Leserne forteller
I mange år har jeg båret på en smerte som ingen andre har sett
Hver gang jeg får spørsmålet i selskaper og andre sammenhenger, svarer jeg «nei». Jeg orker ikke å fortelle historien.
Å snakke om det gjør vondt, og tanken på å dele min store sorg skremmer meg, selv om jeg ikke kjenner dere som leser denne historien.
Jeg som skriver dette, er en voksen dame, godt gift og for så vidt har jeg det bra, men gjennom år har jeg båret på en smerte ingen andre har sett.
Audun og jeg ble kjærester tidlig og bestemte oss for å få mange barn, helst tre. Både han og jeg kommer fra barnerike familier og vokste opp med flere søsken, så storfamilien har vært naturlig å ønske seg.
I 20-årene ventet jeg med å tenke på familieforøkelse. Vi studerte og ville vente til vi hadde fått fast jobb og var mer etablert.
Kort tid før jeg rundet 30 år, sluttet jeg å bruke prevensjon, og egentlig trodde vi begge at det bare ville ta noen uker før jeg ble gravid.
I stedet tok det to år, men da det endelig skjedde, var vi så lykkelige, og jeg spredte nyheten i familien og blant venner og begynte med en gang å handle inn barnetøy og pusse opp barnerommet.
I seks uker var alt som det skulle, og jeg følte at jeg kjente at jeg bar på et lite barn. Brystene ble større, og jeg nøt å være gravid. At det skulle bli fantastisk å bære frem et lite menneske, bare visste jeg.
To uker etter at vi fikk vite at vi ventet en jente, våknet jeg om natten med akutte smerter og endte på legevakten med store blødninger.
«Dessverre er dette en spontanabort», sa legen, og la trøstende til: «Du skal se det kommer en ny sjanse.»
Jeg sørget, og saumfarte alt jeg hadde gjort, som kunne ha ført til at jeg mistet barnet vårt, og Audun og jeg bestemte oss for fort å bli gravid igjen.
Les også (+): Plutselig sto han der, 30 år siden jeg så ham sist. Jeg var på ingen måte forberedt på følelsene
Spontanabort
Heller ikke da skjedde det så fort som vi ønsket, men to år senere var jeg enda en gang lykkelig gravid.
Denne gangen delte jeg ikke den fantastiske nyheten med venner og familie, men bestemte meg for å vente til etter tre måneder. Og det gikk bra frem til da, men i 17. svangerskapsuke gikk det plutselig galt igjen.
Tårene rant og det føltes som jeg hadde fått et stort, bunnløst hull i hjertet. Det hjalp ikke at leger sa at mange kvinner spontanaborterte både to, tre og fire ganger før de lyktes med et fullgått svangerskap; jeg gråt og fryktet at familieprosjektet vårt ikke ville bli en realitet.
Men vi nektet å gi opp, og da jeg var 36 år gammel viste graviditetstesten igjen en blå, positiv strek. Vi jublet og tenkte at alle gode ting var tre.
Klok av skade delte vi likevel ikke den glade nyheten. Først da jeg kom til 17. uke, og barnet fremdeles levde inni meg, våget jeg å fortelle søsteren min at jeg skulle bli mor.
«Denne gangen føler jeg at det skal gå bra», sa jeg, for jeg trodde virkelig det.
Legene hadde sagt at det ikke var noe galt med meg, så at det skulle gå galt enda en gang, klarte jeg ikke å tro.
I dag tenker jeg at det ikke var meningen at jeg skulle bli mor, for sønnen vi ventet, kom til verden før han var levedyktig.
Ord kan ikke beskrive hvordan jeg hadde det. Da jeg endelig kom meg opp igjen, tok jeg en avgjørelse for meg og Audun: Nå prøver vi ikke mer.
Jeg nærmet meg 40 år og var barnløs, og for å glemme min egen sorg, satset jeg på å gjøre karriere innen mitt felt. Vi ble enige om at det var for sent å adoptere. Prosessen tar flere år, og vi hadde ikke krefter til å gå inn i det.
«Vi kan være glad i våre søskens barn og låne dem», bestemte vi oss for, og slik er det blitt.
Men ennå i selskaper og andre sammenhenger blir jeg spurt om jeg ikke ønsker meg egne barn. Da svarer jeg nei, selv om det er en løgn. Jeg orker rett og slett ikke å fortelle historien.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 18/06 2024.
