Leserne forteller
Jeg låste meg inn i leiligheten min og fikk tidenes overraskelse. Siden den kvelden har ikke livet mitt vært det samme
Redselen for å bli eldre tok overhånd, og det påvirket både hverdagen min og selvbildet mitt. Helt til den ene, magiske kvelden.
Nå nærmet dagen seg med stormskritt. Jeg led all verdens kvaler. Når man fylte 30 år, var man voksen, enten man ville det eller ikke. For første gang i mitt liv var jeg skikkelig deppa. For hva kom ikke til å skje?
Rynkene ville sikkert vise seg over natten. For ikke å snakke om appelsinhud! Jeg kom til å se ut som en appelsin noen hadde glemt ved juletider og fant igjen utpå våren – tørr og skrukkete.
Og den fine, faste kroppen min – som jeg var stolt av og hadde nedlagt så mange treningstimer og slankekurer på – den kom til å bli slapp og dvask. Skikkelig ekkel!
Om jeg bare kunne skru tiden tilbake, tenkte jeg. Jeg gjorde alt jeg kunne for å glemme dagen som nærmet seg, og håpet at alle andre ville gjøre det samme.
Les også (+): Jeg kommer aldri til å fortelle barna mine denne historien
30 år
Jeg lå våken hele natten før bursdagen og tenkte over livet mitt. Jeg er den eneste på 30 år i vennegjengen som ikke har mann og barn. Gjett om jeg hadde fått høre det, spesielt i de siste månedene!
Så det å bli 30 var tydeligvis ensbetydende med at du er ferdig som «attraktiv» på markedet. Etter den dagen skal man leve et ansvarlig, kjedelig liv – eventuelt med mann og sippete unger på slep. Tanken holdt på å kvele meg. Jeg var ikke moden for det. Ikke ennå!
Den store dagen kom, for jeg klarte dessverre ikke å stoppe tiden og hoppe av. Dagen var stille. Forunderlig stille, bare to-tre gratulasjonstelefoner.
Jeg var klar over at jeg hadde ønsket at dagen skulle forbigås i stillhet, likevel føltes det litt sårt. Var det ingen som husket på meg?
Etter jobben dro jeg hjem til foreldrene mine, og der ble det disket opp med god mat, vin og kaker. Jeg spiste svært lite.
Drakk bare vann og pirket i maten. Jeg syntes å huske at jeg hadde lest noe om at stoffskiftet sank etter 30, slik at man la på seg raskere enn før.
Så der satt jeg med vannglasset mitt og syntes synd på meg selv, mens mor og far trodde det hadde tørnet helt for meg. Og det var jo ikke så langt fra sannheten heller!
Ut på kvelden dro jeg hjem, låste meg inn i leiligheten og skulle akkurat til å slå på lyset da noen gjorde det for meg. Og der var alle vennene mine, alle de som var glad i meg og brydde seg om meg.
De hadde pyntet leiligheten til det ugjenkjennelige med ballonger og girlandere og laget herlig mat.
Jeg fikk et glass champagne i hånden og sank ned i en stol og smilte fra øre til øre. Ikke snakk om vannglass nå, nei!
Det ble en festlig, uhøytidelig og uforglemmelig kveld. Selvsagt vanket det gaver, akkurat slikt en 30-åring trenger; antirynkekrem, slankekrem, krem mot appelsinhud og ansiktsmasker. Og truser med «hold inn» og BH-er som både skulle løfte og forstørre.
Det var alt det jeg hadde tenkt på og hatt angst for, men nå ble det hele plutselig bare til latter og spøk. For alle visste at jeg ikke trengte noe av det, akkurat like lite som jeg hadde trengt det dagen før. Til og med jeg forsto det.
Les også (+): Johan skulle ha den fulle kontroll over meg. Så hendte det som endret alt
Verdifullt liv
Nå er det gått seks måneder siden den minnerike kvelden, og livet har aldri vært bedre. Ikke har det dukket opp rynker heller, og appelsinhuden gidder jeg ikke å se etter.
Den dagen jeg gruet slik for fordi jeg trodde den kom til å forandre livet mitt fullstendig, gjorde også det, men på en helt annen måte enn jeg var redd for. Jeg tror rett og slett jeg er blitt voksen!
I månedene etter 30-årsdagen gikk det langsomt opp for meg hvor vanvittig selvopptatt og ensporet jeg var; at det eneste som betydde noe var hvordan jeg så ut. Det viktigste i livet var mitt eget speilbilde. Som om det sa noe om hvilken verdi jeg hadde som menneske!
Jeg er fortsatt opptatt av hvordan jeg ser ut, og jeg elsker livet. Men livet har fått en annen betydning. Skal livet ha verdi, må det også ha innhold. Visst er det morsomt med fest og flørt på byen.
Men om det virkelig røynet på, kunne jeg saktens klare meg uten noe av det. Da var det andre verdier som ville stå sentralt, som vennskap, god helse, medmenneskelighet og omsorg for dem jeg er glad i. Det har jeg inkludert i livet mitt nå, iallfall jobber jeg iherdig med saken.
Jeg tror ikke jeg er blitt kjedeligere av den grunn, og ikke er livet blitt kjedeligere heller. Jeg har fått meg samboer også – jeg, som var så redd for å bli bundet.
Er så forelsket at jeg går på skyer! Til alt overmål er han yngre enn meg. Ikke fordi jeg måtte se om jeg fremdeles hadde draget på yngre menn, jeg ante ikke hvor gammel Didrik var før etter flere uker.
Alder er ikke så viktig lenger. Men jeg ble jo litt paff, jeg innrømmer det, da det viste seg at han var fem år yngre enn meg.
Han virker ikke slik. Det er en moden og reflektert mann jeg har flyttet sammen med. Så livet er ikke slutt fordi om man blir 30.
For meg var det da det egentlig begynte. Allerede nå har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal få den store skjelven når jeg blir 40 eller 50. Det er omsider gått opp for meg at det viktigste er at man får lov til å bli ett og ett år eldre.
Det er nemlig ingen selvfølge, og ikke alle er så heldige. Livet er alltid verdifullt og har ingenting med alder å gjøre. Jeg lever mens jeg lever!
