De blå sidene
Jeg hadde ikke sett barnefaren siden han forlot oss for 14 år siden. Så ringte han på døren
Faren til sønnen vår forsvant ut av livet vårt få måneder etter fødselen. Jeg trodde aldri jeg skulle se ham igjen.
Jeg var kun 17 år da jeg fødte en sønn. Faren hans var min store kjærlighet, og under hele graviditeten var hodet mitt fylt med urealistiske forestillinger om at vi nå skulle være en ordentlig familie.
De romantiske forestillingene endte imidlertid brått, og virkeligheten innhentet oss. For faren var også kun 17 år og like umoden som meg.
Foreldrene mine insisterte på at jeg ble boende hjemme, inntil de kunne se at jeg klarte rollen som mor.
Barnefaren var også hjertelig velkommen, for de hadde plass til oss, og de likte ham godt. Men det gikk selvfølgelig ikke.
Kort tid etter fødselen begynte han å bruke de fleste kveldene sammen med kameratene, og tilbake satt jeg alene med en baby.
Moren min hjalp meg utrolig mye. Hun var der også for meg, da forholdet til barnefaren til slutt gikk i stykker. Da var sønnen min bare seks måneder gammel.
Jeg var sønderknust, men med min mors hjelp kom jeg stille og rolig på beina igjen. Det var jo også nødvendig. Sønnen min hadde bruk for meg, og i de neste to til tre årene vokste jeg langsomt inn i rollen som mor, slik at jeg som 20-åring kunne flytte hjemmefra med en følelse av at det nok skulle gå.
Jeg måtte slutte på skolen da jeg ble mor, men jeg tok det igjen som privatist, og etterpå utdannet jeg meg til laborant. Med mine foreldres hjelp fikk jeg kjøpt et lite hus. Jeg hadde bil, hus og jobb, men viktigst av alt så hadde min sønn det godt.
Et halvt års tid før sønnen min skulle konfirmeres, begynte han plutselig å spørre etter faren sin.
Jeg hadde for mange år siden fortalt ham det eneste jeg visste, nemlig at faren hans hadde reist fra byen, og at jeg ikke hadde noen anelse om hvor han bodde nå.
Det hadde sønnen min akseptert, derfor kom det som en overraskelse for meg at han nå plutselig begynte å stille meg en masse spørsmål.
Hvem var faren hans? Hvorfor hadde han ikke vært der for ham? Hvor bodde han nå?
Spørsmålene var mange. Det var også bebreidelsene. Han anklaget meg for bevisst å ha holdt faren hans på avstand.
Han ville vite hva jeg hadde gjort, siden pappaen hans hadde reist.
Les også (+): Jeg gledet meg til å fortelle deg at jeg var gravid. Reaksjonen din var et sjokk
Han forsto ikke
Det ble til slutt umulig å svare på alle spørsmålene og anklagene, og vi endte ofte opp med krangel, sinne og gråt.
Sønnen min godtok ikke forklaringene. Han forsto ikke hvorfor min og farens umodenhet var grunn nok til at vi skiltes. Det måtte være noe mer, mente han. Så hva var det jeg ikke ville fortelle ham? Men det var ikke noe jeg holdt skjult.
Jeg hadde virkelig ikke hatt kontakt med faren hans i alle disse årene. Barnebidraget ble inndrevet av NAV og satt inn på min konto hver måned, og jeg hadde for lengst innstilt meg på å være alenemor. Så hva skulle jeg fortelle ham?
Til sist ba jeg faren min ta en prat med sønnen min. De hadde et fantastisk forhold, så hvis noen kunne nå inn til sønnen min, måtte det være faren min.
Det stemte også, så da sønnen min kom fra helgebesøk hos sine besteforeldre fortalte hverken han eller faren min hva de hadde snakket om. Men jeg merket fort at noe hadde endret seg.
Det hadde tilsynelatende kommet en ro over sønnen min. Han stilte ikke lenger spørsmål om faren sin, og derfor kunne vi sammen begynne å glede oss til konfirmasjonen som nærmet seg.
Dagen etter konfirmasjonen satt jeg og sønnen min og så på gaver og hilsener. Plutselig rakte han meg en konvolutt.
– Mamma, se på denne, sa han med et spesielt uttrykk i øynene.
Jeg åpnet konvolutten, og så ble jeg helt stum. Det var et kort fra faren hans, og det lå ved 5000 kroner.
Det viste seg at sønnen min, i ledtog med morfaren sin, hadde funnet frem til faren. Han bodde i en by 30 mil fra oss. Det var allerede et par måneder siden, og ingen av dem hadde sagt et ord om det til meg.
