Leserne forteller
Jeg var 17, han var 33. Det tok mange år før jeg innså at jeg var fanget i et usunt forhold
Jeg var ung, uerfaren og helt fortapt. Vi fikk tre barn sammen før jeg innså at han jeg hadde beundret som en helt var en tyrann.
Først nå, fire år etter at jeg skilte meg, forstår jeg fullt ut hvor godt livet kan være.
Det har tatt meg lang tid å se hvor fjernt jeg levde fra et selvstendig voksenliv.
Vi var gift i 15 år, og først nå er jeg i stand til å fatte hvor stor makt han hadde over meg.
Jeg ble aldri slått, men den psykiske mishandlingen jeg var utsatt for, har trolig vært like ille. Jeg var veldig ung den gangen jeg møtte ham, hadde liten erfaring med livet og trodde blindt på alt han sa og gjorde.
Nå ser jeg at verden og virkeligheten er ganske annerledes enn de rosenrøde forestillingene jeg hadde da jeg var ung.
Et selvstendig, godt voksenliv er noe helt annet enn det trange verdensbildet eksmannen min forsøkte å plassere meg i.
Jeg var 17 år da vi møttes, og for meg var Knut helten over alle helter. I mine øyne var han den flotteste mannen som tenkes kunne, og jeg fattet ikke at en slik mann kunne være interessert i lille meg.
Fra jeg var jentunge hadde jeg vært plaget med en del kilo for mye, og jeg forsto ikke hva en så stilig type kunne se i meg.
Kjærlighet gjør blind, sies det, og jeg har erfart at det stemmer. At jeg har vært så til de grader blind og har tolerert så mye, er nesten ufattelig.
Jeg oppdaget tidlig at Knut var sjalu, men jeg var så forelsket at sjalusien bare var romantisk. Jeg solte meg i glansen av hans trang til å eie meg.
De første årene var alt bare fryd og gammen. At han ble far til mine barn, tre stykker i løpet av fire år, var stort.
I en alder av 24 år hadde jeg ektemann og tre herlige barn.
Livet kunne ikke bli bedre, syntes jeg. At jeg i den alderen burde vært fri og i gang med en utdannelse, tenkte jeg ikke over. Heller ikke at mannen min behandlet meg som et barn og bestemte alt.
Han var 16 år eldre enn meg. Jeg husker hvor fint jeg syntes det var å ha en moden mann til å ta vare på meg. Var det noe jeg lurte på, fortalte han meg hvordan ting skulle gjøres, eller hvordan ting skulle være.
Den makten han utøvde, så jeg ikke da. På grunn av at jeg var så selvutslettende og usikker, gled jeg raskt inn i det mønsteret som passet ham.
Les også (+) Jeg lot meg blende av rikdommen hans
Økonomiske forpliktelser
Etter at ungene var født trengte vi større plass. Vi kjøpte derfor et hus, som jeg ble den offisielle eier av. Jeg burde forstått at her var det noe som ikke stemte.
Han som ellers ville eie både meg og alt annet, forsøkte i dette tilfellet å plassere mest mulig av det økonomiske ansvaret hos meg. Men jeg var naiv og stolte blindt på det han sa.
I stedet for å bli skeptisk var jeg stolt over at han tiltrodde meg det offisielle eieransvaret. Det jeg ikke tenkte på, var at alle regninger i forbindelse med huset kom i mitt navn.
Å kjøpe hus er dyrt, og snart måtte også jeg ut i jobb for å skaffe penger til regningene. Året før jeg traff Knut hadde han og to venner startet bilverksted.
Dette foretaket gikk ikke så godt som forventet, dermed ble en stadig større del av de økonomiske forpliktelsene lagt over på meg.
Jeg hadde full jobb og en ekstrajobb to ettermiddager i uken ved siden av omsorgen for hus, hjem og barna.
I dag forstår jeg ikke hvor jeg fikk all energien fra. Lite søvn ble det også. Ble jeg ikke ferdig med dagens gjøremål, tok jeg natten til hjelp. Og det gjorde jeg med glede.
Jeg hadde så stor tro på kjærligheten oss imellom at jeg var sikker på at den tålte bagateller som sjalusi og dårlig økonomi. Alt blir bedre i morgen – dette ble som et mantra jeg stadig gjentok for meg selv.
Hvor mange ganger jeg gjentok dette gjennom de siste årene av ekteskapet, vet jeg ikke. Ordene ble en trøst, et håp, og jeg gjentok dem hver gang jeg var sliten.
At de også ble en sovepute, et hinder for å gjøre noe med min egen situasjon, forsto jeg ikke.
Den falske trøsten, at alt skulle bli bedre i morgen, fikk meg også til å holde ut den etter hvert svært belastende sjalusien hans.
