DE BLÅ SIDENE
Jeg gjorde alt for at barna mine skulle få den barndommen jeg aldri fikk
Det er min store sorg her i livet.
Barndommen min bar preg av en psykisk ustabil mor. Jeg ble tidlig klar over at jeg var «et uhell», min mor hadde helt andre planer enn å bli sittende som alenemor til meg.
Hun ga tydelig uttrykk for at hun ikke trivdes med livet sitt, og at jeg var årsaken til at hun nå var «satt». Ofte tydde hun til både fysisk og psykisk vold.
Hele barndommen min var preget av at foreldrene mine aldri skulle hatt omsorgen for meg.
De skilte seg da jeg var liten, og noen ganger i året besøkte jeg faren min. Jeg husker at jeg flere ganger ble utsatt for seksuelt misbruk, jeg forsto at det var galt, men jeg våget aldri å si noe. Jeg forsto at for mamma var det svært viktig å få så mye fri som mulig fra meg. Jeg følte meg aldri elsket.
Jeg levde på å ta til meg alt jeg så hos andre familier. Drømmen ble å selv etablere en slik familie.
Da jeg som 18-åring fikk kjæreste, så jeg ingen grunn til å vente med å stifte familie. Jeg lengtet sårt etter en familie som var min egen, og jeg gledet meg så enormt til å gi barna mine den barndommen jeg aldri fikk selv.
Trebarnsmor
Jeg husker ennå lykken over å kunne kalle meg mamma til den lille nydelige jenta jeg fikk i armene mine en vårdag for 25 år siden.
For første gang opplevde jeg en lykke over å leve, jeg ville gjøre alt for at denne jenta skulle få den barndommen jeg selv aldri fikk. Jeg sang og leste bøker for henne, brukte all min ledig stund til å bare være mamma.
Jeg fant ut at jeg ikke ville at hun skulle være like ensom i verden som meg, så for meg var det å kunne gi henne søsken viktig. Snart var jeg trebarnsmor, og en hektisk hverdag fulgte.
Faren var på langt nær klar for dette ansvaret, og flyttet fra oss et par år senere.
Jeg ble overveldet av alt husarbeidet som fulgte med denne oppgaven, for ikke å snakke om alle fritidsaktivitetene som etter hvert ble en del av hverdagen.
Selv hadde jeg aldri fått mulighet til å være med på noe, så jeg gjorde alt for å følge dem opp på denne fronten. Det var håndballkamper eller fotballkamper flere ganger i uken og hver helg.
Jeg har alltid slitt med det sosiale forholdet til andre mennesker, så for meg var dette en evig indre kamp. Jeg oppfattet at de andre foreldrene ikke likte meg, så mens de andre foreldrene satt sammen og heiet på laget, satt jeg helt for meg selv på tribunen.
Det ga et flashback av smerten jeg hadde kjent på gjennom hele barndommen.
Les også (+): Datteren min skulle bli mamma. Jeg vet at svaret mitt såret henne
Et mareritt
Mye av barnas oppvekst går med til å være passivt sosial med andre foreldre, for meg ble dette er mareritt.
Jeg følte meg ekkel og ukomfortabel, et tilskudd som var uønsket. Likevel holdt jeg ut og spilte skuespill til mine barn.
Jeg tok dem med på alt som var barnevennlig og foregikk i byen vi hadde. Det var julegateåpning, skirenn, påskerebuser, sommeraktiviteter – i tillegg til alle aktiviteter innenfor fritidsinteresse.
Gjennom barndommen til barna viste jeg bevisst ingen negative følelser. De følelsene jeg hadde erfaring fra gjennom barndommen, var min mors raseriutbrudd og hysteriske gråtetokter der ting ble kastet veggimellom.
Dette ville jeg for alt i verden skåne mine barn fra, og viste hverken sinne eller tristhet. Dette gikk overraskende lett, noe jeg var både stolt over og glad for. Problemet var at jeg i liten grad satte klare nok grenser for barna.
