Jeg var sikker på at vi hadde et godt ekteskap. Sannheten var verre enn jeg kunne ha forestilt meg

Johan og jeg var fortsatt nyforelsket da vi giftet oss i Thailand etter ett år sammen. Seremonien fant sted på en strand, i veldig romantiske omgivelser. Vi hadde begge passert 30, og dette var for livet. Det var jeg ikke i tvil om.

Det var etter vår 10-års bryllupsdag jeg fikk et første hint om at noe var galt.

Men før det hadde alt vært fint. Da vi hadde giftet oss og kom hjem fra bryllupsreisen, solgte vi leiligheten vi hadde bodd sammen i de siste månedene, og kjøpte oss hus. Og i årene som fulgte, fikk vi tre flotte barn.

Vi hadde hund og kanin og var en lykkelig familie. Livet var blitt akkurat så godt som jeg ønsket og trodde da vi sto der sammen på stranden i Thailand.

Da vi feiret vår 10-års bryllupsdag, var vår yngste sønn tre år og mine foreldre tok seg av barna så vi kunne reise bort, bare Johan og jeg.

Vi tilbrakte en uke i Egypt, og jeg lekte med tanken på å ta med hele familien til Thailand når vi skulle feire 20-årsjubileum.

Aldri hadde jeg kunnet forestille meg hvor annerledes alt ville være bare ett år senere.

Det var like før vår neste bryllupsdag jeg fikk et første hint om at noe var galt. Under en handletur møtte jeg tilfeldigvis en tidligere nabo av oss. Han og Johan var begge ivrige golfere, og fra tid til annen hadde de spilt sammen.

– Det er lenge siden jeg har sett Johan på banen, sa han nå. – Har han ikke tid til golf for tiden?

Jeg syntes det hørtes rart ut. Johan spilte jo mer enn noen­sinne. Da jeg nevnte dette for ham, trakk han bare litt på skuldrene og sa at de sikkert var der til forskjellige tider.

På bryllupsdagen vår ordnet jeg med en barnevakt og reserverte bord på favoritt­restauranten vår. Den kvelden syntes jeg Johan ikke var helt seg selv. Og da telefonen hans ringte midt under middagen, forlot han bordet.

– Jeg er nødt til å svare på denne, sa han litt stresset. – Det er jobben.

Resten av kvelden var det noe fraværende over ham, og da vi lå med hverandre den natten, var det ikke spesielt bra.

Etterpå prøvde jeg å snakke med ham om hvordan det var på jobben, men han svarte bare at det var stressende og at han var for trett til å gå inn på det. Han sovnet, men jeg lå våken med en urolig følelse.

Kort tid etter slo vinterens influensa til, og vårt eldste barn ble syk. Jeg ringte Johan på jobben og fortalte det.

– Jeg har ikke tid til å bli syk nå, sa han. – Best jeg holder meg hjemmefra så jeg ikke blir smittet. Jeg skal høre om jeg kan låne en seng hos noen. Er det ok?

Han ringte senere og sa at han fikk låne en kollegas gjesterom til vi var friske. Den neste dagen var både jeg og alle barna syke. Det tok flere dager før vi var på bena igjen.

Les også (+): Seminaret ble avlyst på kort varsel. Jeg vil aldri glemme synet som møtte meg hjemme

Mistanken

Johan holdt seg unna to ekstra netter til vi ikke lenger var smittsomme. Den helgen begynte mistankene å kverne i meg.

Johan var annerledes da han kom hjem. Han virket liksom opplivet. Lørdag kveld klarte jeg ikke å holde de urolige tankene for meg selv lenger. Hva var det som foregikk?

– Det er noe som ikke stemmer, Johan, sa jeg. – Har du møtt en annen?

Det var ord jeg aldri hadde trodd jeg skulle si til ham, mannen jeg hadde vært så sikker på at jeg skulle bli gammel med.

Johan så opp og møtte blikket mitt, og jeg bare ventet på at han skulle spørre om jeg var gal, le som av en spøk eller bli fornærmet.

Men han gjorde ingen av delene. I stedet så han på meg som om han lurte på hvor mye han kunne fortelle. Det var hemmeligheter i øynene hans. Skyld og sorg.

I det øyeblikket forsto jeg at alt var i ferd med å bryte sammen. Jeg fikk ikke frem ett eneste ord. Jeg sto der helt stum. For hva kunne jeg si?

