leserne forteller
Da jeg fikk mitt andre barn, ble jeg psykisk syk
– I flere år gikk jeg inn og ut av sykehuset, forteller Helene.
Livet hennes har vært vanskelig, helt fra barndommen av. Helene sier at hun lever et rikt liv, men det har vært tøft. I dag er hun en eldre dame, men hun vil fortelle hva som skjedde da hun var ung.
– Jeg vet ikke om mine erfaringer kan være til hjelp for noen, men kanskje kan de være til trøst, sier hun da vi møtes.
Jeg er bedt inn i leiligheten hun leier av hjemkommunen. Den er del av et bofellesskap, og alle beboerne er psykisk syke og har en eller annen diagnose. Helene er bipolar og går på medisiner.
– Jeg vet i dag at det var gode grunner til at jeg ikke vokste opp med min mor. Hun hadde ikke kapasitet som person til å være en mamma, sier hun da vi går tilbake til begynnelsen.
Helene ble født som barn nummer to av en kvinne som ikke beholdt noen av barna sine.
– Jeg er blitt fortalt at moren min, mens hun gikk gravid med min eldre bror, lovet sin barnløse søster at hun skulle få barnet. Men så hadde det seg slik at hun lovet et annet par å få barnet også, og han havnet hos dem. Hun ble gravid igjen, med en annen mann, og fikk meg. Jeg vokste opp hos tanten og onkelen min, et par i 50-årene, som i mange, mange år hadde drømt om å bli foreldre, forteller hun.
Tanten, som ble adoptivmor, var nervøs og ville ikke være alene om det store ansvaret. Derfor tok hun med seg Helene og fulgte ektemannen til utlandet, der han jobbet på et stort skip. I syv år var de på store havet og i fremmede byer. Helene hadde en mamma og pappa, og hun husker at det var fint å være nær faren. Hun fikk en fin tid.
– Men så flyttet vi hjem til Norge fordi jeg skulle begynne på skolen. Jeg hadde bare hatt voksne rundt meg, og visste ingenting om lek med andre barn. Jeg var et utskudd, forklarer hun.
Alt ble vanskelig. Åtte år gammel fant hun bestemoren død, og kort tid senere døde en annen voksen hun kjente godt. Faren likte seg ikke så godt på land, og begynte å drikke. Etter hvert gjorde moren det samme.
– Det var vanskelig hjemme, men på skolen var det trygt og godt. Da jeg ble 18 år hadde jeg en snill og god kjæreste, og livet så bra ut, oppsummerer hun.
Les også (+): Hun var som alle andre frem til hun var 13 år og helsesøster ringte fra skolen
Alt snudde
Hun giftet seg ung, og de fikk sitt første barn etter å ha flyttet bort fra de alkoholiserte foreldrene. Hun var glad i livet og sin egen tilværelse.
– Men så fikk jeg barn nummer to, og alt snudde. Jeg fikk en alvorlig depresjon og ville ikke se min egen datter. Situasjonen for mannen min var selvfølgelig veldig vanskelig. Jeg ble tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus på grunn av vrangforestillinger og depresjon. I årene som fulgte gikk jeg inn og ut av sykehuset, og etter hvert fikk jeg diagnosen bipolar, forteller Helene.
Hun tror at hun hadde sykdommen i seg hele veien, helt fra hun var født. Den biologiske morens manglende evne til å ta vare på egne barn, skyldtes tilsvarende ting, det er hun sikker på i dag.
– I mange år hadde jeg en ektemann som stilte opp for meg. Jeg besøkte foreldrene mine og jeg hadde friske perioder innimellom. Jeg var også en mor som bakte og stelte hjemme, minnes hun.
Det kjennes godt å si at hun gjorde gode ting også, for på et tidspunkt raknet alt. Helene havnet på bunnen og hadde ingen selvtillit igjen.
Hun orket ikke de gamle foreldrene sine og hun taklet ikke hverdagens forventninger. Derfor forlot hun sin snille ektemann og reiste fra ham og barna.
– Jeg gikk mye i terapi som et resultat av sykdommen. Hva vil du med livet? husker jeg at en psykolog spurte. Jeg svarte at jeg ville bli selvstendig, være i jobb og klare meg alene, og etter å ha vært på en åpen psykiatrisk avdeling i noen uker, ble jeg sendt ut i livet på egen hånd. Først gikk det ikke bra, men så havnet jeg på en gård drevet av en veledig organisasjon. Der jeg fikk jobbe, og alt snudde.
Helene stopper opp og ser på meg. Hun viser at bilde av seg og barna. Eksmannen tok med døtrene for å besøke henne iblant, og det var så koselig. Han etablerte seg på nytt og ga barna en stemor. Jentene vokste opp hos dem.
– De hadde det bra. Selv om de hadde meg som mor, fikk de en fin oppvekst, sier hun i dag.
Etter at barna var blitt voksne, flyttet hun tilbake til hjembyen..
– Jeg kjente at jeg måtte bo i nærheten av barna mine. Det store spørsmålet var om de var klar for å ta imot meg. Jeg var jo en mor som hadde sviktet, sier hun.
Hun fikk en leilighet gjennom kommunen og sakte, men sikkert falt brikkene på plass. Døtrene, som hun bare hadde sett sporadisk gjennom årene, og som hun ikke kjente godt, bodde begge i samme by. De var åpne for å ha kontakt.
– Jeg kan takke min eksmann for at de har vært så imøtekommende og forståelsesfulle. Han er en fantastisk mann, som jeg tenker at jeg aldri skulle ha reist fra, men på den andre side: Han har sikkert fått det lettere med en frisk kone, sier Helene. Hun har fremdeles en god tone med ham.
Les også (+): «Har du hatt det hyggelig i helgen?» spør kollegene mine. Jeg nikker og sier ja – men sannheten er en annen
Jeg er heldig
Nå er det åtte år siden hun sist var innlagt på grunn av den psykiske sykdommen hun lider av, og døtrene har vist henne en tillit som varmer. Hun får både lage mat og passe barn. Barnebarna er blitt lyspunktene i tilværelsen hennes.
– Mamma, du gjorde de riktige valgene. Hadde vi vokst opp med deg, ville vi ha hatt det dårlig, og vi hadde ikke hatt et godt forhold i dag, sa den ene datteren en dag. Helene synes det var så flott sagt.
– Fordi livet mitt er blitt slik det er nå, kaller jeg det en solskinnshistorie. Mange med bipolar lidelse mister kontakten med sine nærmeste. Jeg er heldig, sier Helene og smiler godt.
Hun vil gjerne spre litt kunnskap om hvordan det er å være bipolar.
– Starten på min sykdomsreise var en vedvarende følelse av at livet var trist. Å stå opp av sengen føltes umulig. I hodet mitt var det bare håpløshet og pessimisme, og jeg følte meg verdiløs og følte skyld. Ingen ting gledet meg. Jeg følte ikke engang glede over mitt eget barn. Etter de tunge depresjonene kom perioder hvor jeg var hyper. Jeg var rastløs, overfull av energi og veldig spontan. Fordi jeg var i denne håpløse boblen, fungerte jeg ikke normalt. Livet svingte mellom å være som å gå i sirup, eller helt motsatt, forklarer hun.
Helene sier at hun er glad hun er ivaretatt av et system. For å holde sykdommen i sjakk har hun en ukentlig samtale med en psykiatrisk sykepleier.
– Med litt hjelp utenfra kan personer som meg også et ha et vanlig liv. Det er jeg et levende bevis på, sier hun.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
