Leserne forteller
Jeg slet i ekteskapet, men valgte å bli. Først 30 år etter at vi giftet oss, klarte jeg å bryte ut
Jeg hadde det ikke bra og var ulykkelig i ekteskapet. Likevel ble jeg – fordi det ble for vanskelig å gå.
Jeg forelsket meg i Olav fordi han var alt det jeg ønsket meg.
Han var kjekk å se på, flink, morsom, eventyrlysten, ambisiøs og fantastisk. Kanskje burde det tidlig ha blinket noen varsellamper, men dem så jeg ikke. Kjærlighet gjør som kjent blind.
Så han ble mannen jeg satset alt på. Vi flyttet sammen, giftet oss, fikk barn. Jeg tok ikke med meg at jeg iblant følte at han kontrollerte meg, og at han kunne bli sint på meg for veldig små ting jeg gjorde feil i hans øyne.
Det var noe med Olav, et sinne og et dårlig humør, som kunne komme når som helst og i alle slags sammenhenger.
Når han fikk det sammenbitte uttrykket ute blant andre, visste jeg at han kom til å være sint og oppfarende når vi kom hjem.
Det kunne være noe jeg hadde sagt eller gjort, ting han mente ikke passet seg eller var smart.
«Hvor dum er du?» kunne han si, og han var så voldsom i sin måte å være på at jeg bet det i meg i stedet for å ta meg selv i forsvar.
Han slo meg ikke fysisk, men i ord gjorde han det ofte, og hver gang jeg gjorde tilløp til å si ham imot, sa han at det kanskje var like greit at vi ble skilt.
Trusselen om å bli forlatt lå over meg, og fordi han brukte dette så ofte i vanskelige situasjoner, fikk jeg en slags idé om at det verste som kunne skje meg, var å bli skilt.
Men innerst inne ønsket jeg mange ganger å få et annet liv, uten en ekstremt humørsyk ektemann, som altfor raskt mislikte andre mennesker. Selv er jeg ikke sånn, jeg ser som regel noe bra i alle.
Les også (+): Vi fikk hakeslepp av vår sønns avsløring etter bryllupet. Til slutt måtte vi ta en tung beslutning
Skilsmisse?
Da vi hadde vært gift i 20 år, følte jeg meg ofte trist, og en av døtrene våre sa:
«Mamma, hvorfor skiller du deg ikke fra pappa?» Jeg sa som sant var at det var for komplisert.
Jeg tenkte på huset vårt og hvordan det ville bli for barna, og hvordan skulle jeg klare å få mitt eget sted å bo og klare meg selv. Jeg hadde tjent så mye mindre enn ham i alle år, det ville bli umulig, konkluderte jeg.
Nei, jeg fant ikke kraften, og i stedet fortsatte jeg i ti år til å leve med ham. Han var sint, tilknytt og sur, plutselig, og jeg ble fylt med uro og tristhet. Så ble han like brått glad, lykkelig og grei, og de stundene nøt jeg. Det var en berg-og-dal-bane.
Etter hvert tiltok de dårlige dagene. Det skyldtes nok at han ikke lenger fikk den samme anerkjennelsen på jobben, og at jeg bestemte meg for å være mer sammen med venninner.
Han likte ikke venninnene mine, og han lagde bråk hver gang jeg hadde vært ute.
En kveld kjeftet han på meg også etter at jeg hadde lagt meg i sengen, og jeg kjente at det knyttet seg i brystet mitt.
«Jeg tror ikke at jeg orker mer», åpnet jeg meg overfor min eldste datter dagen etter.
Hun og jeg har alltid hatt et fint forhold. Fordi hun er sterk var hun ofte på kant med faren. Han liker ikke sterke kvinner.
«Mamma, jeg forstår ikke hvordan du har klart å holde ut, han er ikke snill mot deg», sa hun, og det var så sterkt å høre henne si de ordene.
Les også (+) Han kunne miste familien sin på grunn av meg
Fri og glad
Mer enn 30 år etter at jeg giftet meg, forlot jeg huset Olav og jeg bygde som unge. Han var sint, men tryglet og ba meg også om å bli, men jeg hadde bestemt meg.
Da jeg endelig klarte å stå opp for meg selv, følte jeg meg sterk og usårbar for første gang i mitt voksne liv.
Med god hjelp fra datteren min og hennes mann har jeg fått en god hverdag. Vi kjøpte en generasjonsbolig sammen, så jeg har familie rundt meg når jeg ønsker det.
I min nye tilværelse er jeg sammen med venninner så ofte jeg vil, uten å få skjenn etterpå. Jeg føler meg fri og glad.
Jeg ser i dag at jeg i mitt hode gjorde et brudd mye vanskeligere enn det var. Da jeg tok valget, ble i grunnen alt lett. Nå ser jeg frem til gode år, som ligger foran meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 18/09 2024.
