkjent at det er noe jeg vil holde fast ved.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Hvor­for vi all­tid møt­tes hjem­me hos meg, skjøn­te jeg ikke før for­hol­det var over

– Da jeg møtte min manns bror, slo det gnister