Leserne forteller
Jeg hadde mann og barn og var så lykkelig. Jeg kunne ikke tro det han en kveld fortalte
Jeg hadde ikke merket noe spesielt på Arvid i forkant, alt var som vanlig hjemme hos oss. En kveld kom han med den sjokkerende nyheten.
At livet mitt noen gang skulle føles så tungt og vanskelig som nå, hadde jeg aldri trodd. Da var jeg tilsynelatende lykkelig gift med en mann jeg elsket, og som er far til mine to barn.
I min naive verden trodde jeg at vi skulle fortsette å holde sammen livet ut. Mine nærmeste har alltid betydd alt for meg.
Jeg hadde ikke merket noe spesielt på Arvid i forkant, alt var som vanlig hjemme hos oss. Derfor kom det som et sjokk da han en kveld sa at han hadde en annen kvinne og ønsket å gå fra meg.
Jeg kunne ikke tro på ham da han fortalte at han hadde forelsket seg hodestups i en kollega. Hun hadde mistet mannen sin i en bilulykke og var alene med to barn.
– Hun er mitt livs største kjærlighet. Det er umulig å skyve til side følelsene jeg har for henne, sa han brutalt ærlig.
Jeg var i sjokk. Var hun verd mer enn meg og våre barn til sammen? Hvordan kunne han gå fra oss, når han visste at det ville ødelegge både mitt og barnas liv? I desperasjon forsøkte jeg å overtale ham til å ta til fornuft.
– Du kommer til å være mer sammen med hennes barn enn våre. Hvordan skal du kunne leve med det? Hverdagen kommer til dere også. Du er blendet av begjær og lidenskap akkurat nå, det vil gå over, sa jeg til ham.
Men han var ikke til å rokke. Han sa at han var glad i meg, men ikke på den samme måten, og at han ikke kunne vinke adjø til det han visste var den eneste sanne kjærligheten.
– Jeg forsto etter bare to samtaler med henne at jeg hadde truffet min sjelevenn, sa han.
Jeg fikk sannheten slengt i fjeset gang på gang, men nektet likevel å innse realitetene.
Les også (+): Da jeg satt der å leste i min søsters dagbok, falt brikkene endelig på plass
Smertefullt
Da Arvid flyttet, var jeg sikker på at han snart ville ta til fornuft og komme tilbake til oss. Etter noen måneder måtte jeg innse at det aldri kommer til å skje.
Han flyttet inn hos den andre kvinnen, ble som en pappa for hennes barn, og han introduserte barna våre for henne og hennes barn. Det faktum at mine barn likte den nye kvinnen og syntes at det var flott å få eldre stesøsken, var som å få gnidd salt inn i såret.
Smerten jeg har følt fordi jeg er blitt alene og har mistet den trygge rammen rundt livet mitt, er iblant ikke til å bære.
De årene vi var gift, var Arvid og jeg veldig opptatt av oss som familie. Jeg hadde en deltidsjobb og var den som stelte hjemme.
Arvid har jobbet hardt som eier av et entreprenørselskap. De gangene vi inviterte til middager hjemme hos oss, var det hans kolleger eller vår familie som var gjester.
Sosial omgang med jevnaldrende par ble det ikke så mye av, ingen av oss var festmennesker. Da Arvid forlot oss, insisterte jeg på å ha daglig omsorg for barna. Vi solgte huset og jeg kjøpte en rekkehusleilighet som jeg har råd til å bo i.
Han sa at han var innstilt på å lage de avtalene jeg ønsket. Fordi jeg helst ser at barna er minst mulig sammen med farens nye samboer, sa jeg at 50 prosent samvær hos begge var utenkelig.
Jeg ville også vise ham at det å gå fra familien har konsekvenser, som det at du ikke lenger får være så mye sammen med barna dine.
Sannheten er at jeg føler fysisk smerte hver gang barna skal til dem, og når de etterpå snakker hyggelig om sin nye stemor.
