Leserne forteller
Jeg trodde vi hadde et godt ekteskap. Da jeg møtte en gammel venn etter mange år, raknet alt
Vi levde et idyllisk liv, og jeg var hjemmeværende med to barn mens mannen min drev sitt eget firma. Men etter mange år skjønte jeg at vår idyll var bygd på løgner.
Jeg traff mannen min for åtte år siden. Vi giftet oss og fikk etter hvert to gutter. Jeg stolte på ham i ett og alt og overlot all økonomi til ham.
– Det gjør du rett i, sa han til meg. – En vakker kvinne skal tenke på morsommere ting enn regninger.
Mannen min startet eget firma, og jeg hadde inntrykk av at det gikk strålende. Riktignok stilte jeg aldri spørsmål angående firmaet, men pengene strømmet inn, og vi hadde god råd.
Til tider kunne han virke litt stresset, men jeg tenkte ikke at noe kunne være galt. Det var vel naturlig å stresse litt når man hadde et firma å ta seg av. For han styrte alt selv og hadde ingen ansatte.
Etter noen år begynte han å bli veldig humørsyk. Han kunne fare opp for den minste ting, ikke bare overfor meg, men også overfor guttene.
– Har du problemer med firmaet? spurte jeg en dag han var ekstra oppfarende.
Han nærmest eksploderte av sinne og skrek at selvfølgelig var det ikke noe galt.
Dum som jeg var, tok jeg ham på ordet. Jeg prøvde å holde meg unna ham når han var i det verste humøret, tok barna med til venner eller bare lot som ingenting.
Jeg håpet det dårlige humøret hans ville gå over, men det ble bare verre og verre.
Guttene begynte å bli nervøse av farens voldsomme humørsvingninger. Eldstemann på fem år tok seg veldig nær av alt pappaen kunne si til ham.
For han var ikke sparsom med stygge og sårende ord når han var i dårlig humør. At det var et lite barn han lot raseriet gå ut over, brydde han seg ikke om.
– Pappa har det vanskelig akkurat nå, og da blir han så lei seg, derfor virker han sint, sa jeg for å berolige småtassene.
– Men ikke bry dere om det, han er veldig glad i dere, og snart blir alt bra igjen.
Han kom med et forslag
En kveld mannen min satt inne på kontoret, gikk jeg inn til ham og sa at vi måtte snakke sammen.
Han var i godt humør, og jeg hadde mest lyst til å tie om problemene nok en gang, siden han for en gangs skyld var blid og hyggelig. Men jeg tenkte på hvor utrygg han gjorde ungene, og mannet meg opp.
– Noe må være galt, og nå forlanger jeg at du forteller meg det, sa jeg så fast jeg kunne. Merkelig nok eksploderte han ikke denne gangen.
– Jeg har forsøkt å skjule vanskelighetene med firmaet for deg, det dårlige humøret mitt kommer av bekymringer, sa han og så sørgmodig på meg.
– Salget, og dermed inntektene våre, har gått kraftig ned.
– Du kan da skjønne at jeg skal hjelpe til. Jeg kan trå til her på kontoret, og jeg kan ta meg en halvdagsjobb, sa jeg.
Det skulle jeg aldri ha sagt, for da ble han rasende igjen. Han slo i bordet og sa han skulle ha seg frabedt min innblanding i firmaet. Dessuten skulle jeg være hjemme mens barna var små, det hadde vi vært enige om.
Jeg forsøkte å roe ham, og til slutt var han såpass blid at han satte seg tilbake i stolen og sa at det faktisk var noe jeg kunne hjelpe ham med.
Vi hadde én mulighet til å få firmaet på fote igjen. Det var å ta opp et forholdsvis stort banklån. På grunn av at det hadde gått så dårlig i det siste, hadde han mange store, ubetalte regninger.
Dersom jeg tillot at banken tok sikkerhet i sommerhuset, ville firmaet være reddet.
Jeg ble paff og visste ikke helt hva jeg skulle si. Sommerhuset hadde jeg overtatt som forskuddsarv av en tante, og hun levde jo fremdeles. Tenk om vi ikke klarte å innfri lånet?
Tante ville bli knust hvis huset forsvant ut av familien. Men svak og dumsnill som jeg alltid hadde vært overfor mannen min, gikk jeg også denne gangen med på opplegget hans.
Jeg orket ikke mer av det dårlige humøret hans, heller ikke for guttenes skyld. De hadde hatt det ille lenge nok på grunn av farens surhet og sinne.
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Som om verden raste sammen
Noen dager senere satt han og jeg i banken med skjøtet på sommerhuset.
Han pratet i vei om hvordan han hadde tenkt å betale tilbake. Vi fikk lånet, men bare på grunn av sommerhuset.
Etter dette kom en fin tid. Mannen min var som i gamle dager. Han koste og lekte med ungene, og han var snill og glad. Jeg var overlykkelig for at jeg hadde gått med på at vi skulle låne penger.
En dag støtte jeg tilfeldig på en gammel venn av oss. Jeg hadde ikke sett ham på flere år, han hadde vært mye utenlands, ifølge mannen min.
– Så hyggelig å se deg, ta en kopp kaffe så vi kan prate litt, sa jeg impulsivt.
