Jeg dumpet barnefaren da jeg var seks måneder på vei. Det ble starten på et mareritt

Gunnar og jeg hadde bare vært kjærester noen måneder da jeg ble gravid. Det var ikke planlagt, vi hadde slurvet med prevensjon en kveld, og dermed var det gjort.

For meg var det et sjokk, jeg var midt i studiene og hadde ellers et aktivt liv, så dette passet meg overhodet ikke.

Men det verste var at jeg ikke følte jeg kjente Gunnar godt nok. Gunnar tok det på en helt annen måte.

– Selvsagt skal vi ha dette barnet, Siri! sa han. – Vi har jo tid nok til å bli bedre kjent, og et barn hindrer oss da ikke særlig i å gjøre det vi vil, det vil heller berike livet vårt!

Jeg hørte hva han sa og var for så vidt enig.

Begge var vi i slutten av 20-årene, så aldersmessig passet det godt med et barn, og jeg ville uansett hatt vanskelig for å fjerne det. Dermed bestemte vi at jeg skulle beholde barnet, og snart var vi i gang med å finne en leilighet sammen.

Jeg må innrømme at jeg følte det underlig å dra på visninger og snakke om praktiske ting med Gunnar. Skulle jeg virkelig dele livet med en mann jeg knapt kjente?

Snart fant vi en leilighet, og plutselig satt jeg der med samboer og et barn på vei. Familie og venner gledet seg på mine vegne, men hvor var min glede?

Jeg kjente ingen lykkefølelse når jeg så på Gunnar, og i månedene som kom trakk jeg meg unna ham både fysisk og mentalt. Han led tydelig under dette og spurte meg ofte hva som var galt.

I begynnelsen svarte jeg bare at jeg var sliten, men da jeg var nesten seks måneder på vei, tok jeg en beslutning. Jeg orket ikke lenger å leve slik. Faktum var at jeg ikke elsket Gunnar og slett ikke gjengjeldte de voldsomme følelsene han hadde for meg.

Det var en vond erkjennelse, men jeg kunne bare ikke fortsette et forhold jeg visste ikke ville fungere. Gunnar ble helt ute av seg da jeg fortalte ham at jeg ville avslutte forholdet vårt.

– Hva er det du sier? ropte han fortvilet. – Vi har nettopp flyttet sammen og skal ha barn. Jeg elsker deg jo!

– Men Gunnar, jeg elsker ikke deg, sa jeg fortvilet mens gråten presset på. – Jeg er glad i deg, men jeg elsker deg ikke slik jeg burde. Ingen av oss har det noe bra slik som det er nå.

Det ble en tårevåt kveld for oss begge, men jeg sto på mitt. Jeg ville avslutte forholdet og flytte for meg selv.

– Du skal selvsagt få være far for barnet ditt uansett, beroliget jeg. – Der deler vi på ansvaret, hvis det er det du vil.

Les også (+): Jeg har aldri klart å elske sønnen min. Det er min vonde hemmelighet

Møtte en ny mann

Det ble en underlig tid som kom.

Jeg fant meg en mindre leilighet og innstilte meg på å bli alenemamma. Gunnar og jeg beholdt et relativt greit forhold, selv om han hele tiden maste om at jeg skulle komme tilbake.

Stadig kom han innom for å se hvordan det gikk med meg, og ofte hadde han med gaver og ting til barnet, det ble nesten for mye av det gode. Gunnar ville selvsagt følge opp den lille i magen som nå sparket som bare det.

Hvis vi satt i sofaen og han kjente på sparkene, kunne han se på meg med store, bedende øyne og si ting som «Tenk, så fint vi tre kunne hatt det sammen!».

Det hendte også at han ringte meg midt på natten hvis han hadde vært på byen og var litt full. Da var det ingen ende på kjærlighetserklæringene og hvor fint vi kunne få det sammen hvis jeg bare ville prøve på nytt.

Han tøyde tålmodigheten min til det ytterste, men jeg ville ikke bli sint på ham. Han hadde det ikke godt, og dessuten var han jo så snill på alle måter.

Så kom da endelig Marie til verden, og de kommende månedene dreide selvsagt alt seg om den lille skjønne babyen. Gunnar var innom hver dag og var en svært stolt far.

Han spurte meg fortsatt stadig om jeg ikke ville flytte «hjem», men jeg svarte tålmodig at dette var hjemmet mitt nå, og at det skulle det fortsette å være. Han ville visst aldri gi seg, aldri forstå...

Da Marie var et halvt år gammel, tok jeg opp studiene igjen, og noen måneder senere traff jeg Vegard. Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å involvere meg med noen ny mann på lenge, men Vegard var spesiell.

Han var en helt annen type en Gunnar, svært sterk og selvstendig. I tillegg var jeg fysisk tiltrukket av ham, og jeg trivdes utrolig godt i hans selskap.

En ettermiddag Gunnar kom til universitetet for å hente Marie, sto jeg sammen med Vegard da han svingte bilen inn foran oss. Morsk i ansiktet gikk han ut, hilste kort og begynte å legge sammen vognen til Marie.

– Gunnar, dette er Vegard som jeg studerer sammen med, sa jeg, med ekstra trykk på studerer.

Vegard rakte frem en hånd og smilte. Gunnar tok den knapt, spurte om et par praktiske ting med Marie og kjørte så av gårde.