Jeg klarer ikke å glede meg over at de trives med farens nye livssituasjon. Det er ingen rettferdighet i at jeg sitter igjen ensom og såret, mens han nyter livet i fulle drag.
Jeg savner så inderlig det livet jeg hadde. Jeg savner Arvid som far og ektemann. Hver morgen når jeg våkner, har jeg vondt i magen. Det er som om underbevisstheten gjennom hele natten har fortalt meg at jeg er helt alene om alt.
Å oppdra to barn i hverdagen er krevende, og jeg føler at de iblant bestemmer seg for å gjøre livet mitt vanskelig. Når jeg tar dette opp med Arvid, sier han at han ikke har de samme problemene når jentene er hos ham.
– Det er ikke for å såre deg jeg sier dette, men du må komme deg ut av selvmedlidenheten og få i gang ditt eget liv. Du tror at barna lider fordi de har mistet meg, men det er deg de har mistet. De har mistet den glade moren sin, sa han for en stund siden.
Det var enda et slag å få. Han kunne likeså godt ha slått meg. Så lett for ham å si! Han vet ingen ting om hvor tomt det føles å bli forlatt.
Mange ganger tenker jeg at det hadde vært lettere om han hadde vært død, for da hadde jeg hatt en konkret sorg å forholde meg til.
Jeg har mistet mannen min, og han lever sammen med en annen. Akkurat nå virker det som om min sorg aldri skal ta slutt.
Les også (+): – Vi kjøpte hytte sammen. Det ble mine og dine barn: Et mareritt!
Sviket
Arvid har passert 40 år, og da vi hadde fått våre to døtre, sa han at han ikke ville ha flere barn. Nå venter han sitt kjærlighetsbarn med den nye kvinnen.
Da jeg fikk vite det, var det som om jeg ble forlatt en gang til og gikk gjennom den samme sjokkfasen som da han flyttet fra meg.
Sviket er så voldsomt at jeg ikke klarer å forholde meg til det og gå videre. Det er som om gleden er blitt borte i mitt liv.
Ekte kjærlighet vokser ikke på trær. Arvid var mitt livs store kjærlighet. Jeg satset alt på ham, ga ham alt. Derfor klarer jeg ikke å tro at det skal komme ridende en prins inn i mitt liv.
Barna forstår at jeg er lei meg, og de har skjønt at det sårer meg når de snakker om faren og hans nye familie. De sier ikke så mye lenger, og jeg føler at jeg er i ferd med å miste dem også.
En gang i uken går jeg hos psykolog, men så langt har det ikke hjulpet meg stort. Det er så lett å si at jeg må gå videre og skape nye relasjoner. Hverken kroppen eller hodet mitt spiller på lag med meg mer.
Hver dag sier jeg strengt til meg selv: «Slutt å synes synd på deg selv. Du er frisk og ung og har mange muligheter!» Men i neste sekund vil jeg bare gråte fordi jeg er så ensom.
Alt vi var to om før, gjør jeg alene nå. Hver minste lille ting er blitt meningsløs for meg. Det er som om vasken veier hundre kilo når jeg tar den ut av vaskemaskinen og bærer den til tørkestativet. Ting jeg gjorde med glede før, er blitt et evig ork.
Jeg vet at mange hadde sympati med meg den første tiden etter bruddet. De var like sjokkert som meg over at Arvid bare gikk, og de sa at de støttet meg.
Nå har de akseptert forholdene, og de er like hyggelig mot ham som før. Ting er glemt.
Alle forventer at jeg skal gå smilende rundt og være den jeg var før. Det klarer jeg ikke.
Mange har gått gjennom den samme sorgen som jeg er inne i nå. De vet at det å stable på bena et nytt liv alene er alt annet enn lett. En dag håper jeg at barna mine forstår hvor tøft jeg har hatt det. Mitt største ønske er å bli glad igjen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