Bare jeg var tålmodig og snill, ville han forstå at jeg hadde valgt ham og at han var den eneste for meg. Bare jeg ga ham tid …
I ettertid ser jeg at jeg ga ham for mye tid. Jeg ga ham min tid og mitt liv. Sakte, men sikkert ga jeg opp mine interesser, venner og familie for ham.
Ubevisst trakk jeg meg unna situasjoner som kunne skape sjalusi. De få gangene jeg fremdeles besøkte en venninne, kom jeg hjem til kryssforhør om hvordan jeg hadde hatt det hos beundrerne mine.
Det ble til at jeg kuttet ut alt jeg hadde av eget, sosialt liv.
Les også (+) Sjefen gjorde livet mitt til et mareritt
Kontrollerende og dominerende
Ett år før jeg reiste fra ham, ble jeg gravid på nytt. Jeg hadde alltid ønsket meg mange barn, så barnet var velkomment, selv om jeg var svært sliten og egentlig hadde mer enn nok å ta meg av fra før.
– Har du glemt å ta pillen din? Så uansvarlig går det ikke an å være når du vet hvilken stram økonomi vi har, sa han surt da jeg fryktsomt fortalte om det nye barnet som var underveis.
– Men vi er da to om det, svarte jeg spakt og kjente hvor såret jeg ble over reaksjonen hans.
– Det er du som tar p-piller, ikke jeg, svarte han kaldt og viste tydelig at graviditeten ikke bare var en dårlig nyhet, den var også min skyld.
Halvveis ut i svangerskapet ble jeg sykmeldt og fikk beskjed av legen om å ta det med ro. Knut måtte overta en del av mine oppgaver i hjemmet, og jeg var heller ikke i stand til å jobbe ekstra for å få økonomien til å gå opp.
Det var da jeg begynte å se hvordan jeg hadde levd de siste årene, og hvilken retning livet mitt hadde tatt. Jeg våknet endelig av forelskelsens blindhet og likte absolutt ikke hva jeg så.
Jeg ble klar over hvor selvutslettende jeg var, og hvor egoistisk og dominerende Knut oppførte seg.
Han klaget over at vi aldri hadde råd til noen ting, og at han ikke lenger fikk planlegge ettermiddagene som han ville. Jeg oppdaget hva jeg hadde gjort meg selv til: Hushjelp og slave.
Jeg hadde utslettet meg totalt, det var hans vilje som betydde noe, ikke min. Jeg hadde logret som en hund for å få et godord, et smil, hans «kjærlighet».
Jeg setter ordet «kjærlighet» i hermetegn, for det gikk opp for meg at det jeg fikk, ikke hadde noe med kjærlighet å gjøre.
Et menneske du elsker, respekterer du og vil det vel. Knut tenkte bare på seg selv. Jeg var kun et middel han kunne bruke for at han skulle ha det bra.
Da jeg endelig forsto alt dette, forsto at sjalusien hans langt fra var normal, hadde han tatt fra meg så mye selvtillit at jeg ikke torde gå fra ham. Der gikk jeg gravid med mitt fjerde barn og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde hverken krefter, tiltak eller mot nok til å gå.
På fødeklinikken fikk jeg noen dager for meg selv og klarte da å opparbeide såpass mot og styrke at jeg ringte faren min og ba ham hente meg og babyen.
Mor og far hadde i flere år vært bekymret for hvordan jeg hadde det, så de åpnet med glede hjemmet sitt for meg og alle de fire barna.
Knut ble helt vill da jeg ringte og sa at jeg ville skilles.
– Dum har du alltid vært, men nå har du visst gått fra forstanden også, skrek han i telefonen.
Han truet med å ta fra meg ungene, men kom heldigvis ingen vei. Mor, far og søsknene mine sto på min side, og de var til uvurderlig støtte i denne tiden. Jeg ville nok aldri klart å komme meg unna uten deres hjelp.
I dag har jeg vært skilt i åtte år. Jeg og barna bor i et koselig rekkehus noen mil unna eksmannen min.
Han har kontakt med barna, og de besøker ham av og til. Men når han ringer for å snakke med meg, legger jeg på røret. Jeg klarer ikke å snakke med ham. Jeg vil ikke heller.
Fremdeles vil han kontrollere og dominere meg. Det har tatt meg lang tid å opparbeide selvtillit og en følelse av egenverd, og jeg har fremdeles langt å gå.
Men livsgleden har kommet tilbake, og jeg begynner å se hvor nyansert, rikt og fint livet er.
Jeg trives som enslig mor og har mange interesser og gode venner. Ensom er jeg ikke, selv om jeg er enslig.
Likevel bærer jeg på en drøm om at det et sted i verden finnes en mann som passer for meg. En mann som respekterer meg for det jeg er og det jeg gjør.
Denne drømmemannen er hverken sjalu eller dominerende. Han er sjenerøs, snill og ønsker meg og barna mine det aller beste.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
