De blå sidene
Jeg hadde aldri trodd at dette skulle skje med min gamle mor. Jeg kunne ikke ha det sånn
Det skjedde noe da mor ble gammel.
Foreldrene mine var gamle, og mor begynte å glemme ting. Far derimot var sterk, frisk og klinkende klar.
Men da han brakk lårhalsen og måtte på opptrening på sykehjemmet etterpå, rotet det seg til for mor. Hun kunne ikke bo alene og fikk en plass på sykehjemmet, hun også.
Etter hvert fikk de egen leilighet i et slags eldrekollektiv med døgnbemanning. Noe de begge ga uttrykk for at de ønsket.
Det gikk ikke mange dagene før mor begynte å mase om at hun ville hjem til rekkehuset sitt.
Noen ganger gråt hun så hun hikstet, andre ganger kjeftet hun oss huden full. Det verste var å høre hvordan hun brukte munn på far.
– Han bare later som han har vondt i benet, kjeftet hun. – Han er så lat, gidder ikke å hjelpe meg med noen ting.
Hver gang hun kom med slike beskyldninger overfor far, stakk det oss langt inn i hjerteroten. Det var så vondt å høre på og så urettferdig mot den snille mannen.
Far fikk skyldfølelse fordi han var så redusert og ikke kunne hjelpe mor sånn som før. Det gikk så langt at han måtte gå på beroligende medisiner.
Han ble urolig og sov nesten ikke, matlysten var også dårlig. Vi forsøkte å snakke med mor, forklarte at far ikke orket så mye som før, og ba henne tenke litt mindre på seg selv.
– Nå er det far som trenger hjelp, sa jeg strengt.
– For noe tull! Han feiler ingen ting, sa mor like hardt.
Hva var det med henne? Hvor var det blitt av den snille moren min? Hun var jo som forvandlet!
Min søster og jeg var innom foreldrene våre nesten hver dag. Likevel klaget mor over at vi aldri besøkte dem.
– At jeg skulle få slike utakknemlige beist av noen unger! sa hun til en av onklene våre.
Les også (+): Jeg har dårlig samvittighet. Burde jeg ha skjønt hva som skjedde med min gamle mor?
Dårlig samvittighet
Det viste seg at mors forandring hadde en medisinsk årsak, hun hadde Alzheimers sykdom.
Legen fortalte at hennes aggressive væremåte kom av sykdommen. Likevel gjorde det vondt å høre de harde ordene hennes. Og jeg hadde aldri ro.
Var jeg hjemme, hadde jeg dårlig samvittighet for at jeg koste meg i eget hus, i stedet for å besøke foreldrene mine.
Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å passe barnebarna så mye som jeg syntes jeg burde, dårlig samvittighet overfor venner fordi jeg som oftest måtte si nei takk til innbydelser.
Jeg skyndte meg bestandig, måtte liksom gjøre unna alt på rekordtid, så jeg kunne få vært mest mulig hjemme hos far og mor.
Jeg følte at alle nappet i meg. Barnebarna, de tre voksne ungene mine, svigerbarn, venner og kolleger.
– Foreldrene dine har hatt et fint liv, og en gang, kanskje om ikke altfor lenge, er vi i samme situasjon, sa Guttorm, mannen min.
– Særlig du, for du graver din egen grav med all pliktfølelsen og den dårlige samvittigheten din. Vi lever bare én gang, jenta mi, og du har rett til å være glad, sa han og ga meg en klem.
Snille Guttorm, jeg var så glad i ham, og jeg visste at han hadde rett. Hodet mitt visste det. Men hjertet og samvittigheten nektet å lytte til hodet.
Så døde far. Og mor ble helt ute av seg. Hun nektet å godta at han var død, og nå skulle hun i hvert fall hjem. Det var jo for fars skyld de hadde bodd i bokollektivet.
Tiden som fulgte, vil jeg helst glemme, for nå haglet anklagene om at det var vår skyld at far var død.
To måneder etter begravelsen satt jeg på jobben en dag da det plutselig svartnet for meg. Det suste i hodet, og jeg svimet av. I all hast fikk de meg til legen. Og der kom jeg så smått til meg selv.
– Overanstrengelse, sa legen. – Kom ikke og si at jeg ikke har advart deg.
Deretter ble det sykmelding og fysioterapi — og mor ble bare verre og verre.
Hun ringte til alle døgnets tider, og var vi på besøk, hendte det at hun sa at vi bare kunne dra oss hjem.
En gang spyttet hun etter Guttorm, kalte ham for tufs og idiot og det som verre var. Da våknet jeg endelig. Selv om hun var syk, kunne vi ikke la henne holde på så alle endte opp som pasienter.
Skulle dette fortsette, ville vi bli syke alle som én. Fra og med den dagen satte jeg grenser for meg selv.
Les også (+): Jeg reiste hjem da mor ble syk, men ingenting ble som jeg trodde
Takle presset
Jeg kuttet besøkene ned til to ganger i uken og da bare korte visitter. Jeg tar ikke telefonen hver gang hun ringer, bryr meg heller ikke lenger så mye om alle anklagene hennes.
Jeg vet at hjemme kan hun ikke være, og jeg kan ikke slutte å leve livet mitt, selv om den beste tiden av hennes liv er over. Dit vil jeg også komme, så det er om å gjøre å leve godt nå.
Guttorm støtter meg. Han sier at både jeg og søsteren min har gjort så godt vi har kunnet. Vi har ingen ting å ha dårlig samvittighet for, og vi har rett til å leve vårt eget liv.
I morgen skal jeg besøke mor. Men jeg gruer meg ikke, som jeg alltid gjorde før. Nå vet heldigvis både hodet mitt og hjertet at oppførselen hennes skyldes sykdom, og at de stygge og harde ordene ikke egentlig er mors ord.
Den ordentlige moren min, hun som var høflig og snill, ble borte for flere år siden. Sykdommen tok henne fra oss.
Jeg har laget pizza og setter den rykende varm på bordet. Lørdagskos for barnebarna, Guttorm og meg. Guttorm ser på meg og smiler, det samme gjør de to gullungene som er på besøk.
– Mommos pizza er best, sier en av dem.
Så ringer telefonen, for tredje gang på en halvtime. Det er mor. Men jeg tar den ikke, setter meg i stedet rolig ned, smiler og forsyner gullklumpene mine med hvert sitt store pizzastykke.
I kveld er det vi fire rundt bordet som er viktige.
I morgen skal mor få min fulle oppmerksomhet de par timene jeg besøker henne. Slik har jeg lært meg å takle presset. Jeg kan ikke være alle steder på en gang.
Og jeg kan ikke hjelpe mor eller noen andre hvis jeg selv er utslitt. Alle mennesker trenger påfyll for å ha noe å gi. En dyrekjøpt visdom som jeg endelig har lært å følge.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
