Jeg begynner å se hva jeg har påført meg selv og barna av lidelse

Helt siden jeg fikk barn, har jeg slitt med en voldsom angst for å dø eller miste barna mine.

Ting jeg elsket å gjøre før, tør jeg ikke å gjøre lenger. Jeg vet at jeg er en overbeskyttende og nærmest hysterisk mamma, men klarer ikke å endre meg. Jeg ser farer overalt.

Som barn var jeg aktiv og elsket å gjøre ting som virket farlige. Foreldrene mine lot meg klatre i trær og hoppe fra stein til stein i fjellheimen.

Min vågale måte å være på fortsatte inn i ungdomsårene. Jeg gikk for å være en frisk, sporty og uredd jente, som både sa ja til og fikk lov til å være med på det meste.

Alt endret seg

Som 23-åring traff jeg Bent, og vi var av samme slaget; likte å reise og fartet rundt i verden sammen i flere år før vi fikk barn.

Det var da Jonas var født at alt endret seg. Fra å være relativt avslappet i forhold til potensielle farer utviklet jeg meg til å bli en redd, ja nesten hysterisk mor.

Alle rundt meg ble overrasket over at jeg, av alle, kunne bli redd for å fly og kjøre bil. Jeg drev med kontinuerlig risikovurdering og ble ikke med på noe som helst uten å ha brukt lang tid på å tenke gjennom om det var sikkert nok.

Redselen for å dø eller miste barnet mitt ble så påtrengende at jeg ikke klarte å leve et normalt liv, men til å begynne med så jeg det ikke selv.

Nesten vanvidd

Bent trodde at alt ville gå over bare Jonas ble litt større, men da jeg ble gravid for andre gang tre år etter, var jeg like redd. Allerede da var min angst blitt vanskelig å leve med for mannen min.

Foreslo han å kjøre til sine foreldre med Jonas, nektet jeg ham det, fordi jeg var redd det kunne skje en trafikkulykke.

Bare hvis jeg var med og kunne sitte ved siden av gutten vår, kunne jeg motvillig ta turen på besøk til svigerforeldrene mine.

Bent var streng og sa at jeg måtte ta meg sammen.

– Du er irrasjonell. Din redsel er syk, og du trenger å få behandling for den, sa han iltert.

Men jeg nektet og laget store scener hvis han sto på sitt og det han hadde planlagt å gjøre.

Jeg klarte ikke å slippe Jonas av syne. Mens en normal mor ville ha satt seg ned og nytt det faktum at far og barn var ute noen timer, ble jeg nærmest drevet til vanvidd.

I hodet mitt så jeg store ulykker, og det verst tenkelige marerittet — at barnet mitt døde — terroriserte hjernen min igjen og igjen.

Jeg klarte ikke å slappe av, men ringte og ringte og ringte for å sjekke og dobbeltsjekke at alt var i orden.

Ingenting ble bedre da lille Hanna var født. Med to barn å passe på ble angsten min tvert imot større. Bent gjorde alt han kunne for å få meg ut av tvangstankene, det nyttet bare ikke.

Forsøkte han å få meg med på en romantisk tur for bare oss to, ble jeg rasende.

Hvordan kunne han tro at jeg ville forlate barna våre uten videre og overlate dem til våre foreldre, som er så gamle at de ikke lenger har oversikt?

I mine øyne var ingen gode nok til å ta vare på våre små. Jeg klarte ikke å stole på et eneste menneske i så måte.

Les også (+): Mannen min så på meg som en sur og masete kone, enda jeg gjorde alt arbeidet hjemme

Han forlot meg

Det gikk som det måtte gå — Bent forlot meg. Nå var jeg enslig forsørger med ansvaret for barna mesteparten av tiden — det ga angsten fullt utløp.

Mens barna var små, aksepterte de at de ikke fikk lov til ting, og at jeg var med dem overalt, men etter hvert som de ble eldre, opponerte de og sa at jeg ikke kunne nekte dem å gjøre alt andre på samme alder fikk gjøre.

Jeg lot dem aldri sitte på med venners foreldre, men insisterte på å kjøre dem selv. Og jeg hadde heller huset fullt av ungdom enn å la mine barn være på besøk hos andre, selv om det var voksne hjemme der.

Når familien min sa at jeg måtte søke profesjonell hjelp for min overbeskyttende måte å være på, bet jeg dem av.

Da Hanna ble tenåring, innså jeg imidlertid at jeg måtte gjøre noe. Hun flyttet til faren i fortvilelse og sinne over at jeg voktet henne så intenst.

Nå har jeg vært hos en psykolog fem ganger og begynner å se hva jeg har påført meg selv og barna av lidelse.

– Du har gjort det av kjærlighet, men risikerer å støte fra deg barna dine hvis du fortsetter i samme spor, var beskjeden jeg fikk.

Les også (+): Søsteren min sa det var min egen skyld at mannen min hadde gått så langt. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte

Må slippe dem fri

Det fikk meg til å se hva jeg har drevet med. Problemet er at angsten for å miste barna er så påtrengende at jeg ikke klarer å kontrollere den.

Jeg elsker dem så høyt at jeg ikke finner ord. Jeg vil bare deres beste.

Min fornuft sier meg at jeg må slippe dem fri og lære meg å ta sorgene når de kommer — om de kommer.

Jeg har brukt utrolig mye energi på å forholde meg til det verst tenkelige hele veien og har ikke klart å slappe av og nyte livet, slik jeg burde ha gjort.

Tross alt har jeg to friske barn, som klarer seg godt. Nå forteller jeg meg selv akkurat det hver gang de vonde tankene dukker opp.

Forhåpentlig vil jeg på sikt klare å kontrollere frykten, men jeg vet at det er en lang vei å gå.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg var superkona og supermammaen som stilte opp for alle. Min største frykt var å bli mislikt

Det skjedde noe med meg da vi fikk barn. Jeg trodde aldri at det skulle skje meg