Leserne forteller
Jeg gledet meg til livet som bestemor, men ingenting ble som jeg hadde tenkt
Da den eldste datteren min ble mor og jeg mormor, var det en stor glede for hele familien. Nå sitter jeg og spør meg selv hvorfor ting ikke ble som jeg drømte om.
Jeg så for meg hvordan det skulle bli å være bestemor. Når jeg hadde ledig tid og masse overskudd, skulle jeg be barnebarn på overnatting.
Barnebarna og jeg skulle kose oss sammen med å gjøre ting, slik som å bake, lage mat eller dra på opplevelsesturer sammen.
Alt skulle være så fint og bra!
Nå sitter jeg og spør meg selv hvorfor lite eller ingen ting ble som jeg drømte om.
Fire barnebarn har jeg vært så heldig å få, og de er nydelige, men også krevende å være sammen med, og de er her så ofte at jeg føler meg like sliten som da jeg var ung mor. Kan dette være riktig?
Før jeg deler hele historien min vil jeg fortelle at jeg er 65 år og i full jobb. Mannen min er også i fullt arbeid, så vi har tilmålt fritid.
Det i seg selv har vi ikke ønsket annerledes, for vi liker å jobbe og er friske og sterke, både fysisk og psykisk.
Sammen har vi tre voksne barn, to døtre og en sønn. Det er døtrene våre som har fått barn; den ene av dem med en mann ved sin side, den andre som alenemor etter sæddonasjon.
Alle de fire barnebarn er i alderen ett–åtte år, altså må de passes godt på og følges opp.
Da det første barnebarnet var på vei, følte jeg stor glede og forventning, og barnet som skulle komme, var en stor ting i livet mitt.
Jeg tok del i min datters svangerskap og hjalp henne med husarbeid for at hun skulle få hvile og ta vare på seg selv.
Da lille Filip kom, var jeg en så stolt bestemor som det er mulig å være.
Jeg hadde strikket en hel kolleksjon nyfødtklær og sørget for at leiligheten til datteren min og hennes mann var så ren og ryddig som det er mulig å bli. Altså tenkte jeg på henne og deres ve og vel i veldig stor grad.
Da jeg var mor til små barn, drømte jeg aldri om å få tilbake livet jeg hadde før jeg ble gravid. Mitt fokus var å amme og være mamma.
At nattevåken var min, var en selvfølge. Hvis min mor kom på besøk og vugget litt på den lille, slik at jeg fikk laget middag, føltes det som ren luksus.
Tidene har forandret seg, eller jeg må ha skjemt bort barna mine i så stor grad at de ikke evner å føle takknemlighet eller forstå at også andre må få ha sine liv.
«Tvangssituasjon»
Allerede da lille Filip var tre måneder gammel, insisterte min datter på at jeg måtte ha ham på overnatting.
«Jeg må få en natt med sammenhengende søvn», sa hun.
I min verden sover ikke så små barn borte, men da jeg forsøkte å si det og forklare henne at jeg ikke var komfortabel med å ha et slikt ansvar, også med tanke på alderen min, bare blåste hun av meg.
Det ble som hun ville, og mens jeg hadde en reiseseng ved siden av min seng og ikke klarte å sove i det hele tatt, fikk datteren min den frinatten hun hadde drømt om.
Riktignok måtte hun pumpe brystene for melk en gang eller to. Jeg varmet opp morsmelk på flaske og forsøkte å roe en urolig baby.
Da hun hentet ham, sa jeg at det hadde vært for mye for meg, men det virket ikke som om hun ville forstå hva jeg mente.
To måneder senere, ba hun meg om å ha ham en hel helg. Da hadde hun sluttet å amme.
«Det er en befrielse», sa hun, og nå skulle de endelig ha en normal hytteweekend.
At jeg lot meg presse til å passe et så lite barn en hel helg, forstår jeg ikke selv engang, men sannheten er at det er vanskelig å si nei.
Jeg elsker barnebarna og vil ikke være «en kjip» mormor. Men resultatet av disse «tvangssituasjonene» er at jeg føler meg misbrukt og utnyttet. Etter å ha passet barnebarn en hel helg, med dårlig nattesøvn, skulle jeg på jobb mandag morgen.
