Leserne forteller
«Ingen mann vil ha meg, mamma», sa datteren min
«Jeg er den eneste jeg vet om, som ingen kan bli glad i», sa hun. Siden da har jeg gått med en opprørt og vond følelse i magen.
Kanskje har jeg lenge visst at jenta vår er ulykkelig. Innerst inne har jeg følt at hun har båret på lengsler og savn etter en kjæreste, og at det er årsaken til at hun er så sint, innesluttet og bitter.
«Hvorfor er jeg så stygg – hvorfor fikk dere meg?» kunne hun si som tenåring.
Nå er hun en ung voksen, som har fått utdannelse og ut fra det klarer seg bra, men sosialt sliter hun fordi hun ikke føler seg attraktiv eller pen nok.
Hva vi får i genetisk gave når vi blir født, er aldri mulig å forutse. Både mannen min og jeg er helt vanlige mennesker, både hva gjelder utseende og intelligens. To barn har vi fått, og de så ulike som det er mulig å bli.
Vår eldste datter ble langlemmet og har små, nette trekk. Hun er det mange vil kalle vakker. Nora ble kort og stor med kraftige, markerte trekk. For oss er hun vakker, men av mange vil hun nok karakteriseres som overvektig.
Til og med håret til de to jentene våre er forskjellig, vår eldste har tykt hår med fall i, har Nora tynt hår som fort blir fett.
Å være mamma til en som ser seg i speilet og lander på at hun ikke holder mål, er veldig tungt. For det er slik, at gutter og jenter i kjærlighetsmarkedet vurderes etter hvordan de ser ut – dessverre.
Livet er ikke rettferdig, og hva våre døtre fikk, er et eksempel på det. Mens den ene av våre døtre mer eller mindre har surfet seg gjennom livet i medvind og hatt kjærester, har Nora slitt siden hun var liten.
Hun ble født med en fot som peker innover, og hadde dermed i andres øyne også en «skavank», som ble lagt merke til.
Jeg ble tidlig oppmerksom på det sårbare i Nora, og derfor tok jeg ekstra godt vare på henne. Når hun var lei seg fordi hun ikke klarte å løpe, fant jeg i stedet på noe annet hyggelig, som å bake boller og lage kakao. Som liten lot hun seg avlede.
Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg tok henne i armene mine og sa at hun var den vakreste jenta vi visste om. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger pappaen løftet henne opp og sa at hun var hans prinsesse.
Frem til hun begynte på skolen tror jeg vi klarte å få henne til å føle seg som alle andre. Men på skolen erfarte hun hvor brutale barn kan være mot hverandre.
Les også (+): Først i voksen alder forsto jeg hva min egen mor hadde gjort mot meg
Opptatt av utseende
Hun ble overvektig, eller lubben, ganske tidlig, og da hun etter hvert ble oppmerksom på dette selv, fordi andre barn ertet henne, ble hun veldig lei seg.
«Hvorfor er jeg stygg mens Oda er pen?» spurte hun meg som syvåring.
I alle år har jeg tenkt at det er brutalt hvor opptatt vi mennesker er utseendet, og hvordan vi tar avstand fra det som skjønnhetsidealene ikke definerer som pent. Vi sa til henne at det er personligheten som teller, alle hennes gode, fine egenskaper. Og at hun var pen selv om hun ikke så det selv.
«Det er bare pappa og du som synes det», sa hun.
Hva sier du da?
Overalt fortelles det hva som er pent og akseptert. I samfunnet vi lever i heies de pene frem, og det gjør vondt å skille seg ut og være det andre kaller stygg.
Da Nora ble ungdom, hadde hun venninner, heldigvis, og de møttes og gjorde hyggelige ting sammen. I denne perioden var jeg ikke så bekymret. Hun var ikke i gjengen med de mest populære, men hadde sine fortrolige, som hun trivdes sammen med.
