De blå sidene
Jeg har bevisst spilt en rolle overfor mannen min og barna mine og aldri fortalt sannheten
Det har vært helt nødvendig med skuespill.
Så langt tilbake jeg kan huske har jeg følt meg redd, sjenert og usikker. Jeg hadde alltid denne redde følelsen inni meg, og var alltid blyg når jeg møtte kjente. Jeg kikket ned og turde ikke hilse.
Jeg hadde en storebror, hele 12 år eldre enn meg, og jeg husker ham som en hissigpropp. Foreldrene mine var snille, men mamma kunne ikke si et feil ord før broren min tente på alle plugger.
Det var ikke sjelden at han slo henne med harde knyttnever.
Pappa prøvde å gå mellom dem, men det var ikke alltid han var hjemme. Og hva gjorde jeg? Jeg forsøkte å be tynt om at de skulle slutte å kjefte, og at broren min måtte slutte å slå.
Når ingenting nyttet, sprang jeg opp på et lite kryploft. Der lå jeg med hendene foran ørene og ba til Gud om at han måtte gripe inn og gjøre alt godt.
I dag ser jeg at broren min ikke kan ha vært helt frisk. Han rotet seg opp i så mye uten å ta konsekvensene av det.
Det var alltid mine foreldre som måtte ordne opp for ham. Som voksen flyttet han langt unna, og jeg hadde svært lite kontakt med ham etter det. For et par år siden døde han.
Jeg ser at mamma også hadde temperament. Noen ganger, hvis jeg ikke gikk til sengs med en gang hun sa det, truet hun med at det ikke var sikkert jeg våknet igjen hvis jeg var ulydig.
Da husker jeg at jeg ba til Gud om at jeg ikke måtte dø, heller ikke måtte jeg miste foreldrene mine. «Kjære Gud, la mamma og pappa leve lengre enn meg. Og kjære Gud, vær så snill at jeg våkner i morgen.», ba jeg.
Da jeg flyttet hjemmefra, var det med blandede følelser. Jeg ville så gjerne tjene egne penger og få nye venner. Samtidig var jeg evig redd, redd for at mamma og pappa skulle dø, redd for å komme for sent på jobb, redd for ikke å våkne i det hele tatt.
Les også (+): Plutselig sa kroppen stopp. Jeg klarte ikke mer
Alt for barna
Jeg var tross alt heldig, for jeg traff en trygg mann som jeg giftet meg med. Jeg tror jeg falt mer for det trygge enn noe annet.
Mannen min har vært kjempesnill i alle år, og vi har fått to skjønne og flinke barn. Begge har kommet inn på vanskelige studier og funnet seg flotte kjærester.
De virker trygge og harmoniske.
Selv føler jeg at jeg har spilt en rolle overfor mannen min og barna. Jeg har aldri sagt at jeg er nervøs for noe, aldri gitt uttrykk for at jeg er redd. Jeg har aldri fortalt dem sannheten.
Det har vært som et skuespill.
Dette har vært bevisst fra min side, for jeg ønsker alt det beste for barna mine. Jeg ville for alt i verden ikke at de skulle gå rundt med den angsten inni seg som jeg selv har vært plaget av.
Og det ser ut som det har nyttet. Barna har deltatt i musikkliv og idrettsliv, hvor de har prestert bra. Jeg har brukt motsatt av min barnelærdom og sagt at jeg vil alltid være der og støtte dem, og at de kan bli hva de vil.
Jeg har aldri kranglet med mannen min, jeg har aldri hatt behov for det. Det er så viktig med trygge, stabile foreldre.
Ellers har jeg en deltidsjobb som jeg trives i, men overfor kollegaene mine er jeg utrygg. Jeg er ikke den som tar ordet, jeg har det best når jeg jobber med mitt.
Les også (+): Jeg begynner å se hva jeg har påført meg selv og barna av lidelse
Trygghet
De siste årene har jeg vært frivillig kontakt for de i samfunnet som faller utenfor, og her føler jeg endelig trygghet.
Det er slik at jeg godt kunne sluttet i min vanlige jobb, og heller bare jobbet frivillig for dem som har falt utenfor samfunnet. Ja, hadde jeg kunnet velge utdannelse i dag, vet jeg at jeg hadde valgt å jobbe med mennesker.
Kanskje kunne jeg ha blitt den psykologen jeg selv kunne hatt bruk for da jeg var ung.
Men for meg er det viktigste at jeg har klart å takle min angst på en slik måte at mine egne barn ikke har tatt skade av den.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
