LESERNE FORTELLER

Jeg har opplevd det verste en mor kan oppleve. Og jeg sviktet ham

Den­ne his­to­ri­en er til gut­ten min, Anders. Jeg øns­ker å tro at tan­ke­ne mine frem­de­les kan nå ham.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images
Publisert

Pap­pa­en til Anders ville ikke ha noe med oss å gjø­re, det had­de han gitt klar be­skjed om al­le­re­de tid­lig i svan­ger­ska­pet. Hel­dig­vis had­de jeg gode for­eld­re som stil­te opp.

Jeg var ung, bare 18 år, da Anders ble født. Et nytt ka­pit­tel i li­vet mitt had­de be­gynt. Jeg var lyk­ke­lig, men også redd og usik­ker.

Et­ter at gut­ten var vas­ket og stelt ble han lagt i ar­me­ne mine, og vi fikk være ale­ne. Ald­ri har jeg, hver­ken før el­ler se­ne­re, følt en stør­re trang til å be­skyt­te og ta meg av noen.

Jeg lå der og snak­ket til den ny­fød­te gut­ten min som om han skul­le vært en vok­sen. For­tal­te ham at jeg all­tid ville være der for ham, og at vi sam­men skul­le få et vid­un­der­lig liv.

– Jeg gle­der meg til å vise deg ver­den, sa jeg og stir­ret inn i de mør­ke, dype øy­ne­ne hans.

Da Anders var tre år, be­gyn­te han i bar­ne­ha­ge, og jeg fikk jobb i en sko­bu­tikk. Jeg vet at alle for­eld­re mener at bar­na de­res er opp­vak­te, og jeg var in­tet unn­tak.

Men jeg over­dri­ver li­ke­vel ikke når jeg sier at Anders var vel­dig tid­lig ute med det mes­te. Han ble på en måte man­nen i li­vet mitt. En kveld la han ar­men rundt hal­sen min og holdt meg inn­til seg da jeg kom for å si god natt.

– Jeg skal all­tid være din gutt, mam­ma, svar­te han så til­lits­fullt og trygt.

Det kom­mer så man­ge min­ner, og tå­re­ne renner hele ti­den mens jeg sit­ter her den­ne sene nat­te­ti­men og skri­ver. Jeg ser for meg Anders’ før­s­te sko­le­dag, hvor stolt og glad han var.

Han had­de gle­det seg i uke­vis og vek­ket meg halv fem om mor­ge­nen for at vi skul­le kom­me tids­nok. Han var svært flink på sko­len; han var fak­tisk både in­ter­es­sert i og flink i alt. Ven­ner had­de han også lett for å få.

– Had­de alle vært som Anders, ville det ikke vært noen sak å være læ­rer, be­trod­de klas­se­for­stan­de­ren meg un­der av­slut­nings­fes­ten da før­s­te klas­se var over.

Og jeg var selv­føl­ge­lig stolt, som en­hver mor er når bar­net hen­nes gjør det bra.

Les også (+): Det var først da jeg snakket med søsteren hans, at jeg begynte å mistenke Ola

Jeg fant en trøst

Da Anders var blitt sko­le­gutt, kun­ne jeg ikke len­ger la ham være oppe sent, slik som tid­li­ge­re. Der­for ble kvel­de­ne lan­ge og en­som­me for meg, og snart fant jeg en trøst mot en­som­he­ten, jeg be­gyn­te å ta meg noe å drikke.

Det be­gyn­te helt i det små, med et glass øl el­ler to før jeg gikk til sengs. Men drik­kin­gen ut­vik­let seg sak­te, men sik­kert.

Snart var øl­flas­ken byt­tet ut med en flas­ke vin, og et­ter en tid måt­te jeg ha to flas­ker vin et­ter at Anders var i seng.

Et­ter hvert klar­te jeg ikke en­gang å vente til han had­de lagt seg før jeg måt­te star­te på mitt dag­li­ge inn­tak. Jeg lås­te meg inn på ba­det mens han så på barne-TV, og fort­sat­te et­ter at han had­de lagt seg.

Jeg var egent­lig gan­ske for­nøyd med meg selv, alt gikk jo fint. In­gen mer­ket noe, og jeg tok meg av både Anders og job­ben som før. Jeg had­de full kon­troll. Trod­de jeg.

Så be­gyn­te Anders å kla­ge over vondt i ma­gen og ville sta­dig være hjem­me fra sko­len. Jeg tok ham med til lege, og det le­ge­be­søket kom­mer jeg ikke til å glem­me så len­ge jeg le­ver.

Ma­ge­smer­te­ne til Anders vis­te seg å bun­ne i angst for drik­kin­gen min. Le­gen for­sto at smer­te­ne had­de psy­kis­ke år­sa­ker.

Han spur­te ut Anders på en slik måte at gut­ten for­tal­te vil­lig om sin hver­dag. Så der satt jeg og hør­te min lil­le sønn på knapt ni år for­tel­le om en mam­ma som sjang­let rundt i stu­en om nat­ten for å ryd­de opp flas­ker.

Det vis­te seg at han mang en gang had­de stått i stue­dø­ren og kik­ket på meg, og at han et­ter­på had­de lis­tet seg i seng og grått seg i søvn.

