Leserne forteller
Det føltes som et enormt nederlag at jeg, unge jenta, ikke skulle klare å være i full stilling
Angst har vært en del av hverdagen min siden skoletiden. Hjelpen kom fra et uventet sted.
I ettertid ser jeg at jeg satte altfor høye krav til meg selv. Etter videregående måtte jeg flytte til byen for å få en utdannelse.
Det var ikke mer enn en times togtur hjemmefra, men jeg hadde hjemlengsel likevel. I denne perioden var jeg mye syk og gjennomførte studiet på ren vilje. Jeg utviklet angst i løpet av skoleåret.
Riktignok trivdes jeg på skolen, men jeg mistrivdes på hybelen. Jeg gruet for hver gang jeg måtte låse meg inn og sitte der på det stusslige, kalde rommet for meg selv.
Jeg husker første gang jeg fikk et angstanfall. Jeg sto på jernbanestasjonen etter å ha vært hjemme hos mor og far en helg, og plutselig ble jeg livredd for å gå på toget. Jeg måtte tvinge meg selv til å gå inn, var fryktelig redd uten å forstå hva jeg var redd for og hvorfor.
Jeg ble sittende og skjelve og gråte under hele reisen tilbake til Oslo. Jeg tok drosje fra stasjonen til hybelen min, torde plutselig ikke å ta trikken.
Fra den kvelden var angsten en del av livet mitt. Jeg visste aldri når den slo til. Jeg kunne være bra i lange perioder, så plutselig var den der igjen med ekstrem uro og skjelvetokter.
Les også (+): Han løy for meg i fire år. Sannheten gjorde meg kvalm og redd
Angsten tok overhånd
Etter endt studieår fikk jeg den jobben jeg ønsket meg. Det fungerte relativt bra en god stund, men så kom angsten stadig oftere, og jeg måtte gå over på deltid.
Det føltes som et enormt nederlag at jeg, unge jenta, ikke skulle klare å være i hel stilling.
Noen år senere forsøkte jeg å ta mer utdannelse, men det måtte jeg snart kutte ut. Jeg klarte ikke å sitte på forelesninger uten å bli uvel og urolig.
Jeg greide heller ikke å konsentrere meg så jeg fikk med meg hva foreleseren sa.
I denne perioden mistet jeg kontakten med mange av vennene mine. Angsten tok fullstendig overhånd. Jeg torde ikke å gjøre avtaler i tilfelle jeg ikke ville klare å møte opp.
Jeg var redd for at siden jeg oppførte meg så ustadig og brøt så mange avtaler, ville alle sammen en dag vende meg ryggen.
Jeg klarte ikke å fortelle at jeg slet med angst, i stedet kom jeg stadig med dårlige unnskyldninger. Men jeg greide å innrømme for meg selv at jeg trengte hjelp, og begynte hos psykolog.
Jeg snakket med psykologen om alt, og fortalte om barndommen.
Vi hadde alltid hatt hund, og psykologen sa at en hund kanskje ville hjelpe meg til å få tankene bort fra meg selv. Det hadde jeg ikke tenkt på.
Etter mye leting fant jeg frem til en oppdretter hvor de ventet valper av den rasen jeg ønsket meg.
Jeg var veldig spent mens jeg ventet på at valpene skulle bli født. Ville jeg klare ansvaret for en hund?
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Sandy
Da dagen endelig kom og jeg kunne hilse på valpen min for første gang, var jeg urolig og følte meg syk.
Men jeg møtte opp, og den lille valpen var så nydelig at jeg glemte helt min egen angst og uro. Hun fikk navnet Sandy. Fire uker senere kunne jeg hente henne hjem.
Det gikk bra, og hjemme var alt lagt til rette for at Sandy skulle trives. Hun var litt urolig til å begynne med, men roet seg etter hvert.
Da jeg gikk til sengs den kvelden, var jeg så utslitt at jeg sovnet med én gang jeg la hodet på puten. Vanligvis pleide jeg å ligge lenge før jeg sovnet, full av uro og dystre tanker.
Jeg hadde bestemt meg for å trene med Sandy, så jeg meldte meg på et dressurkurs.
Den første dagen var det teori. Tanken på å sitte i et klasserom tok nesten motet fra meg, men skulle jeg bli altfor uvel, kunne jeg jo bare gå.
Jeg skalv som et aspeløv gjennom teoritimen, men maktet å gjennomføre den. Jeg var veldig stolt av meg selv etterpå.
Da selve kurset begynte, kjente jeg for første gang på lenge at jeg gledet meg. Treningen med Sandy gjorde underverker. Vi ble raskt et godt team og fikk skryt av instruktøren.
Selvtilliten og energien steg når jeg kjente at jeg mestret en situasjon. Det endte med at vi gikk fire dressurkurs sammen, og vi skal snart begynne på det femte.
På kursene ble jeg kjent med mange hyggelige mennesker. En kveld tok jeg mot til meg og spurte en jente, Kari, om vi skulle møtes og gå en tur sammen. Jeg ble overrasket over at jeg torde å gjøre noe sånt.
Hun ville gjerne, men da jeg skulle møte henne, var jeg veldig urolig. Jeg gjentok og gjentok inni meg at dette klarer du, dette skal gå bra. Og det gjorde det.
Kari og jeg hadde en kjempekoselig tur og var ute i flere timer sammen med hundene våre. Denne turen ble nok en seier, og vi har hatt mange flotte turer senere.
Kari er blitt en god venninne, og hun betyr mye for meg. Det som for mange bare var et alminnelig dressurkurs, ble for meg en ny start i livet.
Sandy er nå snart to år, og disse årene har vært fantastiske. Jeg har klart å gjennomføre fire dressurkurs, fått flere nye venner, opplevd mye nytt og har fått tilbake kontakten med gamle venner.
Det siste har jeg greid ved å være helt ærlig. Jeg har fortalt dem om angsten jeg har slitt med.
Å holde angsten for seg selv er både slitsomt og ensomt. Jeg har valgt å fortelle min historie i håp om at min åpenhet kan hjelpe andre som også sliter med angst.
Av og til har jeg kjent det som om jeg har vært alene om å være psykisk syk, det blir jo snakket så lite om.
Fortsatt har jeg et stykke igjen før jeg kan kalle meg frisk. Med Sandy ved min side er jeg klar for å ta fatt på det siste stykket av veien.
Jeg er et godt bevis på at hunder har en positiv innvirkning på psyken. Sandy hjelper meg ut av angsten.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
