Han flyttet inn hos meg, og jeg elsket ham. Men det var noe som skurret veldig

Jeg traff Bjørn på en datingside på nettet. En helt vanlig måte å møte folk på når man nærmer seg de 50 og er skilt.

Vi fikk fort en fin dialog og hadde mange kvelder der vi snakket på nettet. Så skrev vi lange mailer frem og tilbake før vi bestemte oss for å treffes. Det var en soldag i mai.

Vi møttes over en kopp kaffe et par mil unna meg, cirka 12 mil unna hans hjemsted. Praten gikk lett mellom oss, og nærheten vi hadde følt på nettet ble bare forsterket.

Likevel var vi enige om å dra hver til vårt og tenke oss om før vi eventuelt ble enige om å møtes igjen. Men da vi skiltes etter tre timer, glapp det ut av meg:

– Hva gjør du neste helg?

Han lo.

– Sånn føler jeg det også, sa han.

– Men neste helg er jeg opptatt. Båten på hytta skal settes på vannet. Men hva gjør du helgen etter?

Helgen etter var vi sammen, og det kan bare beskrives som vidunderlig. Vi ruslet rundt i byen, vi spiste god mat, snakket, elsket, gikk på kunstutstilling, på kino.

Før han reiste hjem spurte jeg ham hvorfor han var blitt skilt for seks år siden. Han svarte fort.

– Vi var ikke enige om oppdragelsen av ungene. Hun overstyrte meg hele tiden.

Så skiftet han samtaleemne. Allerede da burde det vel ha ringt noen alarmklokker hos meg.

Da vi skiltes søndag kveld, sa Bjørn:

– Du, jeg føler meg så avslappet sammen med deg. Jeg vil møte deg igjen om to uker.

Sånn fortsatte kontakten mellom oss. Hver eneste kveld snakket vi sammen et par timer. Hver eneste morgen før jeg dro på jobb, fikk jeg en koselig melding fra ham.

Omtrent annenhver helg møttes vi. Etter hvert ble det til at han tok en tur i løpet av uken også. Han kjørte 14 mil, var sammen med meg i tre–fire timer og kjørte den lange veien tilbake. En kveld sa jeg at jeg syntes det ble mye kjøring for ham.

– Jeg kan jo også komme ned til deg en helg? foreslo jeg.

Da gjentok han det han hadde sagt tidligere. Barna hans som var 18 og 24 år bodde begge hjemme ennå, og de aksepterte slett ikke at pappa hadde funnet seg en kjæreste.

Jeg undret meg over disse «barna», men jeg godtok det.

Selv hadde jeg jo også behov for helger sammen med familie, venner eller bare helt alene hjemme. Sommeren gikk uten at jeg besøkte ham.

Les også (+): Sannheten om min far: – De skulle bare visst

Den store kjærligheten

Vi møttes jo første gang på vårparten, og sommeren hans var mer eller mindre planlagt allerede. Likevel kom han fortsatt til meg annenhver helg, og vi tilbrakte deilige dager hjemme hos meg, vi dro på konserter, på skogsturer og badeturer.

Utpå høsten inviterte han meg på overraskelsestur. Jeg fikk bare beskjed om å pakke litt klær og komme til hans hjemby fredag ettermiddag.

Jeg kjørte av gårde og møtte ham på avtalt sted. Sønnen hans hadde kjørt ham dit, sa han. Vi hadde en deilig helg i Danmark.

Samhørigheten og forholdet vokste seg sterkere for hver gang vi var sammen, og jeg visste at jeg hadde funnet den store kjærligheten.

Han ga også tydelig uttrykk for det samme. Det ble jul, og Bjørn kunne bare avse en eneste kveld sammen med meg. Helligdagene var belagt med tradisjonelle familieselskaper, han var ikke klar for å innvie meg i den øvrige familien heller.

Grunnen var at han egentlig ikke hadde noe særlig nært forhold til dem, sa han, og det var derfor ingen grunn til å introdusere meg ennå.

De øvrige dagene den romjulen jobbet han. I ettertid tenker jeg selvsagt at jeg burde ha reagert – burde ha forstått at her var det noe som ikke stemte.

Men han var så overbevisende i forklaringene sine. Og vi hadde det så nydelig sammen, han var så åpen, så omsorgsfull, så totalt annerledes enn andre menn jeg hadde møtt. Hver gang han var hos meg, fikset han et eller annet praktisk i huset mitt.

Han var en handyman, ingenting var umulig for denne mannen.

Vår andre sommer kom uten at jeg hadde truffet noen i hans familie eller noen av hans venner. Vi hadde snakket om å flytte sammen, og i begynnelsen av juni sa han:

– Du, i slutten av denne måneden blir det to rumper på trappa om morgenen med morgenkaffe i huset ditt.

