Leserne forteller
Jeg glemmer aldri synet som møtte meg da jeg låste meg inn hos mamma
Da mamma mistet et ufødt barn som hun ventet med sin nye samboer, forsto jeg at hun var i sorg, men trøsten hun valgte, ble umulig å forstå.
Jeg glemmer det aldri. En kveld etter at jeg hadde vært sammen med venninner, bestemte jeg meg for å besøke moren min.
Jeg hadde fremdeles en nøkkel og låste meg inn. Inne på badet sto mamma med en baby i armene foran en balje med vann.
Ett år tidligere hadde hun mistet et barn, min ufødte lillebror, så jeg fikk sjokk.
Paralysert ble jeg stående og stirre, og det tok flere sekunder før jeg forsto at barnet ikke rørte på seg, at det var en dukke.
«Mamma, hva driver du med?» spurte jeg.
Å gå tilbake i historien til hvordan min mor har vært og er, er viktig når jeg skal dele historien min.
Jeg vokste opp med en mor som var veldig snill og god, en som alltid tenkte på alle andre og aldri sa nei til noen.
Som barn tenkte jeg at hun var den fineste mammaen i verden, for hun ble aldri sint, bare lei seg hvis noe var dumt eller leit.
Faren min var en stille mann, som ikke sa så mye, og jeg fikk gode barndomsår, uten å føle at noe var rart eller annerledes.
Så ble foreldrene mine skilt da jeg var ni år. Det kom frem at pappa hadde et rusproblem, og for meg var det rart, for jeg hadde aldri merket at noe var galt. Vi bodde enkelt, men jeg ble tatt vare på og elsket av en mamma som var veldig kjærlig.
Fordi moren min bare var 17 år da hun fødte meg, var hun en ung mor, og det husker jeg at venninnene mine sa til meg etter hvert som vi ble tenåringer.
Da jeg var 18 år, fant mamma en ny mann og flyttet sammen med ham.
Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte om Kevin. Han var hverken det ene eller det andre, kanskje fordi han var likegyldig for meg. Men jeg så at han gjorde mamma glad, og en dag sa hun at hun ønsket seg flere barn.
«Det blir fint for deg å få en søster eller bror», sa hun, nesten som om det var noe jeg måtte ha gått og ønsket meg.
Men jeg var blitt voksen og ønsket meg slett ikke et søsken. Tvert imot føltes det rart hvis mamma skulle bli gravid og gå med stor mage. Mødrene til vennene mine var ferdig med å få barn for lengst, og en venninne av meg hadde blitt mor.
«Du er vel for gammel til å få barn nå», sa jeg, men da sa hun at hun hadde drømt om å bli mor igjen i alle år etter at jeg ble født, og at Kevin gjerne ville bli pappa. Han var midt i 40-årene og hadde ingen barn.
Det gikk to år og mamma ble ikke gravid, og jeg hadde glemt at hun drømte om å bli gravid, da hun gledesstrålende fortalte at hun var på vei.
Det eneste jeg klarte å tenke, var at det var flaut. Hva skulle jeg si til kjæresten min? Jeg var 22 år gammel og hadde så vidt begynt å tenke på at vi kunne få barn sammen.
Med en mor som var gravid visste jeg én ting, og det var at jeg ville vente med å få barn.
Les også (+): Jeg elsker sønnen min, men jeg kan ikke la ham manipulere meg
Reborn-dukke
I dag har jeg dårlig samvittighet for tankene jeg hadde, for mamma aborterte og fikk beskjed om at hun ikke måtte prøve å få flere barn.
Hun sørget på en måte som gjorde meg bekymret. Hver gang vi snakket sammen, gråt hun. Liggende fremme i stuen lå et album med bilder og fotavtrykk etter en prematur gutt, som døde etter 21 uker i hennes mage.
I en lang periode var jeg lite på besøk hos mamma. Det skremte meg at hun var så opptatt av babyen hun mistet.
«Husk at du har meg», forsøkte jeg å si, uten at det hjalp.