Vi satte oss inn på nærmeste kafé og snakket om løst og fast. Da han spurte om hvordan det gikk med min manns firma, svarte jeg at det hadde vært vanskeligheter, men at alt så ut til å gå bedre nå.
– Da kan jeg kanskje få igjen pengene mine, sa vår venn. Jeg skjønte ingenting og spurte hva han mente.
– Vet du ikke at mannen din har lånt 100 000 kroner av meg? spurte han litt forfjamset. Det var seks år siden, men mannen min hadde aldri begynt å betale tilbake.
– Den gang hadde jeg penger, og jeg stolte på ham. Han skulle bare låne pengene en kort tid for å rydde opp i noen akutte problemer. Ikke noe ble skrevet mellom oss, fordi jeg stolte på ham som en god venn. Hva skal man med uvenner når man har venner som mannen din, sa han.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det føltes som om jeg ikke kjente mannen min lenger, som om hele min
verden raste sammen.
Da jeg kom hjem den ettermiddagen, var mannen min i godt humør, og jeg hadde mest lyst til å glemme samtalen med vår venn.
Men jeg kunne ikke bare lukke øynene for dette også, nå fikk det være slutt med å være godtroende. Derfor gikk jeg rett på sak og fortalte om møtet og hva jeg hadde blitt fortalt.
Mannen min ble paff, men ikke sint. Han begynte å forklare hvorfor han hadde lånt pengene. Han hadde vært i akutt krise, og så videre og så videre … Jeg forsto at han kom med tomme unnskyldninger og løgner.
– Alt det er greit, avbrøt jeg. – Hva som ikke er greit, er at når du igjen fikk en brukbar inntekt, lot du bare være å betale avdrag på lånet. Det har ikke falt deg inn i alle disse årene at vår venn kanskje trengte pengene sine!
– Jeg glemte det vel, da, sa han svevende.
– Jeg tenkte at det ikke var så farlig om han ikke fikk pengene sine med det første. Han hadde jo en solid økonomi.
– Med det første, skrek jeg. Nå var det endelig min tur til å være sint.
– Det er over seks år siden du lånte pengene, og du har ikke betalt tilbake fem øre ennå.
Slukøret lovet han å begynne tilbakebetalingen straks. Vi ble enige om små beløp i begynnelsen, så skulle avdragene økes når han fikk bedre råd.
Les også (+) Han løy for meg i fire år. Sannheten gjorde meg kvalm og redd
Utkastelsesordre
Det gikk noen uker. En formiddag jeg var hjemme med guttene og pappaen var på et møte, ringte det på døren. Utenfor sto to dresskledde menn og spurte etter mannen min.
De var fra kemnerkontoret. Han hadde ikke levert selvangivelse de siste årene. Han var derfor skjønnslignet og hadde opparbeidet seg en meget stor gjeld.
Jeg satte meg rett ned på en stol og begynte å gråte. Nå orket jeg ikke mer! Hvem var det jeg egentlig var gift med?
Jeg gikk inn på min manns kontor, og for første gang kikket jeg i papirene hans. Det var mange uåpnede konvolutter, regninger nesten alt sammen. Det var også et brev som det sto mitt navn på. Jeg åpnet det, og da jeg leste innholdet, raknet alt for meg.
Det var en utkastelsesordre. Den var to måneder gammel, men ingenting hadde jo skjedd. Jeg rotet i bunken av brev og fant enda en utkastelsesordre.
Den var bare én uke gammel, og i brevet sto det at husleien fremdeles ikke var betalt. Han må jo være gal, for det gjennom hodet mitt. Hva hadde han brukt hele det lånet til som jeg hadde kausjonert for? Alle regningene var jo fremdeles ubetalt!
I det øyeblikket bestemte jeg meg for å flytte fra mannen min. Jeg følte meg totalt sveket. Jeg ringte foreldrene mine og forklarte situasjonen. Mor gråt og ba meg ta med guttene og flytte til dem.
Nå bor jeg i kjellerleiligheten hos mor og far. Vi har det fint her, men jeg savner å ha mitt eget. Mannen min prøver hele tiden å få oss tilbake, men jeg tør aldri mer stole på ham.
Hele banklånet vårt er det jeg som betaler. Jeg orker ikke at sommerhuset forsvinner i dragsuget. Leiligheten vår ble solgt på tvangsauksjon.
Jeg angret bittert på at jeg aldri forlangte innsyn i firmaets økonomi. Et voksent menneske har ikke lov til å være så naiv som jeg har vært.
Jeg lot ham få gjøre som han ville, og jeg valgte å lukke øynene fremfor å ta en krangel med ham. Men gjort er gjort. Jeg får være glad for at jeg endelig fikk vite alt, og at jeg klarte å bryte ut av ekteskapet.
I dag jobber jeg som sekretær og tar mer skolegang på kveldstid. Foreldrene mine har vært alle tiders i denne perioden.
De lar oss få bo gratis og passer guttene mens jeg er på jobb og skole slik at jeg skal slippe utgifter til dagmamma og barnehage.
Omtrent alt jeg tjener, går til å betale lån. Endelig har jeg tatt ansvar for eget liv og egen økonomi. Det føles godt omsider å ha blitt voksen i en alder av 34 år.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 23/08 2023.