Jeg var overlykkelig! Han kom med et minimalt flyttelass. Det besto av klær, turutstyr, noen CDer, noen bøker og bilder.

Hjemmet mitt innbød ikke til flere møbler, og han syntes det var greit at ungene beholdt hjemmet som det var. Vi hadde en utrolig deilig sommer sammen.

Les også (+): Jeg falt pladask for Einar, og ignorerte advarslene fra hans egen søster. Når jeg tenker på alt dette nå, er det nesten så jeg grøsser

Sjokk

I løpet av den sommeren ble han borte lengre enn forventet to ganger. Den første gangen ringte han søndag kveld og sa at han ikke kunne komme.

Båten hadde havarert etter en tur med ungene, søstre, mor, nieser og nevøer, og han var den eneste som kunne frakte båten til reparatør. Han var arbeidsledig på den tiden.

– Jeg kommer tilbake tirsdag ettermiddag, sa han.

Neste gang han dro til hytta med ungene på en helgetur, ringte han meg mandag morgen og sa at han hadde fått problemer med bilen. Jeg fikk en sterk følelse av at han løy og ble sint, fortvilet og fryktelig i tvil.

Bjørn hadde tilfeldig nevnt at han hadde en kamerat som eide et bilverksted, og han hadde nevnt navnet hans.

Jeg søkte denne mannen opp på nettet, ringte ham og presenterte meg som en gammel bekjent av Bjørn. Jeg sa jeg gjerne ville overraske ham med et besøk, men måtte bare vite når bilen var ferdig reparert.

– Bjørn er jo så mye på farten, så han drar vel av gårde igjen så snart bilen er reparert, sa jeg leende.

Verkstedmannen, Nils, svarte med undring i stemmen.

– Jeg har ikke Bjørns bil til reparasjon, jeg.

– Ok, da har jeg misforstått, sa jeg.

Plutselig forsto jeg sammenhengen, og spurte frekt:

– Har du konas bil til reparasjon, da?

– Nei da, Heidis bil går som ei klokke, sa han. – Men jeg treffer begge til middag i kveld og kan hilse dem fra deg om du vil.

Jeg la på uten å svare noe konkret. Først ble jeg sittende som forstenet i stolen, og så sank jeg sammen i gråt. Så var altså mine fryktelige anelser bekreftet.

Totalt i sjokk ringte jeg hyttetelefonen til Bjørn. Det var kona som tok telefonen. Jeg presenterte meg og sa jeg var Bjørns kjæreste, at vi hadde vært kjærester i over et år og samboere i et par måneder nå.

Først trodde hun det var en totalt forskrudd kvinne som ringte. Jeg tok meg sammen, jeg pratet sakte og tydelig og kunne fortelle henne ting som fikk henne til å forstå at jeg snakket sant.

Kort tid etter fikk jeg en melding fra Bjørn der han skrev at han var lei seg, han hadde ment å ta ut separasjon, han hadde bare ikke fått det til ennå. Jeg skrev kort tilbake at jeg ikke trengte å vite noe om hans separasjonsplaner.

Jeg trengte bare å vite at han kom mandag ettermiddag og hentet tingene sine. Så gikk jeg rundt i huset og samlet sammen tingene hans. Jeg stappet alt ned i sorte plastsekker. Da han endelig svingte opp foran huset, bar jeg uten et ord alle sekkene ut på trappen.

Han lempet dem inn i bilen sin med et fårete uttrykk i ansiktet, men heller ikke han sa noe. Da alt var vel på plass i bilen, sa jeg:

– Nå gir du meg husnøkkelen, og så er vi ferdige med hverandre.

Idet han ga meg nøkkelen, sa han:

– Er det ingenting du vil si meg?

Jeg så på denne mannen som jeg hadde elsket i over et år.

– Nei, sa jeg. – Hva skulle det være? Så lukket jeg døren bak meg.

Det ble en fryktelig sensommer. Jeg hadde kjærlighetssorg, men også en selvforakt fordi jeg ikke hadde forstått, ikke hadde greid å se hva han holdt på med.

Å leve et dobbeltliv på den måten trodde jeg ikke var mulig. Det har gått ett år. Han har ringt meg, sendt meg meldinger, sendt meg mailer. Han har fortalt at han nå er separert og har bedt om å få møte meg.

Jeg har ikke svart en eneste gang. En slik mann fortjener ikke svar. Om jeg noen gang vil greie å innlede et forhold til en mann igjen, er høyst usikkert. Jeg tror jeg er merket for livet.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Han lurte aldri på hvordan jeg hadde det og hva jeg følte – alt dreide seg om ham

Min manns oppførsel sjokkerte alle, men jeg valgte å bli ved hans side