Jeg har ikke tall på alle de timene jeg var barnevakt for Filip i hans første leveår, men det var mange. Mannen min mente at jeg måtte kunne si nei, men mine nei ble ikke respektert og jeg følte meg ofte tvunget.
Det skal sies at jeg iblant ba om å få være litt sammen med ham den siste timen før han skulle legge seg. Jeg er jo inderlig glad i ham og synes det er fantastisk å se at han utvikler seg.
Les også (+): Plutselig sto han der, 30 år siden jeg så ham sist. Jeg var på ingen måte forberedt på følelsene
Store forventninger
Barnebarn nummer to kom halvannet år etter, og de neste seks årene kom det to til, den siste er min yngste datters.
Nå har jeg en hel gjeng å være mormor til. De siste årene føles det som om jeg har hatt to oppdrag i livet; å jobbe og være barnevakt.
«Dere reiser da på fjellet rett som det er», sier døtrene mine hvis jeg antyder at jeg trenger mer fritid.
Og, ja, vi drar til fjells iblant, og kanskje er sannheten at jeg flykter for å komme bort fra krav og forventninger.
Begge mine døtre har store forventninger til hva jeg skal bidra med og gjøre for dem. De siste årene føler jeg at de har kuppet nesten all min fritid for at jeg skal avlaste dem. De har valgt å få barn, men prioriterer alt mulig annet, som sosiale ting med venner.
Jeg ville bli en bestemor som inviterte barnebarna med meg på ting, men har de siste årene ikke hatt overskudd til å invitere.
Det verste er at jeg får høre at jeg er lite på tilbudssiden og altfor sjelden tar initiativ til samvær med barnebarna.
Da jeg hadde små barn, var min mor ofte innom, og da lekte hun og snakket med barna, mens jeg ruslet rundt og ordnet ting. Vi var sammen og hadde et fellesskap.
Den gangen følte jeg at hun kom for å være sammen med også meg, og hvis mine barn var hos mine foreldre, satt jeg ofte sammen med dem, og vi var alle sammen.
Mine barn kommer ikke for å snakke eller være sammen med meg. I deres liv er jeg en sårt tiltrengt barnevakt. De kommer inne døren med bager med klær og utstyr og en liste over hva jeg må følge opp, og så drar de.
Når de henter barna, har de det travelt med å komme seg hjem og har knapt tid til å høre på hva vi har gjort mens de var borte.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
De blir irritert
Når jeg ser på hva jeg har skrevet, ser jeg at jeg høres som en bitter og fæl mormor. Det er viktig for meg å få sagt at jeg forguder barnebarna mine og at de gir meg ekstremt mye glede.
Kritikken er rettet mot barna mine, som ser på det som en selvfølge at jeg passer barn når de trenger det.
Jeg har sagt nei ved noen anledninger, fordi vi har hatt egne planer, og da blir de korte og irriterte i stemmen.
Da får jeg høre hvor leit det er for dem å måtte takke nei til en invitasjon eller ikke få vært med på det de er bedt med på.
Det verste er i grunnen at jeg får dårlig samvittighet, for jeg ønsker å være en ressurs i livet til de voksne barna mine.
Det jeg vel egentlig prøver å få sagt, er at jeg drømmer om større samhold i hele familien.
Jeg drømmer om å ha voksne barn som ønsker å være sammen med meg også, og som innbyr til storfamilie-kos.
Slik det er nå, er jeg bare et verktøy som gjør det mulig for dem å ha et aktivt liv utenom det å være forelder.
Det sies at det aldri er så vondt at det ikke er godt for noe, og skal jeg lete etter det gode i vår situasjon, er det den gode relasjonen jeg har til de små barnebarna mine.
De elsker å være sammen med meg og strør om seg med klemmer og godord.
Når de sier: «Jeg elsker deg, mormor», skammer jeg meg fordi jeg iblant tenker at jeg skulle ha sett dem mindre.
Når det er sagt, undrer jeg meg over mange av de unge som velger å få barn i dag, samtidig som de holder fast i alt de gjorde og kunne gjøre før de fikk barn.
Når man får barn, kan ikke livet være som før du fikk barn. Å ha barn krever masse av deg. Å ta for gitt at andre gjør jobben hver gang du får lyst til å gjøre noe annet, fremstår som litt for lettvint, synes jeg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 02/07 2024.