Min første reaksjon var sinne, i første omgang rettet mot faren min, som jeg syntes hadde gått bak ryggen min. Men i virkeligheten var det jo meg selv jeg var sint på.
Jeg hadde sviktet sønnen min ved ikke å forstå hvor viktig det var for ham å finne faren sin. Jeg skulle ha hjulpet ham, for selvfølgelig hadde han rett til å vite hvem faren var og kanskje få et forhold til ham.
I de neste dagene tenkte jeg mye på hva min ungdomskjærestes tilbakekomst kunne bety for sønnen min.
De hadde åpenbart ikke møtt hverandre ennå, men kun snakket sammen på telefonen og ellers skrevet litt med hverandre på Messenger.
Jeg endte med å foreslå for sønnen min at vi inviterte faren til å komme på besøk en dag, og det ble han overlykkelig for. Men også en smule betenkt.
– Hva om pappa ikke har lyst til å komme? spurte han.
– Det har han selvfølgelig. Ellers ville han ikke sendt deg alle pengene og det fine kortet til konfirmasjonen din, beroliget jeg ham … og håpet inderlig at jeg hadde rett.
Les også (+): Det finnes mange som har det som meg. Alt jeg ber om, er at dere prøver å forstå meg
Overraskelse
Jeg var selv kjempenervøs da dagen for pappaens besøk opprant. Jeg hadde utelukkende kommunisert med ham via sms, så jeg hadde ikke noen klar idé om hvordan han var etter så mange år.
Mest av alt var jeg redd for at han ikke kunne leve opp til sin sønns tårnhøye forventninger.
Han hadde allerede satt faren sin opp på en pidestall, og det kunne det nok bli vanskelig å leve opp til. Men det var ute av min kontroll nå. Det måtte gå som best det kunne.
Jeg fikk mitt livs overraskelse da han sto i døren i sin sorte skinndress.
Han hadde kommet kjørende på motorsykkelen sin, og allerede der fikk han de første stjernene i boken hos sønnen sin. Og jammen meg også i min, for han så virkelig godt ut. Han var blitt en mann. Den lange, keitete unggutten jeg hadde grått så voldsomt over for 14 år siden, var borte.
Overfor meg sto en voksen mann med et varmt smil og utstrålte en selvsikkerhet han i hvert fall ikke hadde hatt den gang.
Til min store glede hadde han det meste av oppmerksomheten rettet mot sønnen sin. Blant annet tok de med seg hunden vår og gikk en lang tur uten meg, og da de kom tilbake, var det veldig tydelig at isen var brutt.
Min sønns første sjenerthet var som blåst bort, og praten gikk lystig om computerspill, fotball og motorsykler. Jeg måtte flere ganger trekke på smilebåndet. De lignet hverandre. Helt utrolig mye.
Etter kveldsmaten trakk sønnen min seg inn på rommet sitt. Jeg tror han var overveldet og hadde behov for å være alene og fordøye alle inntrykkene og følelsene.
Det ga meg muligheten til å snakke mer personlig med faren. Han fortalte at han hadde hatt sårlig samvittighet over å la meg i stikken den gangen for 14 år siden.
Han hadde bare ikke kunnet noe annet. I motsetning til meg kom han ikke fra et trygt og godt hjem. Han hadde ikke hatt noen far, og moren hans hadde titt og ofte byttet kjærester, som for det meste syntes han var i veien. Han hadde ingen anelse om hvordan man skulle være en god far.
Etter å ha forlatt oss, hadde han havnet i dårlig selskap, men da han var midt i 20-årene hadde han møtt noen mennesker som hadde hjulpet ham i gang med en utdannelse.
Nå var han murer, hadde fast arbeid og manglet slikt sett bare kone og barn for å være helt normal, som han sa med et smil.
I et mer alvorlig tonefall tilføyde han at han ofte de siste årene hadde tenkt på å oppsøke oss for å bli bedre kjent med sønnen sin.
Men han hadde ikke våget. Det kunne jo være at sønnen hans hadde fått en annen ”far”, og kanskje ikke engang visste hvordan det i virkeligheten var?
Han endte med å få både kone og barn. Nemlig meg og sønnen min. Allerede tre måneder etter vårt første møte flyttet han inn hos oss.
Som murer hadde han ikke vanskelig for å finne ny jobb i byen vår, og siden den gang har vi både kjøpt et større hus, giftet oss og fått en datter, som nå er ett år.
Og slik endte vi likevel, mot alle odds, med å bli en ordentlig familie.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 07/02 2023.
