De blå sidene
Jeg gledet meg til det som skulle skje, men mannen min ville ikke snakke om det
Hva var det som hadde skjedd? Han reagerte helt annerledes enn jeg hadde trodd.
Jeg la meg alene den kvelden, som alle andre kvelder. Han dro som vanlig opp et par pils og satte seg for å slappe av, som han kalte det.
Det ble etter hvert mange tomflasker som skulle leveres. Igjen! Men denne dagen hadde jeg fått vite at jeg var gravid. Med vårt kjærlighetsbarn, trodde jeg. Jeg var så utrolig glad!
Nå skulle alt bli bra. Jeg var nygift, og jeg hadde giftet meg av kjærlighet, etter å ha vært gift en gang før.
To barn hadde jeg fått med min første mann, men det hadde vært vanskelige år med en mann som stadig var full og fløy med andre damer. Denne gangen skulle alt bli annerledes. Trodde jeg!
Vi bodde nå flott i en ny og moderne bolig. Barna fra første ekteskap begynte å bli store, og jeg var nygift og forelsket!
Finn hadde «båret meg på hendene» den første tiden, men i det siste hadde han stadig oftere foretrukket pilsen og TV-en fremfor meg.
Et barn ville kanskje rette på dette, tenkte jeg. Snart 40 år gammel gledet jeg meg fra første stund til å bli mamma igjen. Men jeg gledet meg visst for tidlig.
For nå fulgte en ubegripelig periode. I ettertid har jeg skjønt at Finn antagelig fikk en slags «svangerskapspsykose».
Han tok avstand fra meg fra første stund etter at jeg lykkelig fortalte ham at han skulle bli pappa! Det virket faktisk som om han var redd meg.
Han ville ikke snakke om barnet i det hele tatt, heller ikke om noe annet i den forbindelse.
– Slutt med sytet, dette er den mest naturlige ting i verden, kunne han si til meg hvis jeg sa noe om at jeg var kvalm eller noe.
– Min mor har født syv unger, og det hjemme! Hun klaget aldri, hun!
Jeg følte meg maktesløs og alene, og jeg var så uendelig skuffet over ham. Gjennom hele svangerskapet gråt jeg stadig vekk.
Gråt fordi jeg så at alt gikk i gal retning. Og gråt fordi barna mine var ulykkelige. Ulykkelige fordi jeg hadde det så trist, nå som vi jo bare skulle glede oss.
Men jeg bar et barn i magen, og for meg var dette et kjærlighetsbarn, uansett hvordan han oppførte seg!
Les også (+): Jeg ville egentlig skille meg. Det som skjedde, endret alt
Vondt
Jeg elsket jo Finn og ville satse alt på at vi skulle bli en glad og lykkelig familie. Men det var ikke lett. Han var veldig nervøs og oppfarende, og alle måtte gå som på nåler for at han ikke skulle bli irritert.
Det skulle nemlig veldig lite til før det ble bråk. Om kvelden satt han med ølen sin, og alle listet seg rundt og unngikk å gå foran TV-en, for da ble han rasende!
Matlaging på kjøkkenet måtte gå helt lydløst for seg, for eksempel.
Ja, det var stritt, både for barna og meg. Men jeg gledet meg til den nye babyen, tross alt.
Om kvelden kunne jeg ofte gå gatelangs og lete etter ham. Han var for lengst ferdig på jobb, men kom ikke hjem. Gikk jeg da inn på en pub der han satt, ble han svært irritert.
Han ville ikke at drikkekameratene skulle se den tykke kona hans kanskje. Jeg vet ikke, men slik følte jeg det, og det gjorde skikkelig vondt.
Jeg kom meg gjennom ni måneder med håp, fortvilelse og skuffelse, blandet med gleden over barnet vi snart skulle få.
Barnet var i full fart der inne og sparket så en skulle tro det var like fotballinteressert som sin far.
Så en natt skjønte jeg at noe var på gang. Klokken var halv to, og jeg våknet og dyttet på ham som lå og sov rusen ut ved siden av meg.
– Men det er jo midt på natten, vi kan da ikke gå ut i denne kulden?
Jeg bet tennene sammen og fikk ringt etter drosje. Heldigvis var det ikke langt til sykehuset og hjelpende hender nå.
Men hutrende i mange minusgrader i februarnatten måtte jeg likevel stå og vente på at drosjen skulle komme, mens fostervannet sildret nedover bena mine.
Han sto der også ved siden av meg, men det var som om han var et annet sted. Ingen trøstende arm der, nei! Pliktskyldigst ble han bare med. Det var da noe, tenkte jeg.
Fødselen gikk fort, men den var veldig smertefull, og jeg var bare så alene! For da jenta vår så dagens lys, var han for lengst dratt sin vei, han som var pappaen hennes.
Ned til hotellet for å få seg en pils, for nervene, som han senere unnskyldte seg. Han orket ikke å sitte på «det jævla sykehuset».
Hun var et nydelig barn. Og jeg gråt og gråt! Av glede over barnet, og av sorg fordi faren hennes var så uinteressert og kald.
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Skammet meg
Dagen etter kom han og syntes hun var fin, men det luktet gammel fyll av ham, og jeg skammet meg overfor de andre på rommet. De forsto jo, vi bodde på et lite sted slik at alle «visste».
Så kom barna mine, og gleden ble stor, slik den skulle være! De sloss om å få holde henne og syntes hun var bare så skjønn. De var oppriktig glad for lillesøster, heldigvis.
Dagene gikk, og vi skulle hjem. Jeg ringte og spurte om han kunne komme og hente oss. Han avbrøt meg bryskt og sa han hadde virkelig annet å foreta seg nå. Jeg fikk ta en drosje, det måtte jeg vel klare!
Jeg kunne vel det, men jeg ringte min svigerinne, og hun kom. Jeg så at hun hadde vanskelig for å holde tårene tilbake da hun skjønte hvor hjerteløs han var mot meg, men jeg ville ikke tenke på det.
Nå måtte vi bare komme oss hjem. Så ville alt bli bra, trodde jeg.
Han var ikke hjemme. Jeg forsto ingenting, han var jo ferdig på jobb for lengst.
Var han virkelig ikke mer interessert i sitt første og eneste barn?
Klokken ble 11 om kvelden før han dukket opp. Godt brisen og nokså rørete, kom han. Som om ingenting hadde skjedd. Jeg tok gråtende imot ham og ba om en forklaring.
Han overså spørsmålet og gikk og tok jenta vår opp. Han satt lenge og holdt henne. Endelig! Men meg så han ikke. Ikke da, og ikke siden heller.
Etter dette ble jeg om mulig enda mer luft for ham. Han snudde ryggen til meg, og han vendte seg ikke om før han ble desperat og trengte meg.
Men da var det for sent. Da hadde jeg allerede gått ut av livet hans.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