I kjølvannet av dette begynte jeg å se mamma i et nytt lys. Jeg forsto at hun bærer med seg en slags grenseløs naivitet, som jeg ikke har.
Og så tilbake til da jeg dro på besøk og så henne med en baby i armene. Babyen var en såkalt Reborn-dukke, en dukke som er laget som en tro kopi av en baby.
Guttedukken var skjør og liten, huden fløyelsmyk og plettfri. Han hadde hår, vipper og øyebryn og et naturlig ansiktsuttrykk.
Mamma så på meg, sa hei og sa at jeg måtte hilse på Ola.
«Ola? Men han er en dukke», sa jeg.
Hun sa at han var mer enn det – at hun takket være ham hadde fått bedre dager. Og jeg ble stående der uten å vite hva mer jeg kunne si.
Jeg lærte meg raskt hva en Reborn-dukke er. Mange med psykiske lidelser eller psykisk funksjonshemming går til anskaffelse av slike dukker og behandler dem som om de var en levende baby.
De triller dem på tur, bader dem, tar dem opp i sengen og lar de ligge i armkroken. Når mennesker av ulike grunner ikke kan få egne barn, ser jeg at de har en verdi. Men min mamma hadde jo meg!
Les også (+): Jeg ble bonusmamma annenhver helg. Det som skjedde, sjokkerte meg
Skam gagner ingen
I tiden som er gått etter at jeg oppdaget mammas nye hobby og trøst, forsøkte jeg flere ganger å snakke med henne om skammen jeg følte, men hun ville ikke høre på meg.
Ola snakker ikke, puster ikke, lever ikke, er en dukke, men hun behandler den/han fortsatt som om han var barnet hun mistet.
Mamma er ufør og plager ingen med hva hun gjør, sier samboeren hennes, som synes det er helt ok at hun steller og triller tur med en dukke i vognen. Selv slet jeg lenge med å venne meg til det.
Det verste for meg var at andre så rart på moren min – at de hvisket bak hennes rygg og sikkert tenkte at hun må være psykisk syk eller ha en utviklingshemming.
Jeg hadde så store problemer med å akseptere mammas nye liv med en dukkebaby at jeg fikk henvisning til en psykolog. Han stilte spørsmål, som heldigvis fikk meg på andre tanker.
«Gjør det moren din glad, kan det kanskje også gjøre deg glad?» spurte han.
Jeg innså at Ola gjør mamma tilfreds, og jeg så at det å ha ham dekker noen eksistensielle behov hun har for å gi omsorg og kjærlighet til et barn.
Og jeg lærte meg å se at hun og jeg er grunnleggende forskjellige. Den naiviteten jeg på et tidspunkt oppdaget ved henne, er i stor grad den personen hun er.
Så jeg har bestemt for å akseptere mamma som hun er, med det rare forholdet hun har til en dukke. Ved å bestemme meg for å tolerere og akseptere mennesker som er annerledes, har jeg dessuten opplevd å få større selvrespekt.
Å skamme seg over andres verdier og valg gjør ingen godt. Skam gagner ingen. Og aldri føler jeg meg mer vellykket enn når jeg besøker mamma og sier at jeg vil holde Ola litt.
Da blir hun så glad. Det koster meg ikke lenger noe å gå inn i hennes verden, selv om den er fjernt fra min.
Jeg er blitt litt eldre i år og mye mer voksen, føler jeg selv. Jeg har bestemt meg for å vente med å få egne barn, og heller fokusere på kjæresten min og meg og livet vi har sammen med gode venner og friluftsaktiviteter.
En dag skal jeg få min egen, lille familie, forhåpentligvis, og når jeg oppdrar barna mine, skal jeg lære dem viktigheten av at alle mennesker får være seg selv – også de som er annerledes.
Jeg har konkludert med at min mamma er en annerledes person, og faktisk måtte jeg bli voksen for å se og akseptere det.
Husk å være raus når du møter en person som behandler en dukke som et menneskebarn. Det ligger garantert en trist historie bak, som er blitt bedre, takket være dukken.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 24/06 2024.