I en periode snakket hun ikke så mye om eget utseende. Det virket som om hun hadde akseptert at hun ikke var slank. Hun sluttet å si at hun skulle ønske at hun var født som Oda.
«Det kommer til å gå bra», tenkte jeg. For hun studerte og fikk jobb etterpå. At det ikke var snakk om kjærester, hang jeg meg ikke opp i, for det fikk komme når det kom.
Jeg har sett mange unge mennesker som ikke har hatt kjæreste, og jeg landet på at hun ikke var alene om å ha det sånn.
Oda forlovet seg og fikk barn. Hun var lykkelig med samboeren. Når vi var samlet i familiemiddager, begynte jeg å merke at Nora var i en dårlig periode.
Hun var sur på søsteren, kom med sårende kommentarer og fremsto som bitter.
Skulle jeg snakke med henne? Noen ganger forsøkte jeg å spørre hvordan hun hadde det, men da bet hun meg av.
«Ikke bry deg, mamma», sa hun.
Les også: (+) Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet
Selvhat
Det var da hennes nærmeste venninne fant en mann og skulle gifte seg, at hun endelig åpnet opp. De to venninnene er nå 29 år gamle. Helt til nå hadde ingen av dem erfaring fra kjærlighet og sex.
Jeg så at datteren min slet, og jeg bestemte meg for å grave dypere i det, selv om jeg risikerte at hun ble sint på meg.
«Nora, nå skal du fortelle meg hvorfor du er så gretten», sa jeg.
Hun så på meg, var stille lenge, og så sa hun at jeg sikkert ikke ville høre sannheten.
«Jeg er den eneste jeg vet om, som ingen kan bli glad i. Ingen mann vil ha meg, mamma», sa hun.
Det føltes som om ordene slo meg.
«Nora, det er ikke sant, det kan skje en dag», forsøkte jeg å trøste.
Men da avbrøt hun meg og sa at jeg måtte slutte å lage en sannhet som ikke finnes. «Jeg er stygg, og det har jeg alltid vært. Ingen har vært forelsket i meg», konstaterte hun.
Nora sa til meg at hun er en kvinnelig incel, en ung kvinne, som ikke har hatt sex. Da jeg gikk hjem og leste om begrepet, føltes det veldig vondt, for en incel opplever sine manglende erfaringer som sentralt for hvem de er.
Nora sa at hun forakter menn fordi de bare er ute etter sex. «De gode mennene, som ikke er det, er tatt av de pene jentene», sa hun.
Hun sier at hun er i et ufrivillig sølibat. Hun er sikker på at hun aldri kommer til å oppleve romantiske forhold, intimitet, sex eller det å få barn. «Alle venninnene mine har nå fått kjæreste. Jeg er utskuddet», påstår hun.
Jeg fikk vite at hun er blitt med i et nettsamfunn, der incels snakker sammen. I nysgjerrighet leste jeg om det. Blant «femcels», som er kvinnelige incels, hater de menn, og det verserer konspirasjonsteorier, som at biologisk attraktivitet bestemmes av et menneskes samfunnsposisjon.
Mangel på nærhet og intimitet gir utenforskap. Min yngste datter har i sin fortvilte situasjon funnet et fellesskap med andre, som har det på samme måte, men jeg tror ikke at det er bra.
For samtidig som hun bygger opp et hat til menn, hater hun også seg selv i enda større grad. Faktisk tror jeg at selvhatet er aller størst.
Jeg er sikker på at vår historie ikke er unik, for dette gjelder både gutter og jenter, kvinner og menn, og jeg håper at vår historie kan sette fokus på hvor tøft det er for en person å føle at hen ikke ses på som pen nok.
Som mor bærer jeg på sorg. Sorg over at jeg ikke klarte å få Nora til å se alle de bra kvalitetene hun har, som ikke synes utenpå.
Jeg håper at skjebnen bringer kjærlighet inn i hennes liv, slik at hun ser verden på en annen måte enn nå.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
