LESERNE FORTELLER
Jeg har opplevd det verste en mor kan oppleve. Og jeg sviktet ham
Denne historien er til gutten min, Anders. Jeg ønsker å tro at tankene mine fremdeles kan nå ham.
Pappaen til Anders ville ikke ha noe med oss å gjøre, det hadde han gitt klar beskjed om allerede tidlig i svangerskapet. Heldigvis hadde jeg gode foreldre som stilte opp.
Jeg var ung, bare 18 år, da Anders ble født. Et nytt kapittel i livet mitt hadde begynt. Jeg var lykkelig, men også redd og usikker.
Etter at gutten var vasket og stelt ble han lagt i armene mine, og vi fikk være alene. Aldri har jeg, hverken før eller senere, følt en større trang til å beskytte og ta meg av noen.
Jeg lå der og snakket til den nyfødte gutten min som om han skulle vært en voksen. Fortalte ham at jeg alltid ville være der for ham, og at vi sammen skulle få et vidunderlig liv.
– Jeg gleder meg til å vise deg verden, sa jeg og stirret inn i de mørke, dype øynene hans.
Da Anders var tre år, begynte han i barnehage, og jeg fikk jobb i en skobutikk. Jeg vet at alle foreldre mener at barna deres er oppvakte, og jeg var intet unntak.
Men jeg overdriver likevel ikke når jeg sier at Anders var veldig tidlig ute med det meste. Han ble på en måte mannen i livet mitt. En kveld la han armen rundt halsen min og holdt meg inntil seg da jeg kom for å si god natt.
– Jeg skal alltid være din gutt, mamma, svarte han så tillitsfullt og trygt.
Det kommer så mange minner, og tårene renner hele tiden mens jeg sitter her denne sene nattetimen og skriver. Jeg ser for meg Anders’ første skoledag, hvor stolt og glad han var.
Han hadde gledet seg i ukevis og vekket meg halv fem om morgenen for at vi skulle komme tidsnok. Han var svært flink på skolen; han var faktisk både interessert i og flink i alt. Venner hadde han også lett for å få.
– Hadde alle vært som Anders, ville det ikke vært noen sak å være lærer, betrodde klasseforstanderen meg under avslutningsfesten da første klasse var over.
Og jeg var selvfølgelig stolt, som enhver mor er når barnet hennes gjør det bra.
Les også (+): Det var først da jeg snakket med søsteren hans, at jeg begynte å mistenke Ola
Jeg fant en trøst
Da Anders var blitt skolegutt, kunne jeg ikke lenger la ham være oppe sent, slik som tidligere. Derfor ble kveldene lange og ensomme for meg, og snart fant jeg en trøst mot ensomheten, jeg begynte å ta meg noe å drikke.
Det begynte helt i det små, med et glass øl eller to før jeg gikk til sengs. Men drikkingen utviklet seg sakte, men sikkert.
Snart var ølflasken byttet ut med en flaske vin, og etter en tid måtte jeg ha to flasker vin etter at Anders var i seng.
Etter hvert klarte jeg ikke engang å vente til han hadde lagt seg før jeg måtte starte på mitt daglige inntak. Jeg låste meg inn på badet mens han så på barne-TV, og fortsatte etter at han hadde lagt seg.
Jeg var egentlig ganske fornøyd med meg selv, alt gikk jo fint. Ingen merket noe, og jeg tok meg av både Anders og jobben som før. Jeg hadde full kontroll. Trodde jeg.
Så begynte Anders å klage over vondt i magen og ville stadig være hjemme fra skolen. Jeg tok ham med til lege, og det legebesøket kommer jeg ikke til å glemme så lenge jeg lever.
Magesmertene til Anders viste seg å bunne i angst for drikkingen min. Legen forsto at smertene hadde psykiske årsaker.
Han spurte ut Anders på en slik måte at gutten fortalte villig om sin hverdag. Så der satt jeg og hørte min lille sønn på knapt ni år fortelle om en mamma som sjanglet rundt i stuen om natten for å rydde opp flasker.
Det viste seg at han mang en gang hadde stått i stuedøren og kikket på meg, og at han etterpå hadde listet seg i seng og grått seg i søvn.