De hadde flere og ernæringsrike måltider hver dag, og leggerutiner gikk også bra. Dette visste jeg var viktig, og var så konkret og dermed lett å håndtere og holde fast ved. Jeg hadde imidlertid ingen følelse av å ha verdi, kun mine ytelser til dem ga meg en følelse av verdi.
Etter hvert som de ble eldre og testet ut grenser, klarte jeg ikke å sette dem. Jeg følte at det de sa om meg var rett, og irettesatte dem ikke hvis de sa stygge ting om meg. Det ble vanskelig å holde kontrollen over ungeflokken som var på vei inn i tenårene.
Mens barna mine skrek etter grenser, ble jeg mer og mer deprimert. Jeg følte meg som en dårlig mor, og siden jeg ikke satte grenser for ordbruk, eskalerte dette.
På en måte føltes det riktig, når de skrek ut ubekvemsord til meg. Jeg hadde en følelse av at de var blitt store og forsto sannheten om meg.
Jeg følte at de traff «spikeren på hodet», da de skrek at jeg var verdens verste mor, at de skulle ønske at jeg ikke var moren deres, og slike ting som barn gjerne kan si hvis de blir møtt med krav og grenser.
Istedenfor å irettesette dem, ble jeg stille, slik at de endte opp med å få det som de ville.
Det seksuelle misbruket jeg ble utsatt for av min far, bidro til at jeg ofte virket fjern og lite til stede for barna mine, i situasjoner hvor de egentlig hadde trengt at jeg var tydelig og klar.
Les også (+): Kjære datter, dette må du vite om eksmannen din
Psykolog
Heldigvis hadde jeg en lege som forsto at jeg trengte hjelp. Jeg begynte hos psykolog, og fikk god hjelp i mange år. Jeg forsto sammenhengen mellom min adferd og manglende grensesetting når det gjaldt min egen barndom.
Barna mine opplevde trygge og gode høytider, jeg tok dem med på skiturer om vinteren og teltturer om sommeren.
Jeg har gjort alt som står i min makt for at de skal ha det bra, og har gitt dem mye av det jeg selv aldri fikk. Utad virket nok alt idyllisk, og jeg fikk på mange måter til å gi dem den barndommen jeg ønsket for dem.
Jeg har flere album av barna hvor de stråler av trygghet og glede, album som jeg vet ikke finnes av meg. Likevel var jeg så sterkt preget av min egen barndom at det også preget mine barn.
Jeg hadde som en forsvarsmekanisme stengt ute mine egne følelser lenge før barna ble født, jeg kjente hverken på sinne, tristhet eller sterk glede. Etter hvert som barna ble eldre, var jeg redd for at de skulle bli psykisk skadet ved å være i nærheten av meg.
Dette bidro til at jeg blandet meg minst mulig inn i livene deres i tenårene, noe som i sin tur førte til at de ikke trodde jeg brydde meg og dem.
Jeg trakk meg unna dem etter hvert som de ble eldre. Jeg sa til dem at jeg var glad i dem hver kveld, men dette opplevdes nok mest som en rutine for dem. I ettertid ser jeg at barna mine i stor grad har vokst opp i et såkalt følelseskaldt hjem.
Dette bidro til at de tross for en forutsigbar og trygg barndom, ikke fikk en opplevelse av å ha en mamma som var full av ubetinget kjærlighet til dem. Det er min store sorg her i livet.
De er enda forholdsvis unge, og jeg har ikke en så nær relasjon til dem som jeg skulle ønske. På samme måte som jeg ikke har noen nær relasjon til andre mennesker heller.
Jeg har lært meg å måtte trives alene, selv på jobben holder jeg alle kollegaer på en god avstand.
Likevel håper jeg at barna en dag skal forstå at jeg gjorde så godt jeg kunne ut fra de forutsetningene jeg hadde.
Nå som jeg har lært mer om meg selv, har jeg et håp om å kunne bli en enda bedre bestemor når den tiden kommer.
Det håper jeg på.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
