Leserne forteller
Jeg gjorde noe ulovlig for å avsløre mannen min
Over lengre tid følte jeg at noe ikke stemte og at mannen min ikke snakket sant.
Å dele min historie ligger langt inne. Selv om den handler om noe så vanlig som utroskap, har jeg gått mange runder med meg selv på om jeg kan skrive den ned.
Jeg føler skam og skyld også, nemlig, og er redd for at noen skal si at jeg er sykelig sjalu eller gal, som gjorde det jeg gjorde.
Anders og jeg var voksne da vi ble et par. Vi hadde begge bak oss lange samboerskap og hadde bodd alene og hatt noen romanser.
Da vi møttes hos felles venner, som hadde som mål å spleise oss, visste vi begge litt om den andre. Selv om jeg hadde hørt mye fint om ham, ble jeg overrasket over hvor hyggelig han var.
Det slo meg at han virket så ærlig og fin; blikket var direkte og åpent. Den kvelden, over noen glass vin, snakket vi om alt mulig, til og med drømmen om å finne en person å slå seg til ro med.
Jeg var 30 år og tullet med at jeg følte meg som en peppermø. Han sa at han var livredd for å ende som en sær og sur gubbe.
Tonen var lett, humoristisk og fin. Og da jeg ble trøtt og skulle hjem, tilbød han seg å bestille drosje til oss begge.
I drosjen kjente jeg hans arm over skulderen min, og det føltes som det mest naturlige i verden. Å lene seg inntil ham var også naturlig, og det endte med at jeg sa:
«Vil du bli med opp og se hvordan jeg har det?» Han sa ja.
Jeg beskriver dette fordi det i årene etter har presset seg frem gjentatte ganger. Det er jo et bilde på hvordan han er som mann når han møter en kvinne han liker.
Les også (+): Uten at han visste det, ringte jeg ekskona hans. Det hun fortalte, sjokkerte meg
Kolikkbarn
Til våre venners store glede ble vi et par ganske raskt, og før ett år var gått, var jeg gravid og vi bodde sammen.
For meg var det som å få på plass de siste brikkene i mitt livs puslespill. Borte var uroen og frustrasjonen jeg følte i årene som enslig.
Jeg elsket Anders, vi hadde det fint sammen, vi kranglet aldri og vi giftet oss. Hos oss delte vi på arbeidsoppgavene, og vi var like mye venner som kjærester.
Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå" />
Fordi vi også hadde venner vi begge var glad i, var det sosiale livet også fint. Slik jeg så det, kunne ikke ting ha blitt bedre.
Men svangerskapet ble tøft, og da jeg ble mor, var jeg utslitt før nattevåkingen var et faktum. Vår lille Thea var et kolikkbarn, og etter hvert foreslo jeg at Anders la seg på gjesterommet fordi han skulle på jobb neste morgen.
«Den dagen du sender mannen din ut av ektesengen, kan ekteskapet fort være over», sa en gammel tante av meg en gang, etter sin skilsmisse, men der og da hadde jeg glemt denne setningen.
Det føltes både riktig og ok at Anders fikk sove hele natten.
Han flyttet tilbake i ektesengen, og jeg ble gravid for andre gang. Ni måneder senere var vi foreldre til en sønn også.
Skal jeg beskrive livet i årene som fulgte, må jeg si at jeg var ekstremt lykkelig, men også veldig sliten og frustrert. Begge barna våknet om natten, og jeg fikk aldri hentet meg inn.
Jeg sa til Anders at han måtte sørge for å få søvn fordi han skulle fungere i jobb. Jeg ammet jo og var uansett nødt til å våkne.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
«Er han utro?»
I dag ser jeg at denne løsningen ble for langvarig, for nærheten mellom oss skjedde sjeldnere og sjeldnere, men jeg hadde ikke krefter til å ta det innover meg.
Når vi var sammen, hadde vi det fint, men mannen min jobbet ofte på kontoret på kveldene og var sliten når han kom hjem.
Slik jeg så det, var vi to utslitte foreldre, som var fanget av tidsklemma og småbarnslivet, og jeg tullet ofte med å si akkurat det.
Men så skjedde det noe. Da barna var seks og syv år gamle, og jeg begynte å finne tilbake til meg selv som kvinne, fikk jeg lyst til å få i gang sexlivet igjen. Da møtte jeg en halvlunken mann i sengen, og det overrasket meg.