Aldri har jeg følt meg så ynkelig som da vi satte oss i bilen etter legebesøket og kjørte hjem. Jeg hadde skuffet og lurt det mennesket som betydde mest for meg her i livet.
Noen dager etter var jeg hos legen min igjen, men denne gang alene. Jeg måtte ta et skikkelig oppgjør med meg selv, innrømme at jeg hadde drukket hver dag i over to år og at jeg var avhengig av alkohol.
En vond tid fulgte. Jeg la meg frivillig inn ved en klinikk for alkoholmisbrukere og fikk bare lov til å se Anders én gang i uken. Han skulle bo hos mine foreldre, der visste jeg jo at han ville få det bra.
Jeg satt kveld etter kveld sammen med ham før innleggelsen og forsikret ham om at mamma skulle bli frisk igjen og at jeg aldri skulle drikke mer. Men jeg vet ikke hvor mye av mine fagre løfter han egentlig trodde på. Øynene hans var de samme dype, vakre, men ikke så tillitsfulle som de en gang hadde vært.
Jeg var ganske nedkjørt og deprimert da jeg ble utskrevet, men jeg hadde iallfall et mål å kjempe mot: Vise Anders at mamma kunne holde seg borte fra alkohol og bare være den mammaen han fortjente.
Les også (+): Du var alltid så perfekt, men i går ramlet du helt sammen foran meg
Jeg må tilgi meg selv
En av de første kveldene etter at vi begge hadde kommet hjem til oss selv igjen, gikk vi en lang tur under stjernehimmelen.
Jeg spurte Anders om han kunne finne en stjerne som bare kunne være vår. Jeg kan ennå kjenne den varme hånden hans i min, mens han med den andre pekte opp på en av stjernene i Karlsvognen.
– Den vil jeg ha som vår stjerne, mamma, sa han.
Vi sto lenge og holdt rundt hverandre før vi gikk hjem og koste oss med varm kakao og brødskive. Den kvelden fikk han ligge i min seng til han sovnet.
Jeg fortsatte i terapi på dagtid, og Anders ble etter hvert en mye tryggere gutt. Livet vårt var på vei tilbake til det normale igjen.
En tidlig morgen i januar vinket jeg farvel til Anders fra stuevinduet. Han var på vei til skolen, og som vanlig sendte han meg et lite slengkyss før han rundet svingen bort fra huset, vel vitende om at ingen andre enn jeg så det. Han var 11 år.
Jeg så aldri Anders igjen i live. Den lille gutten som står og vinker til meg i skinnet fra gatelykten, er det siste bildet jeg har.
Han ble påkjørt bare noen meter etter at han rundet svingen, der jeg ikke kunne se ham lenger. Jeg klarer ikke å gå i detaljer, husker ikke alt heller.
Dagene som fulgte var en evig røre av ubeskrivelige følelser. Jeg har pint og plaget meg selv med så mange tanker at jeg faktisk ikke har flere igjen. Han var min aller beste venn og det aller beste som noen gang har hendt meg. Den eneste trøsten jeg har i alt dette, er at jeg har fått oppleve barnets ubetingede og grenseløse kjærlighet.
Barna våre er ikke gitt oss til odel og eie. Vi har fått dem til låns.
Jeg skuffet Anders, og jeg skulle gjort så mye annerledes. Men ingen kan ta fra meg at jeg elsket ham, at gutten min var hele mitt liv, uansett hvor mye jeg svek og gjorde feil.
Jeg kommer aldri til å glemme alle samtalene våre. Minnene om Anders er som en lang, vakker film som alltid ruller for mitt indre øye.
Jeg vet at jeg en dag må tilgi meg selv for at jeg gjorde livet vanskelig for Anders, ga ham sorg og ansvar han var for liten til å takle. Men jeg vet at gutten min har tilgitt meg og at han ble lykkelig og trygg igjen før han døde. Det gir meg stor trøst.
I et fredfylt, vakkert kapell tok jeg det siste farvel med sønnen min. Hver dag ber jeg til Gud om at han verner om min sønn, og jeg tror fullt og fast at vi en gang skal møtes i himmelen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
