Leserne forteller
Hadde noen fortalt meg hva som kom til å skje, hadde jeg ikke trodd dem
Jeg var sønderknust da mannen min gikk fra meg og giftet seg på nytt. Så skjedde det noe helt utrolig.
Vi var unge og hadde så mange ting vi ville gjøre, den gangen vi giftet oss. Barn, husbygging og karrierer – alt skulle skje i det samme tiåret. Og fordi Erik og jeg hadde altfor mye å tenke på, gled vi fra hverandre.
34 år gammel ble jeg skilt. Erik følte at han ikke var glad i meg lenger, og jeg måtte bare akseptere det, selv om det var tøft å bli alene.
Selv om han ville gå, ønsket jeg fortsatt å være hans.
Jeg var aldri i tvil om at Erik var mannen i mitt liv. Jeg ville så gjerne få til et godt ekteskap med ham som var faren til mine barn. Det var et nederlag da han gikk. I mine verste stunder tenkte jeg at jeg aldri kunne bli lykkelig igjen.
Men tiden jobbet for meg, selv om Erik giftet seg på nytt med Irene. Mine barn likte henne og sa at faren deres var lykkelig sammen med henne. Naturligvis såret det meg, men så traff jeg en ny mann.
Jeg gikk inn i et nytt tiår, som rommet både gleder og sorger. Dessverre var den nye samboeren min litt for glad i å feste, og til slutt innså jeg at det ikke holdt å være glad i ham.
Jeg orket ikke belastningen hver gang han drakk seg altfor full og nektet å bli med meg hjem. Det triste var at han i edru tilstand var en flott og omgjengelig kar som jeg trivdes sammen med.
Da samboerskapet mitt var over, var jeg på en måte ferdig med menn. Gjennom konfirmasjoner og bryllupet til min eldste datter hadde Erik og jeg for lengst etablert et slags vennskap, og jeg klarte å vise raushet.
Jeg innså at hans nye kone var et godt menneske, og hun og jeg behandlet hverandre med respekt. I vår datters bryllup bød Erik meg opp til dans, og han fleipet med at Irene og jeg var likere enn han likte å innrømme.
Jeg tolket det som at han ikke syntes jeg var så verst likevel, og at han kanskje mente han burde ha holdt sammen med meg. Da jeg la meg den kvelden, følte jeg meg glad.
Les også (+): Min gamle mor ødelegger livet mitt
Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå" />
Det hun sa, kommer jeg ikke til å glemme
Tre år etter bryllupet ble Eriks nye kone alvorlig syk. Etter å ha hanglet lenge oppsøkte hun lege og ble utredet.
De oppdaget kreft i skjelettet. Behandling ble iverksatt, men det var lite håp om at Irene kunne bli frisk.
Barna mine var knust, Erik var utrøstelig, og jeg følte meg trist. Da alt var som vanskeligst, ble jeg den som klarte å være sterk og stille opp for de andre.
Før Irene døde, ba hun Erik om å be meg komme på besøk til sykehuset. Jeg gruet meg, men gikk.
Det hun sa, kommer jeg aldri til å glemme. Hun sa at Erik fremdeles var glad i meg, og at hun håpet vi ville finne sammen når hun gikk bort.
– Jeg liker deg, sa hun og smilte.
Da jeg gikk hjem, kom tårene. Det rørte meg veldig at hun hadde gitt meg en slik tillitserklæring. Men jeg trodde ikke at det ville skje en gjenforening.
Irene døde bare 11 måneder etter at hun hadde fått diagnosen.
Begravelsen var en vakker og rørende avskjed med en flott kvinne. Og fremdeles, fire år etter at Irene døde, sender jeg henne en tanke hver dag. Jeg føler at hun ser ned på oss iblant og nikker fornøyd. For hun fikk det som hun ville.
Les også (+): Jeg dro tidligere hjem fra hytta for å overraske forloveden min. Da jeg åpnet døren, frøs jeg til is
Trygg
Erik og jeg snakket mye sammen i tiden etter begravelsen. Vi var samlet til søndagsmiddager med barna rett som det var, og var sammen som venner.
Jeg tilbød meg å hjelpe ham med å stryke skjortene hans, og han skiftet dekk på bilen min.
En søndag han sto og spylte gårdsplassen min, kom datteren vår. Kvikt sa hun:
– Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at dere var et par igjen!
Jeg rødmet og måtte erkjenne at det var nettopp det jeg ønsket. Hva Erik tenkte, visste jeg ikke. Jeg så på ham.
– Det hadde vært noe! sa han muntert.
Det tok imidlertid enda ett år før vi kom oss ett skritt lenger. En kveld vi satt og pratet sammen, fortalte han meg at Irene hadde hatt en drøm om at vi to skulle bli et par igjen. Da jeg sa at hun hadde sagt det samme til meg, så han rett på meg.
– Hva tenker du om det? spurte han.
Den kvelden satt vi og holdt hverandre i hendene mens vi bladde i album med bilder fra tiden vi var gift. Og da Erik holdt rundt meg for første gang på 25 år, var det som om jeg endelig kom hjem. Jeg kjente kroppen hans og følte meg trygg.
Vi bestemte oss for å holde forholdet vårt skjult for barna en stund, til vi var helt trygge på at det var det riktige. Men de forsto hva som foregikk før vi fikk mot til å informere dem. Det morsomme er at de var henrykte.
– Dette har jeg håpet på siden jeg var liten jente, sa datteren vår og klemte oss begge to.
Vi er lykkelige nå. Livet har lært oss å sette pris på hverdagene og hverandre. Og vi har levd så lenge at vi vet at det ikke finnes bare én kjærlighet, men flere.
Irene kommer alltid til å være en del av Eriks liv, og jeg føler ingen sjalusi.
Tvert imot har jeg innsett at Irene gjennom sin varme, kloke måte å være på har bidratt til at vår familie ble gjenforent.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 23/10 2024.