– Du må unnskylde ham, sa jeg. – Men han er ikke ferdig med forholdet vårt ennå og ser visst enhver mann som en trussel.

– Ja, er jeg noen trussel da? lo Vegard og så ertende på meg.

Jeg rødmet og spøkte det bort, men inni meg ropte det, ja, du er en trussel, Vegard!

Les også (+): En fremmed kvinne ringte og fortalte sannheten om Rolf. Det han gjorde etter bruddet var hjerterått

Han trengte hjelp

Noen uker senere kysset vi for første gang og betrodde hverandre at vi var forelsket. For det var jeg, så forelsket som jeg aldri før hadde vært! Men hvordan ville Gunnar takle dette?

Han hadde nok skjønt at det var noe med Vegard, for etter at han hadde hilst på ham ringte han til alle døgnets tider, tydeligvis for å sjekke om jeg var i selskap med en mann. Og fortsatt snakket han om «når vi blir kjærester igjen».

Da Vegard og jeg offisielt ble kjærester, ville jeg at Gunnar skulle få høre det fra meg, og ikke fra noen andre.

Og en kveld jeg hadde levert Marie hos ham, og hun var vel i seng, sa jeg forsiktig at jeg nå var sammen med Vegard. Gunnar ble helt hvit i ansiktet.

– Dette er bare tull, Siri! sa han hysterisk. – Det er vi to som hører sammen, det vet du jo!

Det begynte å gå opp for meg at Gunnar virkelig var forstyrret. Og dette inntrykket ble forsterket i dagene som fulgte, for da var det ikke ende på kjærlighetserklæringer, gaver i postkassen og blomster på døren.

Gunnar ringte meg flere ganger hver dag, og til slutt hisset jeg meg skikkelig opp i telefonen.

– Det er slutt, hører du! Vi kommer ALDRI til å bli sammen igjen, hvor mange ganger må jeg si det?

– Ikke bli sånn da, Siri, sa han såret. – Hvis vi skal bygge opp igjen et forhold, kan vi ikke ha sånne utbrudd. Vi elsker jo hverandre.

Der og da skjønte jeg at Gunnar trengte hjelp. Det hadde klikket for ham, og han skjønte virkelig ikke at det var over mellom oss.

– Du må søke hjelp, Gunnar, sa jeg rolig. – Snakk med legen din om dette. For Maries skyld.

Men Gunnar fortsatte å snakke om oss og den gode fremtiden vår, og til slutt la jeg bare på røret og skrudde av mobilen. Vegard kom som avtalt til meg like etterpå og vi låste døren godt, for jeg var sikker på at Gunnar ville dukke opp.

Noe han også gjorde like før midnatt; full og gal sto han og ropte og sparket i døren. Vi ringte politiet, som brakte ham i fyllearresten, men dagen etter var han ute igjen og det samme gjentok seg.

Forskjellen var bare at nå hadde vi glemt å låse døren, og plutselig sto Gunnar i stuen med en stokk i hånden og et vilt blikk.

Jeg tok Marie opp på fanget og fikk slått nødnummeret til politiet. Vegard reiste seg rolig og ba ham sette seg. Gunnar så rasende på ham og langet ut et slag med stokken som heldigvis ikke traff.

– Kom deg vekk fra kjæresten min og barnet mitt, ropte han mens jeg hadde politiet på tråden.

Så slo Gunnar en gang til, og denne gangen traff han Vegard på siden av hodet så det sang. Han vaklet et par skritt til siden, men han sto fortsatt.

– Vegard! hylte jeg og trykket en gråtende Marie til brystet. Gunnar så på oss med et ømt blikk og smilte.

– Hei, vennen, sa han og lot stokken synke. – Skal dere være med meg hjem nå, kanskje? Det er så tomt uten dere.

– Ja, bare vent litt, sa jeg mens tårene trillet. – Jeg må kle på Marie først.

Gunnar var rolig nå, smilte og sjanglet rundt, full som han var. Vegard benyttet sjansen til å rive fra ham stokken, og i løpet av et sekund lå Maries far på gulvet og hylte, mens Vegard satt oppå ham og holdt ham fast.

Slik ble de sittende til politiet kom og hentet ham. Dette ble et vendepunkt for oss alle. Vegard hadde heldigvis bare fått en lettere hjernerystelse, men han anmeldte Gunnar til politiet. Og slik fikk Gunnar kontakt med en psykiater, som fant ut at han trengte behandling.

I stedet for å komme i fengsel ble han innlagt på psykiatrisk avdeling. Etter tre måneder fikk Marie og jeg lov til å besøke ham som en del av behandlingsopplegget. Da hadde han forandret seg fullstendig og var rolig og avbalansert.

Men det skulle gå to år før han var helt på bena igjen. Mitt brudd hadde utløst ting som lå latent hos ham, sa legen til meg, og han ba meg om ikke å klandre meg selv for det som hadde skjedd.

I dag har Gunnar Marie annenhver helg og en kveld i uken, og det fungerer bra. Han har et avslappet forhold til både Vegard og meg og til barnet som er på vei.

Jeg håper han får seg en ny kjæreste med tid og stunder. Alt Gunnar drømmer om her i livet, er en stor familie han kan elske. Og han har mye å gi.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Jeg burde ha skjønt at jeg ble rundlurt

Han flyttet inn hos meg, og jeg elsket ham. Men det var noe som skurret veldig