DE BLÅ SIDENE
Jeg reiste hjem da mor ble syk, men ingenting ble som jeg trodde
Mors diagnose kom som et sjokk på oss alle. Dessverre gjorde det også noe med forholdet mellom meg og søstrene mine.
Jeg flyttet fra Sunnmøre som ganske ung, og jeg studerte i Oslo da jeg møtte kjæresten min. Han var fra en bygd på Østlandet og odelsgutt. Jeg visste med én gang at det var ham jeg skulle dele livet med, og at jeg ville følge ham over alt.
Faren min forsvant ut av livet vårt kort tid etter at min yngste søster kom til verden. Den sterke og omsorgsfulle moren min oppdro sine tre døtre uten å klage. Jeg var svært glad i familien min, og da jeg reiste til Oslo, lovet jeg meg selv, mor og søstrene mine at vi skulle holde tett kontakt. Det løftet holdt jeg.
De første ti årene gikk også greit. Vi reiste til Vestlandet minst én gang i året, og min familie kom også gjerne på besøk.
Problemene oppsto da mor viste tegn på tidlig demens. Hun var bare 54 år da hun begynte å få black-outs.
Først trodde hun at det var stress i forbindelse med jobben, men etter at det skjedde en dag hun kjørte bil, ble hun grundig undersøkt. Diagnosen kom som et sjokk på oss alle.
Kort tid etter begynte søstrene mine å komme med små stikk fordi jeg ikke var «hjemme» med dem.
Jeg hadde nettopp født mitt første barn, og det var vanskelig for min mann å reise fra gården. Jeg følte meg virkelig langt hjemmefra, selv om mor og jeg hadde lange samtaler på telefon; da fikk vi både grått og ledd.
En gang under barselpermisjonen reiste jeg til hjemstedet mitt for å snakke med mor og søstrene mine. Jeg tenkte vi kunne finne ut av hvordan vi skulle håndtere mors situasjon.
Da jeg sent om kvelden ankom med babyen, ble jeg møtt med en lang liste av gjøremål som søstrene mine ville at jeg skulle ta meg av. De hadde rett og slett gjort avtaler for mor alle dagene jeg var hjemme, og nå forventet de at jeg tok meg av det.
Jeg ble både sint og lei meg. Jeg hadde knapt fått tatt buksedressen av barnet før de presenterte meg for listen med oppgaver.
– Du synes kanskje ikke at vi skal dele på ansvaret for mor? Du trodde vel ikke at du bare kunne komme opp hit og ha ferie, er du så egoistisk?, spurte min mellomste søster.
Jeg kikket vantro fra henne til min storesøster, de bare så sint tilbake. Mor ble glad for å se meg, men hun merket selvfølgelig at stemningen ikke var så god.
Jeg sa til søstrene mine at de bare kunne dra hjem, så skulle jeg ta over. Jeg foreslo at vi kunne møtes neste dag og snakke gjennom situasjonen.
Selv om det lød helt greit, var jeg veldig urolig. Jeg kunne ikke kjenne mine egne søstre igjen. Hvorfor skulle de gjøre meg til egoisten i dette?
Jeg hadde flere ganger beklaget at jeg ikke kunne være der mer, men at alt som kunne gjøres på telefon eller e-post, kunne jeg ta meg av.
Les også (+): – Vi var ikke «fine» nok for naboene
Et klart øyeblikk
Det ble ikke lettere det påfølgende året. Min eldste søster flyttet sammen med en mann i Bergen. Den mellomste ble mer og mer bitter. Hun gikk rundt med martyrmine, selv om ingen hadde bedt henne om å overta ansvaret for mor.
Jeg hadde god kontakt med kommunen, og de var klar til å hjelpe med avlastning og sykehjem når det ble nødvendig. Men søsteren min hadde gjort det til et korstog, og da mor måtte på hjem, flyttet hun inn i huset.
Problemet var at utgiftene på huset ville hun ikke overta. Hun hadde jo ofret seg slik …
Min mellomste søster var god til å få tingene til å handle om henne. Hun mente alltid det var henne det var synd på, i stedet for å komme seg videre i sitt eget liv. Slik oppførte hun seg nå også, for alt handlet om henne og i grunnen ikke så mye om mor.
På denne tiden hadde mor det faktisk godt på sykehjemmet. Alt omkring henne fungerte bra, og familien i nærheten besøkte henne jevnlig. Jeg snakket med henne på Skype flere ganger i uken.
Når jeg hadde mulighet, reiste jeg opp. En dag mens vi snakket sa mor plutselig:
– Jeg har et godt og klart øyeblikk nå. Det er noe jeg vil si. Det er ingen grunn til at dere beholder huset for min skyld. Dere skal selge det, jeg vil heller hjelpe dere økonomisk, mens jeg kan.
Mens jeg tenkte over mors forslag begynte jeg å få purringer for ubetalte regninger på huset.
– Det er jo i det minste en ting du kan håndtere, du kan jo gjøre noe du også, svarte min mellomste søster da jeg ringte for å spørre om hva som foregikk.
Da var begeret fullt. Jeg hadde fått nok av martyrminen. Hun tok det som en selvfølge at vi andre søstrene ikke hadde noe imot å betale for at hun ble boende i huset.
Les også (+) Han gikk fra meg da datteren vår ble født. Nå sto han her og trodde han kunne være en del av familien
Skaff advokat
Samme dag møtte jeg en gammel venninne. Det skulle vise seg å være et sant lykketreff. Da hun spurte hvordan det sto til, buste jeg ut med alt sammen.
– Se å få en avtale med en advokat, så får dere løst dette enkelt, sa hun.
Hun mente det var urimelig at søsteren vår skulle gi meg dårlig samvittighet og bruke det som økonomisk utpressing. Det ville jo ende galt på et eller annet tidspunkt.
Jeg visste hun hadde rett, og det som slo meg mest, var at jeg faktisk ikke hadde dårlig samvittighet.
Jeg fant en advokat som raskt skisserte en løsning. Da jeg ringte søstrene mine, hadde jeg stålsatt meg. De brukte to døgn på å vurdere det, og så gikk de til min store lettelse med på forslaget. Nå har alt falt på plass.
I sommer dro vi alle sammen «hjem», og vi hadde det hyggeligere enn jeg hadde tort håpe på.
Da vi skulle reise hjem, trakk min mellomste søster meg til side og ba om unnskyldning
– Jeg vet at jeg har vært en kjempedust, sa hun.
– Jeg kunne bare ikke makte alt. Du var så langt borte, og Tone hadde det alltid så travelt. Jeg så bare for meg at jeg kom til å bli mer og mer ensom. Jeg var så redd, men jeg greide ikke å sette ord på det.
Hennes ærlighet grep meg. Jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde sett hvor vanskelig søsteren min hadde det. Heldigvis vet vi i dag at vi har hverandre uansett hvor vi er hen i verden.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