Avvisningen skapte grobunn for mange tanker. Jeg, som aldri hadde vært sjalu, fikk en vag følelse av at noe ikke stemte.
Anders snakket mye om en kvinnelig kollega, som var lei seg fordi mannen hadde hatt en parallell familiesituasjon med en elskerinne.
Hadde hans distanse til meg, noe med henne å gjøre?
Jeg ville ikke fremstå som sjalu og smålig og forsøkte å stille spørsmål på en naturlig måte.
«Du må gjerne be henne hit på kaffe hvis hun føler at hun vil prate», sa jeg.
Han sa da at de ikke var så gode venner at det føltes naturlig. «Bra», konkluderte jeg inni meg.
Sexlivet vårt kom litt i gang igjen, og jeg slo meg til ro med at intimiteten endres når man får barn. I et par år hadde vi det greit, slik jeg så det.
Men så ble det mer og mer overtidsjobbing. Det skjedde på et tidspunkt da en kollega av Anders sa at de hadde få oppdrag og måtte si opp folk. Det ble noen logiske brister i det hele.
«Er han utro?», tenkte jeg. Spørsmålet ble umulig å komme utenom.
Jeg ville ikke beskylde ham for noe uten å vite sikkert. Å følge etter ham når han dro på kontoret etter at barna hadde lagt seg, kunne jeg ikke, for da hadde jeg forlatt barna alene i huset.
En kveld leste jeg om en app som foreldre kan installere på telefonene til barna sine, uten at de vet om det, som et ledd i å vite hvor de er. Kunne jeg spore Anders’ telefon på samme måte?
Det gikk flere måneder fra jeg tenkte tanken, til jeg faktisk la inn en sporing på telefonen hans. En lørdag formiddag da han sto og reparerte en gammel vaskemaskin, la jeg sporingen inn.
Hjertet banket som besatt i flere timer etterpå, og jeg vekslet mellom å tenke at det var riktig, til å føle panikk og ville fjerne den så fort som mulig.
Jeg visste at det ikke er lov å overvåke andre, men behovet for å vite om han faktisk bedro meg, var så stort at jeg ikke klarte å la være.
Bare noen dager senere sa han at han måtte på jobben en tur, og jeg sa: «Jeg synes du sliter deg ut, tar du godt nok vare på deg selv?»
Da han dro, fulgte jeg kjøreturen, og den endte der han sa, på kontoret i sentrum av hjembyen vår.
Jeg pustet lettet ut og sa til meg selv at det var bra jeg endelig visste at han snakket sant. «Nå beskylder du ham ikke for noe han ikke har gjort, og det er flott», tenkte jeg.
Lykkelig og lettet begynte jeg å brette sammen nyvasket tøy, og jeg bestemte meg for å bake det brødet Anders var så glad i. Da jeg skulle gå ut fra badet tok jeg en titt på sporingsappen på telefonen, og så at mannen min var i bevegelse igjen, i retning ut av byen.
Det føltes som om hjertet hoppet inni brystet mitt og hendene mine skalv da jeg så hvor han parkerte. Jeg visste at det var området hun bodde i, den kvinnelige kollegaen han hadde snakket om, som det var så synd på.
I tre kvarter sto bilen hans parkert i gaten utenfor hennes hus, og da Anders kom hjem, og jeg spurte om det hadde gått greit på kontoret, sa han ja, men la til at det var store bunker med arbeid igjen til neste dag.
Han sa ingen ting om at han hadde vært på besøk hos noen.
De neste fjorten dagene avslørte jeg at han var hos kollegaen flere dager i uken under påskudd av å jobbe overtid, men da jeg spurte ham om han hadde en annen, sa han resolutt nei.
Til slutt presset jeg ham så hardt at han innrømmet utroskapen, og jeg forlot ham.
Han sier at de ble kjærester etter at jeg flyttet ut, men jeg vet at det ikke er sant. Jeg kan bare ikke si det, for da røper jeg hva jeg gjorde, og det vil jeg ikke.
Nå er vi skilt og har delt omsorg for barna, og han er blitt kjæreste med kollegaen, som også har to barn.
Før jeg dro, sørget jeg for å slette appen jeg hadde lagt inn på telefonen hans, så han vet ikke hva jeg gjorde og hva jeg vet. Det er best sånn og jeg kan aldri fortelle noen hva jeg har gjort.
Men jeg angrer ikke. Jeg fikk vite sannheten.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
Denne saken ble første gang publisert 19/07 2024.