For det var det som hadde skjedd. En annen kvinne hadde kommet inn i livet hans. Det var hos henne han hadde sovet mens familien hans lå hjemme med influensa.

Jeg forsto ikke hvordan Johan kunne være i stand til å la det skje, eller hvordan han kunne ha en slik hemmelighet for meg.

Det virket både umulig og meningsløst. Han hadde møtt henne gjennom jobben, men de var ikke kolleger, og de møttes ikke lenger i forbindelse med arbeidet. Det hadde ikke pågått lenge.

– Et par måneder, sa han. – Det var bare en dum ting … Jeg kan ikke forklare det.

Jeg brøt sammen. Jeg lå i sengen hele helgen og prøvde å få orden på tanker og følelser. Jeg var livredd for at dette var slutten på ekteskapet vårt, samtidig som jeg ikke visste om jeg kunne leve med ham lenger. Og hva ville han, egentlig?

– Jeg vil ikke forlate deg og barna, påsto han.

Men hvorfor gjorde han dette da?

Les også (+): Jeg vet godt at han har elskerinner, men jeg velger å lukke øynene

Utroskapen

Vi kom oss gjennom dagene. Johan lovet at affæren var over. Vi begynte i parterapi.

Jeg prøvde å være positiv, prøvde å se hvor mye som bandt oss sammen, og at dette var noe som ville gå over.

At Johan snart ville «bli seg selv» og forstå hvor han hørte til, og at det var hos familien sin han var lykkelig. Jeg var også veldig opptatt av at barna ikke skulle bli lidende, og jeg jobbet med meg selv for å kunne tilgi.

Så en dag ringte telefonen. Det var den andre kvinnen. Elskerinnen hans. Sint og opprørt anklaget hun meg for å spille på Johans skyldfølelse for å holde på ham.

– Det er meg han vil være sammen med, sa hun.

I løpet av samtalen fikk jeg vite mye. Som at affæren ikke hadde pågått i noen måneder, men i hele fire år. De jobbet i samme bygning og så hverandre hver dag – og forholdet deres hadde aldri vært over.

Hele den tiden mens Johan og jeg hadde gått i terapi, og jeg hadde slitt med å tilgi, hadde han ligget med henne. Til slutt orket jeg ikke å høre mer.

Jeg avbrøt samtalen, fullstendig utmattet. Jeg var alene i huset. Det ville ta omtrent én time før Johan og barna kom hjem. Jeg var så opprørt at jeg ikke klarte å sette meg ned, og jeg begynte å få smerter i brystet.

Da Johan kom inn gjennom døren, rakk jeg ikke engang å konfrontere ham med alt jeg hadde fått vite. Smerten i brystet ble intens. Jeg sank sammen og ynket meg, og Johan ringte sjokkert etter en ambulanse.

Den natten ble tilbrakt på sykehuset. Jeg hadde hatt et mindre hjerteinfarkt og ble på sykehuset noen dager til observasjon. Heldigvis ble jeg raskt bedre, og snart var jeg kommet til hektene igjen.

Livet kunne gå videre, Johan og jeg kunne igjen ta fatt på problemene våre. Og snart satt vi på ny i samtale hos psykologen.

Det ble en alvorlig samtale, hvor vi selvsagt snakket om det som hadde skjedd. Johan var blitt svært opprørt over den oppklarende telefonsamtalen, og han hadde innsett at løgner kunne være mer skadelige enn sannheten.

Han hadde endelig brutt med den andre kvinnen på grunn av det hun hadde gjort, og han ble redd for at jeg kunne blir alvorlig syk. Nå ønsket han at vi to skulle finne tilbake til hverandre.

Men for meg var det for sent. Jeg trengte å snakke gjennom alt, men så ville jeg legge ekteskapet bak meg.

Jeg hadde kanskje vært i stand til å komme over utroskapen, men jeg kunne ikke tilgi alle løgnene.

Det føles bittert at et ekteskap som begynte så vakkert, skulle få en slik slutt, men jeg har likevel ikke mistet troen på kjærligheten. Og når jeg føler meg klar for det, håper jeg at den venter på meg igjen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Fars nye liv ble et sjokk for oss, han kom til å bruke opp arven vår

Jeg visste at arveoppgjøret ville bli brutalt. Det ble mye verre