Ald­ri har jeg følt meg så yn­ke­lig som da vi sat­te oss i bi­len et­ter le­ge­be­søket og kjør­te hjem. Jeg had­de skuf­fet og lurt det men­nes­ket som be­tyd­de mest for meg her i li­vet.

Noen da­ger et­ter var jeg hos le­gen min igjen, men den­ne gang ale­ne. Jeg måt­te ta et skik­ke­lig opp­gjør med meg selv, inn­røm­me at jeg had­de druk­ket hver dag i over to år og at jeg var av­hen­gig av al­ko­hol.

En vond tid fulg­te. Jeg la meg fri­vil­lig inn ved en kli­nikk for al­ko­hol­mis­bru­ke­re og fikk bare lov til å se Anders én gang i uken. Han skul­le bo hos mine for­eld­re, der viss­te jeg jo at han ville få det bra.

Jeg satt kveld et­ter kveld sam­men med ham før inn­leg­gel­sen og for­sik­ret ham om at mam­ma skul­le bli frisk igjen og at jeg ald­ri skul­le drikke mer. Men jeg vet ikke hvor mye av mine fag­re løf­ter han egent­lig trod­de på. Øy­ne­ne hans var de sam­me dype, vak­re, men ikke så til­lits­ful­le som de en gang had­de vært.

Jeg var gan­ske ned­kjørt og de­pri­mert da jeg ble ut­skre­vet, men jeg had­de iall­fall et mål å kjem­pe mot: Vise Anders at mam­ma kun­ne hol­de seg bor­te fra al­ko­hol og bare være den mam­ma­en han for­tjen­te.

Les også (+): Du var alltid så perfekt, men i går ramlet du helt sammen foran meg

Jeg må tilgi meg selv

En av de før­s­te kvel­de­ne et­ter at vi beg­ge had­de kom­met hjem til oss selv igjen, gikk vi en lang tur un­der stjer­ne­him­me­len.

Jeg spur­te Anders om han kun­ne finne en stjer­ne som bare kun­ne være vår. Jeg kan ennå kjen­ne den var­me hån­den hans i min, mens han med den and­re pek­te opp på en av stjer­ne­ne i Karlsvognen.

– Den vil jeg ha som vår stjer­ne, mam­ma, sa han.

Vi sto len­ge og holdt rundt hver­and­re før vi gikk hjem og koste oss med varm ka­kao og brød­ski­ve. Den kvel­den fikk han lig­ge i min seng til han sov­net.

Jeg fort­sat­te i te­ra­pi på dag­tid, og Anders ble et­ter hvert en mye tryg­ge­re gutt. Li­vet vårt var på vei til­ba­ke til det nor­ma­le igjen.

En tid­lig mor­gen i ja­nu­ar vin­ket jeg far­vel til Anders fra stue­vin­du­et. Han var på vei til sko­len, og som van­lig send­te han meg et lite sleng­kyss før han run­det svin­gen bort fra hu­set, vel vi­ten­de om at in­gen and­re enn jeg så det. Han var 11 år.

Jeg så ald­ri Anders igjen i live. Den lil­le gut­ten som står og vin­ker til meg i skin­net fra ga­te­lyk­ten, er det siste bil­det jeg har.

Han ble på­kjørt bare noen me­ter et­ter at han run­det svin­gen, der jeg ikke kun­ne se ham len­ger. Jeg kla­rer ikke å gå i de­tal­jer, hus­ker ikke alt hel­ler.

Da­ge­ne som fulg­te var en evig røre av ube­skri­ve­li­ge fø­lel­ser. Jeg har pint og pla­get meg selv med så man­ge tan­ker at jeg fak­tisk ikke har fle­re igjen. Han var min al­ler beste venn og det al­ler beste som noen gang har hendt meg. Den enes­te trøs­ten jeg har i alt det­te, er at jeg har fått opp­le­ve bar­nets ube­tin­ge­de og gren­se­lø­se kjær­lig­het.

Barna våre er ikke gitt oss til odel og eie. Vi har fått dem til låns.

Jeg skuf­fet Anders, og jeg skul­le gjort så mye an­ner­le­des. Men in­gen kan ta fra meg at jeg els­ket ham, at gut­ten min var hele mitt liv, uan­sett hvor mye jeg svek og gjor­de feil.

Jeg kom­mer ald­ri til å glem­me alle sam­ta­le­ne våre. Min­ne­ne om Anders er som en lang, vak­ker film som all­tid rul­ler for mitt ind­re øye.

Jeg vet at jeg en dag må til­gi meg selv for at jeg gjor­de li­vet van­ske­lig for Anders, ga ham sorg og an­svar han var for li­ten til å tak­le. Men jeg vet at gut­ten min har til­gitt meg og at han ble lyk­ke­lig og trygg igjen før han døde. Det gir meg stor trøst.

I et fred­fylt, vak­kert ka­pell tok jeg det siste far­vel med søn­nen min. Hver dag ber jeg til Gud om at han ver­ner om min sønn, og jeg tror fullt og fast at vi en gang skal mø­tes i him­me­len.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Denne saken ble første gang publisert 18/01 2023.

Les også